Om å lede et land på en god måte

Statsminister Stoltenbergs lederegenskaper er kommet i fokus dypt inne i valgkampen. Debatten rundt temaet ble utløst av Stoltenberg selv da han i en TV-debatt satte spørsmålstegn ved de samme egenskapene hos sin hovedkonkurrent, Erna Solberg. Statsministeren kritiserte Solberg for «svakt lederskap» fordi hun ikke kunne gi et konkret svar på hva slags politikk to, tre eller fire borgerlige partier vil føre.

   Jens Stoltenberg kastet altså den første sten, og han fikk som fortjent. Det har overrasket undertegnede at ikke Gjørv-kommisjonens konklusjoner har fått plass i debatten, og at ikke Stoltenbergs svake lederegenskaper er kommet mer i forgrunnen. Det er lenge siden de første tegn til debatt om emnet oppsto, og lenge før 22. juli. Både politiske meningsfeller og -motstandere har påpekt at Stoltenberg er konfliktsky og opptrer veikt og unnvikende når konflikter og konfrontasjoner oppstår.

Basketak

Den siste påminnelsen fikk vi for noen dager siden da tidligere Ap-statsråd Grete Knudsen kom ut med boken «Basketak – mine år med Brundtland, Jagland og Stoltenberg». Hun forteller nådeløst om de situasjonene der Stoltenberg kom til kort som leder. Vi kan alle til sammenligning tenke på Harlem Brundtalnds og Jaglands opptredener i ulike sammenhenger på 80- og 90-tallet. Begge var sterke, djerve, konkrete og rett på. De vant respekt for det, uansett om man var enig eller uenig. Ingen av dem var konfliktsky. Kåre Willochs lederegenskaper er det ingen som setter spørsmålstegn ved. Heller ikke Erna Solbergs, for dem som kjenner henne fra innsiden.

Klar i konklusjonene

Gjørv-kommisjonen var klar i sine konklusjoner og avsløringer, først og fremst når det gjaldt regjeringens svikt i sikringen av Regjeringskvartalet, det svake beredskapsapparatet man hadde til disposisjon, dets lave øvingsnivå og slappe holdninger. Kritikken var ramsalt: «Evnen til å gjennomføre det man hadde bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak»...Angrepet på Regjeringskvartalet 22. juli kunne ha vært forhindret»... Når det gjaldt sikringen av kvartalet var statsministeren og statsministerens kontor direkte involvert i for eksempel spørsmålet om stengningen av Grubbegata ved minst fire anledninger. Ingenting skjedde, regjeringssjefen hadde ikke gjennomføringskraft.

   Det kom opp så mange svakheter, så mye svikt, så mye tafatthet rundt den generelle beredskapen i Norge at folk ble sjokkert. Og her er vi et kjernepunkt for de øverste myndighetenes ansvar: Beskyttelse av landets innbyggere mot angrep og terror. Det må være prioritet nummer én. Jens Stoltenberg «tok ansvaret» for 22. juli, og han beklaget – men ble sittende.

Kaotisk i 2005

Da skal han ikke angripe Erna Solberg for ikke å ha avklart et regjeringssamarbeid eller regjeringsdannelse før et stortingsvalg. Særlig ikke når alle vet at situasjonen var helt kaotisk før stortingsvalget særlig i 2005: De rødgrønne måtte etter valget i 2005 slåss og forhandle i ukevis før velgerfolket fikk vite sånn noenlunde hva regjeringsprogrammet skulle gå ut på. Soria Moria 1-avtalen ble ikke undertegnet og offentliggjort før 14. oktober 2005. Deretter begynte man å bryte løftene.