Daglig
dukker det opp rystende eksempler på likheter og paralleller mellom
Nazi-Tysklands press, trusler, undergraving og destabilisering rettet
mot nabostater på slutten av 1930-tallet, og dagens Putin-politikk i
den østlige delen av Ukraina.
Det
hersker ikke lenger noen tvil om det dype russiske engasjementet i
konflikten: Blant de «humanitære» varene som 280 militære
lastebiler og 400 sjåfører transporterte til Donetsk- og Luhansk
for få dager siden, var det helt sikkert krigsutstyr som de
prorussiske separatistene trenger. Jeg antar at samtlige av de 400
sjåførene er utdannet i det russiske forsvaret. «Hjelpen» var en
grensekrenkelse og et propagandashow for å vise et «humanitært»
og «sivilisert» ansikt.
Stadig flere krenkelser
Lasten
og kolonnene var ikke tillatt av de ukrainske myndighetene, som
forlangte at Det internasjonale Røde Kors først skulle sjekke
innholdet og selv stå for utdelingen. Dette helt legitime kravet
brydde Putin seg ikke noe om. Så kunne vestlige reportere melde om
23 pansrede kjøretøyer som tok seg inn over grensen fra Russland.
Dette tallet er økt til en hel bataljon av ordinære russiske
soldater med stridsvogner og rakettbatterier. En bataljon består av
rundt 850-1.000 soldater. Russiske styrker strømmer med andre ord
over grensen. Om kort tid kan vi bruke begrepet invasjon.
Samme
dag Putin møtte den ukrainske presidenten Petro Porosjenko, tok
ukrainske styrker en gruppe russiske fallskjermjegere til fange –
50 kilometer inne på ukrainsk territorium. Bevisene på direkte
russisk inngripen blir mer og mer tydelig. Dette er ikke lenger noen
«krig ved stedfortreder» (via separatistene, flere av dem russiske
etterretningsagenter). Det er aggresjon mot en fri og uavhengig stat.
Kompenserer for
tilbaketog
Den
økte russiske støtten kommer som svar på separatistenes stadig
svakere stilling, både militært og når det gjelder støtte i den
russiske befolkningen i de østlige regionene der lovløsheten,
mishandling og voldtekter øker. Folk flest i Donetsk og Luhansk
ønsker selvsagt hverken krig eller russisk overherredømme, bare lov
til å leve sine liv i fred, snakke og skrive det russiske språket
og dyrke sin russiske kultur. Det vil ingen i Kiev nekte dem. Når
det motsatte blir hevdet, er det ren løgnpropaganda fra Putin.
At
den russiske delen av befolkningen i tillegg bør lære seg ukrainsk
i en ukrainsk suveren stat, er egentlig ikke så merkelig. Det samme
kravet ble satt fram i Estland, Latvia og Litauen på 1990-tallet.
Det er stort sett gått bra. Ingen russere der ønsker å emigrere
til moder Russland. De har fått smaken på vestlig demokrati,
markedsøkonomi, velferd og begynnende velstand.
Et slag mot russisk
økonomi
Putin
har en drøm om den store eurasiske unionen, og vil ta de østlige
delene av Ukraina med seg når han vender blikket østover mot China
som forbundsfelle. Samtidig er den russiske økonomien svak og sårbar
og trenger å eksportere varer til Ukraina med sine 45 millioner
mennesker. Her ligger årsaken til Putins raseri da det ukrainske
folket valgte en handelsdavtale med EU. Gjennom denne avtalen vil det
ukrainske markedet åpne seg for EU-land, med tilsvarende tap for
russisk næringsliv.
Dette
er alvorlig i et land som fortsatt er fattig (bortsett fra oligarkene
i Moskva), umoderne og ikke konkurransedyktig på verdensmarkedet.
Russland er fremdeles et råvareland når spørsmålet dreier seg om
eksport og handelsbalanse. Spesielt er det høye olje- og gasspriser
og rørledninger vestover som holder rustningsindustrien og den
generelle økonomien i gang. Putin vet at han på sikt ikke har råd
til både kanoner (et sterkt forsvar som kan true naboene til
underkastelse) og smør (mat, velferdsgoder og forbruksvarer). Han er
i ferd med å tape i Ukraina, og gjør nå de siste desperate
forsøkene på å bruke makt, list og propaganda mot landet og mot
Vesten generelt.
Støtte
på hjemmebane
På
hjemmebane blir han trodd fordi russerne ikke har så mange andre
kilder til objektive nyheter enn de statskontrollerte mediene – og
fordi så mange russere ønsker å tro på det store, sterke
moderlandet de kan føle seg stolte over å tilhøre. Putin skapte
ikke den russiske nasjonalismen, den har vært der hele tiden. Den
autoritære statslederen bare pisker den opp og gjør seg nytte av
den.
Svaret
fra Europa, EU, NATO og USA kan bare bestå i kraftigere sanksjoner,
byggingen av et rakettskjold, større forsvarsbudsjetter og
forberedelser til det utenkelige. Et svensk og finsk NATO-medlemskap
vil være et effektivt motmiddel. Noe Putin frykter mest av alt, er å
miste tilgangen på vestlig (norsk) teknologi i oljeleting og olje-
og gassproduksjon i Barentshavet. Det virker som om norske selskaper
og teknologisentra vil akseptere en boikott av Russland på dette
området. Det er et godt bidrag.
Ukraina som
utstillingsvindu
Så
får vi heller finne oss i en ny kald krig og frosne
samarbeidsrelasjoner østover – for en periode. På sikt er det
Russland og Putin som vil tape, bare Europa og USA står sammen og
ikke viker for press, trusler og løgnpropaganda. Det er kun fasthet,
styrke og samhold som kan presse en Putin tilbake. Inntil han eller
det russiske folket selv innser alvoret og konsekvensene av de
brutale maktmidlene som nå er satt i verk i Ukraina.
Under
den verste delen av den kalde krigen, da Tyskland og Berlin var delt,
gjorde vestlige land og myndighetene i Bonn Vest-Berlin til et
«utstillingsvindu» gjennom store investeringer og økonomisk
bistand. Det ble et bilde på forskjellen mellom markedsøkonomi og
kommunistisk kommandoøkonomi. Det virket.
Noe
av det samme bør skje med Ukraina nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar