Det oppsiktsvekkende ved målingen er ikke at Ap går tilbake og Høyre frem, men at et borgerlig flertall er resultatet - med Venstre under sperregrensen. Og for første gang på lenge ligger et rødgrønt flertall "under streken" trass i at SV har karet seg over denne grensen og Senterpartiet har løftet seg godt de siste månedene. Det gir visse perspektiver.
Strand mener at nå må de rødgrønne stå sammen. Han peker på at de fire borgerlige partienes løfte i 2013 (borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering) var en vesentlig årsak til at det faktisk gikk slik. Dersom Arbeiderpartiet og Støre ikke gir velgerne en tilsvarende garanti, stiller mann svært svakt i diskusjonen rundt reelle og klare alternativer for velgerne.
For ikke så lenge siden meldte SV seg ut av en slik diskusjon og sa fra at man ikke ville være del av en fasttømret koalisjon - med de erfaringene partiet hadde fra de 8 rødgrønne årene og det elendige valgresultatet for fire år siden. De siste dagene har man vært på glid, og lanserer fire "ufravikelige krav" for å støtte eller være del av en regjeringsdannelse. Et slikt ultimatum gjør det selvsagt ikke lettere for Arbeiderpartiets leder og skaper nok også sterk irritasjon.
Støre er nok også litt betenkt over å måtte lene seg på og gjøre seg avhengig av Senterpartiet, som har utviklet seg til et enda mer populistisk, nasjonalistisk og reformfiendtlig ytterparti. Vêrst er nok Senterpartiets ekstreme EØS-motstand, som får LOs industriforbund til å reise bust. Der vet man utmerket godt hvor avhengig den private delen av næringslivet er av en fungerende avtale med fri adgang til et eksportmarked som representerer 300 millioner forbrukere.
At SV signaliserer at de "gjerne kan sitte i en regjering sammen med Kristelig Folkeparti" er bare patetisk og frister smilebåndet over evne. Flere og flere politiske kommentatorer har uttalt i det siste at det er lite trolig at KrF vil krysse grensen fra borgerlig til venstresiden. Særlig etter at Høyres landsmøte gjorde vedtak om å beholde barnetrygden og kontantstøtten og utsatte den betente saken om eggdonasjon. Undertegnede var mot det første, og mot det andre, men innser at landsmøtevedtakene taktisk sett er en gavepakke for de som på vegne av nåværende regjering skal forhandle med KrF etter valget i september.
Den gode meningsmålingen fra dagene 7-13. Mars kan være et blaff som fører til korreksjoner senere, men jeg tror for min del ikke det. Når så vesentlige valgløfter som å redusere helsekøene, øke læringsutbyttet og kompetansen i skolen, øke samferdselsbudsjettet og flere arbeidsplasser er mer enn oppfylt, og pilene peker oppover for norsk økonomi, da skal det mye til før flertallet av velgerne vraker et solid og trygt Erna-alternativ.
De ser at ledigheten går tilbake, sysselsettingen øker og arbeidsgiverne er mer innstilt på å ansette flere medarbeidere. Man har merket seg at regjeringen har bevilget 9 milliarder kroner til målrettede tiltak mot ledigheten på Sør- og Vestlandet, tre milliarder kroner mer til forsknings og utvikling og redusert skatte- og avgiftsnivået med 21 milliarder kroner. Tiltakene virker. I snitt har en barnefamilie fått 8.000 kroner i skattelettelser. Samboende ektefeller har fått det samme, mens enslige har opplevd lettelser på 4.000 kroner. Alle disse vet at Støre og Arbeiderpartiet vil reversere det aller meste av disse skatte- og avgiftslettelser. De risikerer noe ved å stemme Arbeiderpartiet.
Jeg har fulgt godt med alle valg siden 1957 og har sjelden vært overrasket over utfallene. I år sier intuisjonen at dette vil gå bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar