Debattklima og debattnivå

Denne helgen har mye av den politiske diskusjonen - både i redaktørstyrte "main stream" media og i sosiale medier, dreid seg om måten debatten foregår på, ikke så mye om innhold, fakta og substans. Statsminister Erna Solberg forsøkte på Dagsrevyen søndag kveld å få meningsutvekslingen til å dreie seg om sak, ikke debattstil, eller "retorikk" som det heter på fint nå, men ble systematisk avbrutt og hakket opp slik NRK-reportere har for vane når statskringkastingen fremmer sin egen agenda.
   Høyre og Fremskrittspartiet har nemlig forsøkt å få gjennom et vedtak i Stortinget som går ut på at norske "fremmedkrigere" - IS-terrorister med andre ord - skal risikere å miste sitt norske pass. Vi vet at rundt 100 personer bosatt i Norge har vervet seg for denne fremmede "staten", eller kalifatet, og rundt 40 av dem sies å være på vei hjem. De representerer en svært alvorlig terrortrussel, opplagt en fare for rikets sikkerhet. Etter min mening ville det ha vært en unnlatelsessynd å ikke fremme et slikt forslag. Sterkt asylsøkervennlige partier som Venstre og KrF var ikke med på forslaget, men Høyre hadde et lønnlig håp om at iallfall Arbeiderpartiet ville ta ansvar og stemme for det.

For fristende
Så skjedde ikke. Arbeiderpartiet så en mulighet til å påføre Erna Solberg et politisk nederlag, og KrF var lett å overtale. For å hoste opp en tilsynelatende legitim begrunnelse, fant Støres parti ut at man ville ha en domstolavgjørelse for hver enkelt fremmedkriger når det norske statsborgerskapet deres sto i fare. Det er det samme som å ønske IS-krigerne velkommen hjem. De vil på ny kunne finne beskyttelse i sine nettverk, bli oppmuntret av sine radikaliserende imamer og de ville gjennom mange ankeinstanser kunne dra ut tiden, antagelig i årevis, før den endelige dommen faller. Får de en dom for sin tjeneste for IS, vil de antagelig gå under jorden eller stikke av til andre land. Det er lett å holde seg skjult i europeiske storbyer.
   Flere vesteuropeiske land har nå lovverk som kjapt og effektivt kan frata fremmedkrigere deres statsborgerskap. Arbeiderpartiet ønsker åpenbart ikke det.

Sjokk og irritasjon
Så har justisminister Sylvi Listhaug kommet med et Facebook-utspill som sjokkerer eller irriterer mange. Hun mener Arbeiderpartiets holdning vitner om at partiet synes hensynet til terrorister er viktigere enn rikets sikkerhet. Hun har et poeng, men får motbør fordi kritikken rammer for hardt, og mange mener hun beskylder Støre og partiets stortingsruppe for noe han ikke mener. Det kunne være interessant å høre, da, hva Arbeiderpartiet egentlig mener - og om partiets standpunkt er et like effektivt antiterrortiltak som Høyres og Fremskrittspartiets. Det må partiet kunne godtgjøre.
   Vi har sett at velplasserte innlegg i sosiale medier nå går ut på at Frp-statsråden bør holde kjeft "fordi terroristen Breivik jo var et tidligere Frp-medlem". Så lavt er vi kommet i den offentlige debatten.

Et godt forslag
Selv er jeg ikke i tvil om at Høyres og Fremskrittspartiets forslag var godt. Det vil kunne bidra til å stoppe fremmedkrigere fra å ville reise "hjem", men gjemme seg bort i Midt-Østen. De vil neppe være interessert i å bli stanset på hjemveien, på grensen, eller tatt i forvaring inntil statsborgerskapet var fratatt dem gjennom et forvaltningsvedtak hjemlet i lov, slik flere andre land har anledning til. Vi vil rett og slett ikke ha dem i Norge lenger, de utgjør en altfor stor risiko og vil kunne sette både liv og samfunnsverdier på spill. Arbeiderpartiets standpunkt vil opplagt gi dem større beskyttelse.

Igjen på dagsorden
Hva blir virkningen av alt oppstusset, skjellingen og smellingen? Fremskrittspartiet har igjen klart å sette innvandring, asylpolitikk og terrorbekjempelse på dagsorden. Partiet avgjør hva den offentlige debatten skal dreie seg om. At partiets motstandere aldri lærer! Moralsk indignasjon er vel og bra, og jeg forstår på sett og vis reaksjonene. Men det var likevel synd at Erna Solberg ikke fikk mulighet til å trekke oppmerksomheten mot hva saken i virkeligheten gjelder - Norges sikkerhet og kampen mot terror. For mediene synes det å være mye viktigere å fremme dramaturgien i egne overskrifter, utdype motsetninger internt i regjeringen og spisse uenigheten mellom dem og opposisjonen.