Likhet er ikke rettferdighet

Flere ramaskrik er dukket opp i mediebildet de siste dagene: Finansministeren advarer nordmenn om at velferdsordningene og pensjonene står i fare om vi ikke arbeider mer, dvs. står i arbeidslivet ut over det som i dag er gjengs pensjonsalder (som er adskillig lavere enn den offisielle). For vi lever lenger, og da må jo det offentlige punge ut med pensjoner i flere år enn det man så for seg. Det tåler ikke selv Pensjonsfond utland (”Oljefondet”). Inntektene til pensjonene må komme fra andre kilder, først og fremst fra oss selv.

   De som er så heldige at de får offentlige pensjoner med 66 prosent-garanti, har oppdaget at garantien ikke står fjellstøtt likevel (for de som er relativt unge i dag), for levealdersjusteringer vil senke prosenten om et par tiår. Nye hyl om at dette må det bli slutt på, ”det var ikke det vi mente da vi fikk tilbudet om en mer vanlig pensjonsordning for få år siden, men valgte den bestående ordningen.” Man vil altså ha i pose og sekk, uansett om man lever kort eller lenge.

   Så har vi dem, særlig kvinner, som er frustrerte over at de får så lav pensjon. ”Det er urettferdig at vi som har vært hjemme mens barna var små, og som har hatt deltidsjobber, skal få så lav pensjon.” Har de virkelig ikke satt seg inn i det norske pensjonssystemet? Er de ikke klar over at pensjon har med samfunnets økonomiske kretsløp å gjøre? De som velger å ikke delta i det økonomiske kretsløpet, kan selvsagt ikke forvente at de skal få samme utbetaling som dem som gjør det.

   Pensjon har med produksjon, produktivitet og økonomisk verdiskaping å gjøre, det dreier seg ikke om almisse fra samfunnet. Alle skal naturligvis ha et økonomisk sikkerhetsnett under seg, et minstemål av inntekt og levestandard, det vi kaller minstepensjon. Velferdsordningene skal selvsagt omfatte også de som har minst. Men når det er sagt: Det hjelper ikke at man har ”skapt verdier” i hjemmet, passet barn, vasket hus og organisert sin egen SFO før SFO ble oppfunnet dersom man har tatt valget om å ”være hjemme” og ikke deltatt i det økonomiske kretsløpet. De siste 30-40 årene har en mengde kvinner vært i full eller tilnærmet full jobb – samtidig som de tok seg av barn og hjem (forhåpentlig i samarbeid med en fullt arbeidende partner). Fortjener ikke disse kvinnene høyere pensjon enn sine medsøstre? Selvsagt gjør de det. Å jevne ut pensjon til kvinner ”etter behov” ville være dypt urettferdig mot alle de dobbeltarbeidende.

   Vi vet at før eller siden blir de fleste av oss gamle, går ut av arbeidslivet og skal leve av pensjon eller oppsparte midler. Dette er den enkeltes ansvar, ikke pappa stat eller mamma kommune. I Norge har vi latt staten organisere dette systemet, i andre land er det arbeidsgiverne eller den enkelte som må forberede sin egen alderdom. Altså betaler vi i mange tiår en viss andel av inntekten med sikte på fremtidig pensjon i form av pensjonspremier. En god del er nå også inne på tjenestepensjonsordninger, som er et spleiselag mellom arbeidstager og arbeidsgiver. Vi har individuelle og private pensjonsforsikringer som den enkelte kan opparbeide i tillegg.

   Igjen er det tale om ansvarsfølelse, langsiktig planlegging og en viss vilje til å avstå fra forbruk på en mindre del av inntekten i faser av livet for å sikre en trygg økonomisk alderdom. De som gjør nettopp dette, får bedre dager i den andre enden. De som ikke gjør det, må ta konsekvensen. De har gjort sine valg.