Statsminister
Stoltenbergs lederegenskaper er kommet i fokus dypt inne i
valgkampen. Debatten rundt temaet ble utløst av Stoltenberg selv da
han i en TV-debatt satte spørsmålstegn ved de samme egenskapene hos
sin hovedkonkurrent, Erna Solberg. Statsministeren kritiserte Solberg
for «svakt lederskap» fordi hun ikke kunne gi et konkret svar på
hva slags politikk to, tre eller fire borgerlige partier vil føre.
Jens
Stoltenberg kastet altså den første sten, og han fikk som fortjent.
Det har overrasket undertegnede at ikke Gjørv-kommisjonens
konklusjoner har fått plass i debatten, og at ikke Stoltenbergs
svake lederegenskaper er kommet mer i forgrunnen. Det er lenge siden
de første tegn til debatt om emnet oppsto, og lenge før 22. juli.
Både politiske meningsfeller og -motstandere har påpekt at
Stoltenberg er konfliktsky og opptrer veikt og unnvikende når
konflikter og konfrontasjoner oppstår.
Basketak
Den
siste påminnelsen fikk vi for noen dager siden da tidligere
Ap-statsråd Grete Knudsen kom ut med boken «Basketak – mine år
med Brundtland, Jagland og Stoltenberg». Hun forteller nådeløst om
de situasjonene der Stoltenberg kom til kort som leder. Vi kan alle
til sammenligning tenke på Harlem Brundtalnds og Jaglands
opptredener i ulike sammenhenger på 80- og 90-tallet. Begge var
sterke, djerve, konkrete og rett på. De vant respekt for det,
uansett om man var enig eller uenig. Ingen av dem var konfliktsky.
Kåre Willochs lederegenskaper er det ingen som setter spørsmålstegn
ved. Heller ikke Erna Solbergs, for dem som kjenner henne fra
innsiden.
Klar i konklusjonene
Gjørv-kommisjonen
var klar i sine konklusjoner og avsløringer, først og fremst når
det gjaldt regjeringens svikt i sikringen av Regjeringskvartalet, det
svake beredskapsapparatet man hadde til disposisjon, dets lave
øvingsnivå og slappe holdninger. Kritikken var ramsalt: «Evnen til
å gjennomføre det man hadde bestemt seg for, og til å bruke
planene man har utviklet, har vært for svak»...Angrepet på
Regjeringskvartalet 22. juli kunne ha vært forhindret»... Når det
gjaldt sikringen av kvartalet var statsministeren og statsministerens
kontor direkte involvert i for eksempel spørsmålet om stengningen
av Grubbegata ved minst fire anledninger. Ingenting skjedde,
regjeringssjefen hadde ikke gjennomføringskraft.
Det
kom opp så mange svakheter, så mye svikt, så mye tafatthet rundt
den generelle beredskapen i Norge at folk ble sjokkert. Og her er vi
et kjernepunkt for de øverste myndighetenes ansvar: Beskyttelse av
landets innbyggere mot angrep og terror. Det må være prioritet
nummer én. Jens Stoltenberg «tok ansvaret» for 22. juli, og han
beklaget – men ble sittende.
Kaotisk i 2005
Da
skal han ikke angripe Erna Solberg for ikke å ha avklart et
regjeringssamarbeid eller regjeringsdannelse før et stortingsvalg.
Særlig ikke når alle vet at situasjonen var helt kaotisk før
stortingsvalget særlig i 2005: De rødgrønne måtte etter valget i
2005 slåss og forhandle i ukevis før velgerfolket fikk vite sånn
noenlunde hva regjeringsprogrammet skulle gå ut på. Soria Moria
1-avtalen ble ikke undertegnet og offentliggjort før 14. oktober
2005. Deretter begynte man å bryte løftene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar