Følger Hitlers vei

Daglig dukker det opp rystende eksempler på likheter og paralleller mellom Nazi-Tysklands press, trusler, undergraving og destabilisering rettet mot nabostater på slutten av 1930-tallet, og dagens Putin-politikk i den østlige delen av Ukraina.

   Det hersker ikke lenger noen tvil om det dype russiske engasjementet i konflikten: Blant de «humanitære» varene som 280 militære lastebiler og 400 sjåfører transporterte til Donetsk- og Luhansk for få dager siden, var det helt sikkert krigsutstyr som de prorussiske separatistene trenger. Jeg antar at samtlige av de 400 sjåførene er utdannet i det russiske forsvaret. «Hjelpen» var en grensekrenkelse og et propagandashow for å vise et «humanitært» og «sivilisert» ansikt.

Stadig flere krenkelser

Lasten og kolonnene var ikke tillatt av de ukrainske myndighetene, som forlangte at Det internasjonale Røde Kors først skulle sjekke innholdet og selv stå for utdelingen. Dette helt legitime kravet brydde Putin seg ikke noe om. Så kunne vestlige reportere melde om 23 pansrede kjøretøyer som tok seg inn over grensen fra Russland. Dette tallet er økt til en hel bataljon av ordinære russiske soldater med stridsvogner og rakettbatterier. En bataljon består av rundt 850-1.000 soldater. Russiske styrker strømmer med andre ord over grensen. Om kort tid kan vi bruke begrepet invasjon.

   Samme dag Putin møtte den ukrainske presidenten Petro Porosjenko, tok ukrainske styrker en gruppe russiske fallskjermjegere til fange – 50 kilometer inne på ukrainsk territorium. Bevisene på direkte russisk inngripen blir mer og mer tydelig. Dette er ikke lenger noen «krig ved stedfortreder» (via separatistene, flere av dem russiske etterretningsagenter). Det er aggresjon mot en fri og uavhengig stat.

Kompenserer for tilbaketog

Den økte russiske støtten kommer som svar på separatistenes stadig svakere stilling, både militært og når det gjelder støtte i den russiske befolkningen i de østlige regionene der lovløsheten, mishandling og voldtekter øker. Folk flest i Donetsk og Luhansk ønsker selvsagt hverken krig eller russisk overherredømme, bare lov til å leve sine liv i fred, snakke og skrive det russiske språket og dyrke sin russiske kultur. Det vil ingen i Kiev nekte dem. Når det motsatte blir hevdet, er det ren løgnpropaganda fra Putin.

   At den russiske delen av befolkningen i tillegg bør lære seg ukrainsk i en ukrainsk suveren stat, er egentlig ikke så merkelig. Det samme kravet ble satt fram i Estland, Latvia og Litauen på 1990-tallet. Det er stort sett gått bra. Ingen russere der ønsker å emigrere til moder Russland. De har fått smaken på vestlig demokrati, markedsøkonomi, velferd og begynnende velstand.

Et slag mot russisk økonomi

Putin har en drøm om den store eurasiske unionen, og vil ta de østlige delene av Ukraina med seg når han vender blikket østover mot China som forbundsfelle. Samtidig er den russiske økonomien svak og sårbar og trenger å eksportere varer til Ukraina med sine 45 millioner mennesker. Her ligger årsaken til Putins raseri da det ukrainske folket valgte en handelsdavtale med EU. Gjennom denne avtalen vil det ukrainske markedet åpne seg for EU-land, med tilsvarende tap for russisk næringsliv.

   Dette er alvorlig i et land som fortsatt er fattig (bortsett fra oligarkene i Moskva), umoderne og ikke konkurransedyktig på verdensmarkedet. Russland er fremdeles et råvareland når spørsmålet dreier seg om eksport og handelsbalanse. Spesielt er det høye olje- og gasspriser og rørledninger vestover som holder rustningsindustrien og den generelle økonomien i gang. Putin vet at han på sikt ikke har råd til både kanoner (et sterkt forsvar som kan true naboene til underkastelse) og smør (mat, velferdsgoder og forbruksvarer). Han er i ferd med å tape i Ukraina, og gjør nå de siste desperate forsøkene på å bruke makt, list og propaganda mot landet og mot Vesten generelt.

Støtte på hjemmebane

På hjemmebane blir han trodd fordi russerne ikke har så mange andre kilder til objektive nyheter enn de statskontrollerte mediene – og fordi så mange russere ønsker å tro på det store, sterke moderlandet de kan føle seg stolte over å tilhøre. Putin skapte ikke den russiske nasjonalismen, den har vært der hele tiden. Den autoritære statslederen bare pisker den opp og gjør seg nytte av den.

   Svaret fra Europa, EU, NATO og USA kan bare bestå i kraftigere sanksjoner, byggingen av et rakettskjold, større forsvarsbudsjetter og forberedelser til det utenkelige. Et svensk og finsk NATO-medlemskap vil være et effektivt motmiddel. Noe Putin frykter mest av alt, er å miste tilgangen på vestlig (norsk) teknologi i oljeleting og olje- og gassproduksjon i Barentshavet. Det virker som om norske selskaper og teknologisentra vil akseptere en boikott av Russland på dette området. Det er et godt bidrag.

Ukraina som utstillingsvindu

Så får vi heller finne oss i en ny kald krig og frosne samarbeidsrelasjoner østover – for en periode. På sikt er det Russland og Putin som vil tape, bare Europa og USA står sammen og ikke viker for press, trusler og løgnpropaganda. Det er kun fasthet, styrke og samhold som kan presse en Putin tilbake. Inntil han eller det russiske folket selv innser alvoret og konsekvensene av de brutale maktmidlene som nå er satt i verk i Ukraina.

   Under den verste delen av den kalde krigen, da Tyskland og Berlin var delt, gjorde vestlige land og myndighetene i Bonn Vest-Berlin til et «utstillingsvindu» gjennom store investeringer og økonomisk bistand. Det ble et bilde på forskjellen mellom markedsøkonomi og kommunistisk kommandoøkonomi. Det virket.

   Noe av det samme bør skje med Ukraina nå.