NATOs generalsekretær

Det er ingen katastrofe om Jens Stoltenberg blir ny generalsekretær i North Atlantic Treaty Organization. Men jeg sover ikke noe bedre om natten ved tanken. Hele hans politiske karriere og fremtreden har gitt meg, og mange med meg, et bilde av en litt veik og pinglete (dog gutteaktig og sjarmerende), konfliktsky og ettergivende politiker, en som har mange gode tanker og velmente standpunkter, men som mangler besluttsomhet og gjennomføringsevne. Den rødgrønne regjeringen ledet han «som et løpende seminar», blir det sagt, der mye energi ble brukt til å unngå konfrontasjoner, skyve interessekonflikter over i tidkrevende utredninger og utsette vanskelige saker. Man må gjerne kalle det gode lederegenskaper og statsmannskunst.

Kriseledelse

De åtte årene med rødgrønn regjering har vist oss en kompromissvillig og forhandlingsteknisk dyktig håndverker. Men som flere kommentatorer har pekt på: Han er ingen ledertype i krisesituasjoner eller når nasjonen må ta raske beredskapsmessige grep. Det forteller litt at et enstemmig storting etter 22. juli-kommisjonens rapport kritiserte statsministeren for manglende forberedelser og manglende samfunnsberedskap. Politistudien bare bekreftet den samstemmige kritikken.

    Det var da Jens Stoltenberg sa de bevingede ord: «Jeg har ansvaret». Og ble sittende.

Kameraderi på toppen

Hvorfor blir han nå da skrytt opp i skyene for sine lederegenskaper med tanke på generalsekretærstillingen? Fordi en slik støtte er blitt kutyme i det norske politiske miljøet, et slags kameraderi på høyt nivå. At den til enhver sittende regjering støtter opp om alle nordmenn som aspirerer til høye internasjonale verv, er blitt en sedvane, et rituale, en uskreven lov. I det ene tilfellet kan det være en person i regjeringsposisjonen som trenger støtte, andre ganger en representant for opposisjonen. Det regnes som uhøflig ikke å rose ambisiøse nordmenn opp i skyene når utlandet kaller, uansett hva man synes om dem på hjemmebane.

   Ola Nordmann er fortsatt så preget av husmannsånd at han og hun synes det er stas når noen blir kallet til internasjonale verv med høy status. Det smitter liksom over på vår egen selvtillit.

En blant flere

Høyst sannsynlig var Stoltenberg påtenkt blant flere kandidater før Ukraina- og Kriminvasjonen ble akutt. I en stort sett fredelig verden i vår del av kloden kan man alltids tillate en generalsekretær i NATO som ikke forventes å ta de store initiativ eller starte de store reformprosesser, en «business-as-usual»-type som administrerer og organiserer mer enn å legge frem store og tøffe grep i en presset situasjon. Men nå, med overhengende fare for flere russiske erobringer i tiden som kommer og dermed et destabilisert Europa, vil det neppe være klokt å velge en Stoltenberg.

   Riktignok er det et argument og en styrke at Norge de siste 20 årene har vært regnet som en solid NATO-alliert, til tider «beste elev i klassen». Men man skal ikke gå så alt for langt tilbake i etterkrigstiden for å finne norske sosialdemokratiske partiledere og statsministre som ikke ville være med på den felles NATO-strategien av typen dobbeltvedtak om rakettutplasseringer – den som førte direkte til Sovjet-Unionens fall. Norge opptrådte da som et vinglete «fotnoteland» som noen ennå husker. Det har tatt mange år, adskillige forsvarsbudsjett og flere utenlandsoperasjoner for å dempe inntrykket av en opportunistisk og indrepolitisk styrt NATO-holdning.

Ny NATO-debatt?

Et Arbeiderparti uten Stoltenberg vil bli utsatt for store påkjenninger i tiden som kommer når spørsmålet om et USA-dominert rakettskjold får ny aktualitet, når forsvarsbudsjettene må økes, beredskapen bedres og når kravet om faste NATO-baser i de mest utsatte øst-europeiske landene blir lagt på bordet.

   NATO-motstanden i Arbeiderpartiet ligger der og ulmer hele tiden, det samme gjør skepsisen og kritikken mot det meste av hva et ansvarlig USA som supermakt må gjøre i en urolig og farlig verden. Putin kan komme til å gi et antiamerikansk Sosialistisk Venstreparti mer vind i seilene.