Den kriminelle naiviteten

Det er lett, for ikke å si lettvint, å avvise PSTs ønske om å få hente inn «stordata» på nettet. Vår demokratiske oppdragelse, vår definisjon av personlig frihet, ryggmargsrefleksen i forhold til myndigheter og «storebror» tilsier at svaret må bli et rungende nei. Hvilket også alle politiske partier har ytret unisont – med enkelte nyanser og forbehold. Sterkest er motstanden fra ytterste venstre, og det er forståelig – de har vært overvåket før. Ikke som stordata-mat, men individuelt etter skjellig mistanke.

   Det er opplagt at personvernet kan være utfordret dersom Politiets Sikkerhetstjeneste får adgang til å innføre et slags nasjonalt datalagringsdirektiv. 99 prosent av dataene som hentes inn vil være generelle og uspesifiserte, men kan gi et aldri så lite tips om at «noe» foregår i ytterliggående, totalitære kretser – eller i en ensom ulvs hjerne (i den grad vedkommende overhodet kommuniserer med omverdenen). PST ønsker å skaffe seg tilgang og sikre lengre tids lagring for å kunne analysere trender, utviklingslinjer og fange opp utviklingstrekk i kretser som leker med tanken/gjør praktiske forberedelser til ekstreme og voldelige handlinger. Forutsetningen er at vedkommende har kapasitet, evne, til å slå til med terror kombinert med vedkommendes klare eller uklare intensjon om det samme. Begge forutsetninger må være til stede.

Enkeltindivider kommer senere

Et godt stykke ute i dette analysearbeidet kan PST komme til å interessere seg for definerte grupper og enkeltindivider. Først da er det snakk om overvåkning i den gammeldagse betydningen av ordet. Selvfølgelig kan det skje at man i en fase overvåker helt uskyldige – før det konkluderes med at vedkommende likevel ikke er «interessant». Tåler vi det? Noe av det samme gjør Skatteetaten med sine stikkprøver. Den har massedataene som trengs, men tar ikke stikkprøver vilkårlig. Skatteinspektører tar for seg enkeltbransjer, enkeltyrker og følger trender og tips. Så lenge vi kunne sjekke naboens svake økonomi opp mot faktisk forbruk, hadde etaten et godt grunnlag for å sjekke enkeltindivider nærmere. Noen naboer tystet.

   PST-sjefen understreker at stordatainnsamlingen skal gi et grunnlag for å følge trender, ikke enkeltindivider, inntil trusselbildet endrer seg. Og hun er helt klar over de etiske problemstillingene som dukker opp. Stortingsmeldingen om terrorberedskap som kom i kjølvannet av 22. julikommisjonens rapport, oppfordret PST til å gjøre optimal bruk av åpne kilder. Det er ikke noe mer det blir bedt om nå – men dataene blir lagret så lenge at det lar seg gjøre å finne mønstre og trender over noen tid.

Foregår mange steder

Internett-»tråling» er for lengst tatt i bruk av super- og stormakter og foregår 24 timer i døgnet hele året rundt. Flere lands etterretningstjenester har helt sikkert klart å stanse eller avverge terroraksjoner på grunn av stordatainnsamlingen, men det ligger i sakens natur at de ikke kommenterer saken offentlig.

   Alle de politikerne som av partipolitiske og ideologiske hensyn straks avviste forslaget fra PST, har helt sikkert ikke hatt tid til å sette seg grundig inn i problemstillingen. De tviholder på bildet av det lille fredelige Norge som ingen vil noe vondt. 22. juli var en vekker på mange måter, men har ikke vært nok til den virkelig dype erkjennelsen. Verden har forandret seg, er blitt farligere og råere. Men vi vil ikke akseptere at den er blitt det. Derfor vil ihvertfall ingen lovgivere ta konsekvensene.

   Den islamske fascismen som nå er i vekst og gir seg grufulle utslag flere steder i verden (tilsynelatende langt fra Norge), vil neppe påvirke norske rikspolitikere før det skjer et virkelig stort terroranslag midt iblant oss. Alle de norske hellige krigerne (de som overlever) som nå får terrorkunnskap i Midt-Østen eller i fjernere strøk, vil etter hvert komme hjem og skal tilpasse seg et normalt norsk hverdagsliv. Vil alle klare det? Neppe, de er hjernevasket og ikke mottagelige for rasjonalitet eller humanistiske verdier og holdninger. I hvilken grad vil de fortsatt være under innflytelse av sine helter og idoler (kommandanter og kalifer) der ute i diverse ekstremistiske miljøer?

Har ryggen fri

PST-sjefen har gjort et godt pragmatisk og taktisk utspill ved sitt ønske om stordatainnsamling: Hun har på vegne av tjenesten på en måte gjort seg selv ansvarsfri i forhold til senere terrorhandlinger som kunne vært oppdaget i tide. Nå er det de politikerne som sier nei, som har overtatt det hele og fulle ansvaret. De nekter PST det verktøyet de trenger. Rikspolitikerne er sikkert bekvem med det, så lenge det ikke skjer noe. Så lenge de kan stille seg i etisk positur og bruke den moralske pekefingeren mot alle som vil «begrense den personlige friheten». De kriminelles aller beste venn her i landet, også kalt Datatilsynet, har grunn til å juble over at foten blir satt ned for stordatainnsamling og -lagring.

   Jeg er redd vi er farlig naive i dette landet, og at det må skje enda en stor katastrofe før vi innser at ondskapen eksisterer i verden.