Alt for lite, alt for sent

Statsråd og forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har - på et passende tidspunkt i åpningen av valgkampen - besøkt konvoibyen Risør og uttalt seg rosende og medfølende om krigsseilerne våre, de som gjorde den aller største innsatsen for alliert seier under annen verdenskrig. Det var 35.000 av dem, hvorav 4.500 omkom. Knapt noen annen befolkningsgruppe ofret så mye, ga avkall på så mye, slet og led så mye. Mange ble torpedert og omkom, de som overlevde gikk tilbake til nye handelsskip i konvoifart over det livsfarlige Atlanterhavet der de djevelske tyske ubåtene lurte i dypet.
   Nervepresset var enormt dag og natt. Ett torpedotreff - og hele skipet ville gå ned, lastet som de var med livsviktige innsatsvarer som flybensin, fly, tanks og mye annet krigsmateriell. Uten de norske sjøfolkenes krigsinnsats ville neppe Hitler og Nazi-Tyskland blitt overvunnet. De tilsvarte "en arme på en million mann" som det ble sagt.
   De var borte fra familien i fem og opptil seks år. De som sto lengst om bord, hadde reist ut på hvalfangst høsten 1939 og kom ikke tilbake til Norge før høsten 1945 eller endog etter årsskiftet 1945/46. For verdenskrigen var ikke over med nazistenes sammenbrudd i Europa. Også Japan måtte nedkjempes før verden kunne få fred fra fascismen.
   Krigsseilerne fikk ikke oppleve maidagene og fredsvåren 1945. De fikk ingen hyldest, intet klapp på skulderen. De kom hjem i små grupper eller enkeltvis, mange slitne og psykisk nedbrutte. Hjemme måtte de overvinne byråkrati og "administrative hindre". De måtte gå spissrotgang for å jobb, bolig,  rasjoneringskort, til og med stemmerett!

Sviktet av myndighetene
Krigsseilerne våre ble sviktet av daværende myndigheter. De ble neglisjert, og de eldste av dem fikk store problemer når de søkte om krigspensjon, og de som trengte det,  krigsskadetrygd. Men ikke bare det: De ble nektet den hyren de hadde til gode, og som var lovet dem av Arbeiderpartiregjeringen i London. De norske sjøfolkene var formelt ansatt i statsrederiet Nortraship. Ved krigsutbruddet hadde norske sjøfolk i utenriks fart bedre lønn enn de som sto ombord i britiske, amerikanske eller kanadiske skip. For å unngå uro blant de sjøfolkene som seilte for allierte land, ble de norske overtalt til å gå ned i lønn, formelt. De ble imidlertid lovet at resthyren skulle settes inn i det såkalte Nortraships hemmelige fond, og utbetales individuelt og i hard valuta etter krigen.

Et politisk svik
Da så norske sjøfolk gikk i land i 1945-46, visste de iallfall at de hadde en betydelig startkapital i det sivile samfunnet. Trodde de. Så opplevde de at Arbeiderpartiregjeringen med Einar Gerhardsen sa nei til individuell utbetaling og tok pengene i det hemmelige fondet til andre formål. Gjenreisningsformål. Krigsseilerne, deres familier, pårørende og etterlatte og etterkommere har aldri glemt dette politiske sviket.
   Når statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen i Risør ba om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen, skulle hun ikke gjøre det "på vegne av den norske stat", som hun utrykte det, men på vegne av Det norske Arbeiderparti. Det var der sviket lå. Mange, svært mange, husker det som skjedde, eller er blitt fortalt det i ettertid av sjøfolkene selv.