I kannibalenes leir

Fremgangen for Miljøpartiet De Grønne (MDG) på meningsmålingene har skapt panikk – i flere partier. Spesielt har utviklingen rørt ved nervøse strenger hos Sosialistisk Venstreparti, som ser i øynene at partiet faller under sperregrensen og dermed risikerer å få sin stortingsgruppe redusert fra 11 til 1 – én – representant. Det bekymrer Arbeiderpartiet, som er avhengig av at støttepartiet kommer tilbake med en rimelig stor gruppe for å kunne markere en sterk opposisjon på Løvebakken de neste fire årene. Derfor har man latt Dagsavisen ramse opp noen «seire» og en viss innflytelse på regjeringens politikk.

   Det gjør ikke saken bedre for de rødgrønne at Senterpartiet også er i ferd med å bikke under sperregrensen. Velgerfolket på den siden samler seg om store Arbeiderpartiet (noen Sp-velgere velger også klart borgerlige partier), her ligger årsaken til en bitte liten Ap-fremgang (men ikke nok).

Mistet sin sjel

I realiteten har SV i de to siste stortingsperiodene gått med på så mange kompromisser at partiets sjel har forlatt dets fysiske legeme. Bare tenk på støtten til krigene i Afghanistan og Libya, utlysningen av nye oljefelt, aksepten av EØS-avtalen og fredningen av NATO-medlemskapet. På område etter område har SV lagt til side sine prinsipp- og partiprogrammer. Alt for å få sitte ved Kongens bord, altså akseptere det monarkiet man helst vil bli kvitt. Det måtte bare gå slik.

   Men SV har vært i fritt fall lenge, uavheneig av MDGs fremgang. Noen velgere er gått tilbake til Arbeiderpartiet, noen til Rødt og noen er blitt mer «borgerlige» ved å støtte Venstre. Problemet er at de typisk «grønne partiene» utgjør maksimalt 8-10 prosent av velgerne. Når tre partier slåss om de samme stemmene, og i tillegg går løs på hverandre offentlig, er det duket for ruin for flere av dem.

Minner om SV

Venstre risikerer i tillegg å miste stemmer av andre årsaker: Partiets asylpolitikk ligner til forveksling SVs. Her skal det bli fri innvandring og fritt fram for tigging, selv om det store flertall vil ha innstramming og forbud. LO har pekt ut partiet som borgerlig versting i arbeidslivspolitikk. Og endelig begikk Venstre sist helg valgkampens største taktiske bommert da Trine Skei Grande stilte opp sammen med Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide – i Dagsavisen (A) - og markerte avstand til Fremskrittspartiet nok en gang. Det var usedvanlig dumt og korttenkt, for nå vil flere borgerlige velgere stemme Høyre og kanskje også Frp i stedet. En stemme til de blå-blå fremstår som sikrere for å få til et regjeringsskifte enn å gi støtte til de to minste, vaklende og uklare borgerlige partiene. Begge er sperregrensepartier som kan risikere å falle under 4-prosent-merket.

   Spesielt Venstre er utsatt. I perioden 2005-2009 hadde partiet 10 representanter på Tinget, de siste fire årene kun to. Partiet står i alvorlig fare for å gjenta samme øvelse 9. september i år. Årsaken til at de borgerlige tapte valget for fire år siden var ene og alene fordi Venstre falt under sperregrensen. Men denne gang blir høyst sannsynlig Høyre og Frp så store til sammen at de klarer seg uten.

Aksepter Fremskrittspartiet

Det mest fornuftige for Venstre og KrF ville være om de aksepterte et mindre og sterkt moderert Frp i en felles regjering. Da ville de beholde sine borgerlige velgere. Kristelig Folkeparti baler ellers med et spesielt problem: Partiet er stint av syvende, åttende og niende fedre i huset som advarer mot å gå i regjering med et sterkt Høyre. Til tross for at historien forteller om sterk innflytelse i regjering sammen med et romslig liberalt-konservativt parti. Et annet moment er viktig: KrF og V trenger etter åtte år ute av regjering statsrådserfaring og innsikt i styringsmekanismene i forvaltningen. Etter 12 år uten slik erfaring vil partiene stille enda svakere når det gjelder gjennomføringsevne og -kraft.

   Begge partier har lovet å bidra til å gi landet en ny regjering uten nødvendigvis å sitte i den. Erna kan godt leve på en politisk avtale med de to i fire år, men ønsker primært en solidarisk firepartiregjering. Det gjør nok velgerne også. Hakkingen på Fremskrittspartiet i stedet for å presentere egne programmer virker smålig og tar fokus bort fra egne standpunkter og løsninger.

   Men vil de ikke, så vil de ikke.