Der er minst én god grunn til at våre "main stream media" taper oppslutning og omdømme blant store leser-, lytter- og seergrupper, og at svært mange - alt for mange - ikke har tillit til det som står skrevet, høres eller sees. Ofte dreier det seg ikke om noe som konkret publiseres, men det som ikke gjør det: Motargumenter som ikke blir tatt med i en omstridt sak, alternative kilder som oversees, alt det som man unnlater å fortelle.
Ideelt sett, det som virkelig er profesjonelt, er at media forteller hele historien, og så overlater til den enkelte mottager å gjøre seg opp en mening, trekke en konklusjon, ta et standpunkt. Dette preget faktisk den første tiden etter at direkte partieierskap til aviser ble opphevet på 1980-tallet, og avisene skulle bli såkalt "frie og uavhengige".
Idealene forvitrer
Idealet ble løftet frem som eksempel og forbilde for bare noen årtier siden hver gang journalister og redaktører møttes til seriøs debatt om prinsipper og etiske retningslinjer. Vær varsom-plakaten inneholder fortsatt det vesentlige av ideell praksis. Men følges den nå, i 2018?
Det største problemet oppstår når journalister skal skrive om politikk. Altfor mange ser åpenbart på seg selv som gameldagse partipolitiske våpendragere, de er ivrige propagandaformidlere ut fra avisens eller hele mediehusets ideologiske ståsted og eierskapets føringer. Den som abonnerer på flere aviser inklusive nettutgaver, som undertegnede gjør, kan bare lese noen linjer i en sak uten å se på tittelhodet for å oppfatte hvilken rolle journalisten synes han eller hun må spille.
I dag finnes ikke en eneste tradisjonell avis i Norge som står støtt på en verdikonservativ eller liberalkonservativ plattform. Samtlige er mer eller mindre radikale og venstreorienterte. Det har skjedd store forandringer i den tidligere "borgerpressen" etter at Amedia (Arbeiderpressen) overtok eierskapert. De er klin like i samfunssyn og vinkling, strever etter å være politisk korrekte, slipper bare i unntaktstilfelle andre syn til på reportasje- og nyhetsplass.
Ubalanse
Teknikken som benyttes, er først et massivt oppslag med kritikk av borgerlige partier og andre samfunnskrefter man ikke liker, deretter - helt på slutten - noen få setninger fra den som blir angrepet eller har et annet syn. Over tid blir dette et mønster. Debattspaltene er fortsatt delvis åpne og frie, men enkelte temaer blir underkommunisert.
Hvorfor i all verden har vi da en borgerlig trepartiregjering i Norge og et borgerlig stortingsflertall? Og en statsminister som knuser opposisjonsledere i tillit og popularitet? Forklaringen ligger i de sosiale mediene, Facebook-gruppene, Twitter-kontoene, Instagram-publiseringene. Og det sunne folkevettet som måler hverdagen og virkeligheten der ute opp mot hva de venstreorienterte mediehusene hevder og påstår og tegner et bilde av. Her kommer "den andre siden av saken" frem. Og da tenker jeg ikke på "alternative fakta" a la Trump, men ekte fakta som ellers blir trengt i bakgrunnen.
Behov for opprydning
Der er gode grunner til å holde nettroll og hatefulle ytringer ute fra sosiale medier. Det opprydningsarbeidet har min fulle støtte. Samtidig er jeg klar over at main stream medias kamp mot for eksempel Facebook har en kommersiell side. Mediehusene kan ikke fordra annonsørmedier som reduserer inntektene i egne spalter og nettutgaver. Som er brysomme konkurrenter. Også et underkommunisert tema.
Enkelte partier liker ikke kommunikasjonsbransjens inntog i den norske samfunnsdebatten. Spesielt er Norges nasjonalkonservative Trump-parti, Senterpartiet, i støtet. Jeg smiler når jeg hører anklagene. Er det noen "bransje" her i landet som mest av alle benytter seg av kommunikasjonsekspertise, så er det landbruksorganisasjonene og dets næringsmiddelindustri. Man kaller seg bare noe annet, PR-rådgivere, markedskonsulenter, informasjonsrådgivere.
Forsvar mot mediekjør
Kommunikasjonsbransjens inntog i politikk, næringsliv og frivillige organisasjoner er i virkeligheten et forsvar mot "mediekjøret", kampanjejournalistikken og de blodtørstige flokkdyrene (som vi så i Sandbergsaken). Det viser bare at politiske partier, forvaltningen og bedriftene ikke stoler på de tradisjonelle mediene, har mistet tillit til journalistene. De tror ikke lenger at egne uttalelser og kommentarer blir gjengitt korrekt eller i en korrekt sammenheng. Det er beskyttelsesmekanismer som trer i funksjon.
Medienes samfunnskritiske funksjon? Den støtter jeg hundre prosent. Mye grums og ren kriminalitet, overgrep og uheldige forhold ville gått under radaren om vi ikke hadde gravende journalistikk. Men gravingen - det ser vi - retter seg stort sett bare mot enkelte deler av samfunnet og samfunnslivet. Den retter seg ikke mot venstresidens bastioner, den tar ikke opp for eksempel forhold i fagforbund og fagbevegelsen. Faglig tillitsvalgte blir aldri møtt med kritiske spørsmål rundt egne særinteresser eller bakenforliggende motiver når de uttaler seg. "Eksperter", "spesialister" eller "forskere" får aldri motspørsmål dersom deres synspunkter samsvarer med journalistens oppfatninger.
Et fristed
De sosiale mediene er fristeder for mennesker som føler de ikke blir hørt, sett eller forstått. Som blir holdt "nede" fordi de ikke har de riktige meningene og holdningene. Sosiale medier er et demokratisk vern mot ensidighet og ubalanse. Slike synspunkter kan main stream media ikke fordra. De er i ferd med å miste noe av "kontrollen" over meningsdannelsen og samfunnsdebatten. Deres betydning avtar.
Der er bare én løsning på dilemmaet: Finne tilbake til røttene, til en balansert, allsidig og nøytral journalistikk i reportasje- og nyhetsspalter som mottagerne kan stole på. Så får de mene hva de vil i ledere og kommentarer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar