En eldreomsorg det glitrer av?

Omsorgen for de eldre av oss som trenger hjemmetjenester, omsorgsbolig eller sykehjemsplass har stått sentralt i denne valgkampen. Det er normalt, og vel også rimelig, at den rødgrønne regjeringen henter fram lange lister over honnørord, mens opposisjonen peker på mangler og svakheter når tilstanden diskuteres.

   Begge deler har det vært rikelig av. Arbeiderpartiet har i lengre tid snakket om en eldreomsorg det både skinner og glitrer av, vi er top of the world her også. Hver gang stygge eksempler på manglende omsorg blir løftet ut i mediene, heter det gjerne fra regjeringshold at eksemplene ikke er representative, de er bare enkelttilfelle, og alt skal bli bra dersom de får regjere fire år til.

Verdensmestere i Svarteper

Eller så skylder man på at kommunene ikke gjør nok, det er jo deres «ansvar». De rødgrønne statsrådene er blitt verdensmestere i svarteper-spill i løpet av de siste åtte årene.

   Men skrytet kolliderer med virkeligheten, for dette er et felt der velgerne kan vurdere selv. Så godt som alle i dette landet har eller kjenner noen eldre som ikke får den hjelpen eller den støtten de har krav på ifølge løfter og «garantier» fra regjeringen. Det er fortsatt steder med for mange på dobbeltrom, der folk blir plassert i korridorer, der bemanningen er for lav til tider. Steder der en del eldre blir inaktive, får manglende vask og stell sammenlignet med en vanlig tilværelse, eller blir dopet i stedet for å få verdig behandling.   Svært mange kommuner har for få sykehjemsplasser. De får ikke tilstrekkelige økonomiske overføringer, og spesielt oppstår problemer når staten ikke gir tilstrekkelige driftsmidler. Investeringstilskudd er vel og bra, men det er driften det skorter på, det er lønnen til de ansatte som koster.

Vi trenger private tilbud også

På andre institusjoner er bildet et annet og mye bedre. Ingen ting tyder på at private institusjoner gir dårligere tilbud enn de kommunale. Til det er det for mange eldre som bevisst ønsker seg og velger en plass på privat institusjon. De ville ikke gjøre det dersom det kommunale tilbudet var top of the world.

Søkelyset er satt på to forhold: Regjeringens soleklare løftebrudd når det gjelder tallet på nye og flere omsorgs- og sykehjemsplasser. Løftet gikk ut på 12.000 flere innen 2015, men kommunene melder fra om at målet umulig kan nås. Mellom 4.000 og 5.000 plasser blir sannsynligvis resultatet.

Den andre svakheten som nå er avdekket, gjelder for kjapp utskrivning av eldre pasienter fra sykehus. Som ledd i den såkalte «samhandlingsreformen» skal kommunene ta imot egne «utskrivningsklare» pasienter så snart helseforetakene mener det er forsvarlig. Det siste året har jeg hørt om så mange enkelthistorier der eldre mennesker nærmest pendler mellom sykehus og tilværelsen i kommunen at det umulig kan dreie seg om noen få enkeltstående tilfelle. Der er svingdørpasienter som åpenbart er skrevet ut for tidlig, som sendes hjem for så å bli hentet i ambulanse nok en gang bare noen timer eller dager senere. Pårørende er fortvilet.

Skrives ut for tidlig

Annenhver sykepleier mener hjemmeboende eldre har fått et d å r l i g e r e tilbud de siste halvannet årene. Jens Stoltenberg hevder hårdnakket at «slik skal det ikke være», og at all utskrivning skjer på et faglig og medisinsk grunnlag. Det er ikke sant. De statlige helseforetakene, som driver sykehusene, har fått et knallhardt press på seg fra regjeringen for å holde budsjettene Det påvirker utskrivningspraksisen, legene blir lagt under press av økonomiske årsaker. Ellers ville det ikke være slik at pasienter kommer i retur til sykehuset etter så kort tid som vi nå opplever.

Noe fundamentalt galt

Det må være noe fundamentalt galt med gjennomføringen av reformen. Kommunene mente samhandlingsreformen ble iverksatt for tidlig, men ble ikke hørt. Mottaksapparatet i lokalsamfunnene var helt klart ikke beredt på «samhandlingen», som kommunene i dag blir tvunget til å delfinansiere. Denne delfinansieringen vil Høyre avskaffe, for også denne delen av eldreomsorgen er og må være et statlig ansvar.

   Reformen må justeres når kartet ikke stemmer med terrenget. Svakhetene griner mot oss daglig, men ingenting blir gjort. Sånn kan vi ikke ha det i fire år til.