Den russiske intervensjonen på Krim-halvøya kom ikke som noen overraskelse. Det ville heller ikke ha kommet som noen bombe om noe lignende hadde skjedd andre steder i Russlands periferi og marginalstater. Det overraskende er at en fordekt invasjon ikke er kommet før. Det er bare et tidsspørsmål før Russland vil forsøke å fullføre russifiseringen av landområder i for eksempel Moldova og Georgia.
I begge tilfelle kan Putin stole på prorussiske befolkningsgrupper som "ber" Moder Russland om hjelp til å bevare russisk morsmål, russisk "frihet" og russisk kultur og tradisjoner. Under Jeltsins kaotiske dager var landet ikke sterkt nok til å gjøre noe lignende i Estland og Latvia der russifiseringen er trengt tilbake og sterkt svekket i mellomtiden. På Krim har Putin et godt utgangspunkt etter den sovjetiske tvangsfordrivelsen av de opprinnelige folkegruppene etter annen verdenskrig og den påfølgende russiske "innvandringen", dvs. koloniseringen av bl.a. Krimhalvøya.
Russland kommer tilbake
I en av de siste lederkommentarene jeg skrev som redaktør av "Norges Forsvar" på slutten av 1990-tallet advarte jeg mot å tro at Russlands svekkede stilling ville bli varig eller permanent. Hele Russlands utvikling er historien om de store bevegelser vestover, sørover og østover, ekspansjon og kontraksjon. Der har vært perioder da Russland gjennom sine mer liberale tsarer (av dem var det ytterst få) forsøkte å lære av Vest-Europas renessanse- og opplysningsideer. Men like mange og kanskje sterkere perioder der man trakk seg mentalt tilbake østover og hentet prinsipper for statsdannelse og menneskesyn i diktatur, enevelde og ensretting. Østlige despotiske ideer. Min konklusjon var at den russiske bjørnen ville våkne før eller senere, og komme tilbake med ny styrke - mot de landområder man hadde "mistet". Vesten ville være tjent med å holde kruttet tørt, fastholde sin defensive styrke og ikke svekke forsvarsevnen.
En sterk leder
Hadde Russlands hovedstad fortsatt hett St. Petersburg, ville de liberale ideene hatt en sjanse, men ikke etter at hovedstaden ble Moskva. Og etter den lange sovjetperioden er flere generasjoner russere (og andre underkuede folkegrupper) blitt opplært til å tro at Vesten er den store aggressor, ar Russland er "innringet" av fiender, og at bare et sterkt Russland med en sterk leder (Putin nå) kan redde fedrelandet fra svakhet og kaos.
Dette skjer i en tid da Vest-Europa har redusert sitt forsvar dels av opportunistiske, dels av økonomiske årsaker, på et tidspunkt da USA har en svak president, da Frankrike har en svak ledelse, da en timid Angela Merkel leder et militært impotent Tyskland. Tidspunktet for Putins invasjon på Krim har vært velvalgt, og han har åpenbart planlagt intervensjonen nærmest fra tribunen unde OL.
Historien gjentar seg
Russerne støtter ham. Den vanlige russer er ikke velstående, men fattig etter alle kriterier. Ufattelige rikdommer er konsentrert i Moskva undef maktelitens kontroll, men den jevne russer er nå som før underlagt et gammeldags, autoritært, tsarlignende regime, som med pressesensur og hemmelig politi holder frie ytringer og et reelt demokrati under jernhælen. Historien gjentar seg.
Dagens russere, det store flertall, lever fortsatt under håpløse levekår, man skal ikke langt ut på landsbygda for å se fattigdommen og håpløsheten grine mot seg. Da ligger det en slags trøst i å være en del av en "sterk" nasjon som omverdenen respekterer og frykter. Putin er og blir en ulykke for Russland, og vi har ennå ikke sett det verste ved ham og hans autoritære regime.
En farlig situasjon
Situasjonen er farlig både for ukrainerne, russerne og for alle andre. Vi har under Putin sett en enorm opprustning av et fra før sterkt offensivt forsvar. Det har vært mulig på grunn av høye olje- og andre råvarepriser. Russland er bare delvis en fullt utviklet industrinasjon, og mye av den Moskvadominerte og -konsentrerte velstanden hviler på spesielt oljeinntektene som har gitt Putin en sterk stilling på hjemmebane.
Nå risikerer han og Russland å bli økonomisk isolert, kastet ut av G8 og internasjonale økonomiske samarbeidsfora, at russiske pengeplasseringer fryses og at enkeltpersoner nektes innreise til store deler av verden. Det "beste" som kan skje, er at oljepris og oljeinntekter faller, og at landet ikke makter å gi folket både smør og kanoner. Det var det som felte Bresjnev-kommunismen og Gorbatsjov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar