Kampen om Senterpartiets sjel

Det var en gang et politisk landskap i Norge der Bondepartiet, senere kosmetisk omdøpt til Senterpartiet, ble oppfattet som «Høyre på landsbygda». Samarbeidet med de borgerlige, ikke-sosialistiske partiene i kommunestyrene og i rikspolitikken gikk stort sett greit. Partiet var en mester i hestehandel og politisk press til egen fordel, men det gjaldt jo også andre aktører.

   Bondepartiet var et mellomstort parti i etterkrigstiden, og hadde i annen halvdel av 1960-tallet 18, så 20 stortingsrepresentanter (av 150). Statsministeren het Per Borten. EU-striden førte til en kraftig økt oppslutning, og ved flere valg på 90-tallet fikk Senterpartiet en stortingsgruppe på hele 32.

Gullalderen over

Så var gullalderen over. I dag sitter partiet igjen med 10 representanter (av 169) og vipper rundt sperregrensen på 4 prosent. Ingen ting tyder på at Senterpartiet kommer tilbake med ny styrke. Det demografiske grunnlaget (bønder og bygde-Norge) er blitt for lite, og man har mislykkes totalt med velgererobringer i byer og urbane strøk. Partileder Gunnar Stålsett gjorde et forsøk i årene 1977-79 uten resultat. Ansatte i næringsmiddelindustrien som foredler jordbruksprodukter, stemmer ikke Sp. Mange fiskere har innsett at markedsadgang i EU for fisk er viktigere enn å holde stand mot enhver tilnærming til unionen, hvis folketall er over 500 millioner og representerer det viktigste markedet for norsk eksport.

Fisk kombinert med olje

Dessuten mener nå enkelte Sp-velgere både i nord og ellers at olje og fisk kanskje lar seg kombinere likevel, og at miljøaktivistene er gått for langt i å sette næringsutviklingen i landsdelen på vent. Nord-Norge trenger en utvikling i oljesektoren som medfører leting, produksjon, rørledninger, landbaser, arbeidsplasser og en ny optimisme. Det får de ikke med partiets nåværende program og politikk.

   De siste tiårene har dessuten Senterpartiet dreid kraftig mot venstre i det politiske landskapet, noe som toppet seg med deltagelse i den rødgrønne regjeringen i 8 år.

  Oppfatningen der ute er at Senterpartiet har forlatt en borgerlig plattform for godt, har gått over «midtstreken». Representantene på Stortinget samarbeider best med SV i praktiske politiske spørsmål, og en Lundteigen har tegnet et bilde av partiet utad som til forveksling ligner en form for agrarsosialisme. Den grønne miljø- og klimaprofilen har ført Sp inn i en håpløs skvis i et sentrum der fire-fem partier kniver om å være «best», dvs. være mest mulig restriktiv i forhold til olje- og gassutvikling spesielt i nord.

Slitasje og lederstrid

Regjeringsslitasje og lederstrid har ytterligere lagt stein til byrden. På grunn av steile indre motsetninger får representantene og partiorganisasjonen ikke tid og energi til å drive politikk og markere seg i mediene. Striden rundt Ola Borten Moe er symptomatisk, men gjelder ikke bare personer. Den dreier seg også om politikk og partiets sjel. Ola Borten Moe var en god olje- og energiminister som nok innså at Norge, inklusive bøndene, er avhengig av oljeinntektene i lang tid fremover, og han så for seg en utvidet letevirksomhet - «helt til Nordpolen» - for å sikre statsinntektene oljen og gassen gir.

   Han klarte dessuten å opptre i en uavhengig posisjon i forhold til miljøbevegelsen og all den lobbyvirksomhet og påvirkning bevegelsen og de andre grønne partiene bedriver. Dermed ertet han på seg viktige premissleverandører i debatten. Men det er ikke tvil om at han tjente på det i andre sammenhenger. Hans senterparti heller litt mot «Høyre på landsbygda», og jeg mistenker ham for å ønske partiet tilbake til en form for borgerlig samarbeide. Ihvertfall som støtteparti mot visse gjenytelser overfor kjernevelgerne.

Retoriske fordømmelser

Det kan han oppnå selv om den retoriske fordømmelsen av den blå-blå landbrukspolitikken og en statsråd fra Fremskrittspartiet for tiden er sterk og tydelig. Faktisk ser vi ikke konturene av noen fundamental endring i politikken overfor bygde-Norge ennå. Det er mer snakk om modernisering og justeringer som bøndene selv, innerst inne, ikke har så mye imot. Sp-velgere innser at det rødgrønne eksperimentet ikke var så vellykket, og det gjelder ikke bare slitasjen, men innholdet i politikken. En generøs subsidiepolitikk og sementering av eierforhold og næringspolitikk i landbruket, tungrodde markedsreguleringer og et betydelig byråkrati har ikke vært spesielt fremtidsrettet.

Nyorientering?

Vraker partiet Borten Moe, sitter man tilbake med status quo i det meste. Med ham i partiledelsen er det duket for en mulig gradvis nyorientering. Tviholder partiet på næværende profil, er det lett å se at det kommer i et håpløst konkurranseforhold mellom SV, Rødt, Miljøpartiet og til og med KrF og Venstre, som også leker seg med grønne symboler. For de "ekte" borgerlige partiene er Sp-rotet bare en fordel.

   For Senterpartiet blir det for trangt og for stor kniving om velgerne i sentrum og til venstre. Sperregrensen får det siste ordet.