En regjering i oppløsning

Tegnene på stjernehimmelen har vist seg lenge, men nå er det tydelig for alle som vil se: Den rødgrønne regjeringen nærmer seg en tilstand av forvitring og oppløsning. Og det dreier seg ikke bare om vanlig slitasje etter relativt (alt for lang) tid ved roret. Her er det tale om tilstander som minner om Monthesquieus berømte utsagn: «Makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt».
   Da SV`s Lysbakken forærte store statlige pengebeløp til «egne» kampgrupper uten at andre fikk mulighet for å søke, da Ap`s Giske forsøkte seg med kompisutnevnelser i Entra og partifelle Støre ble beskyldt for å være svært så raus med en venn i Rederiforbundet i forbindelse med støtte til nordområdelogistikk, da våknet en del borgere i dette landet. De hevet øyenbrynet enda et hakk da LO-sjefen fikk en lukrativ styreplass i et delvis statseid selskap – uten arbeidsforpliktelser. I flere andre tilfeller kan man ha berettiget mistanke om lignende urent trav, men bevisbyrden kan være vanskeligere å etablere.
   I hele Arbeiderpartiets lange og sammenhengende regjeringstid etter 1945 var det vanlig å høre beskyldninger om at «partiboka», altså medlemskap i partiet, var en stor fordel når stillinger i stat, fylke og kommune skulle besettes, eller posisjoner i den floraen av statseide bedrifter som den gang eksisterte. Det var ikke enkelt for borgerlige søkere å få sentrale posisjoner i diplomatiet. At kringkastingssjefen skulle komme fra Arbeiderpartiet, ble tatt for gitt. Den tradisjonen er nå gjenopptatt med ansettelsen av Thor Gjermund Eriksen. Han er kvalifisert og har sørget for å bli partiløs, sånn formelt, men alle tenker sitt.

Alle mot alle
Den politiske oppløsningen er imidlertid enda mer markant og tydelig. Alle slåss mot alle i det rødgrønne regjeringskollegiet. Det skjer i full offentlighet: Oljeleting i nord, EØS-avtalen, vektleggingen av veiutbygging kontra jernbanesatsing er bare noen eksempler. Listen er uendelig når man ser hva de rødgrønne partiene krangler om så busta fyker i disse dager. Utdanningspolitikken er en lite lystelig arena for de rødgrønne, og Høyre styrker seg som Skolepartiet. Det ble lagt merke til da statsministeren skubbet Kristin Halvorsen til side og selv frontet Arbeiderpartiets politikk på Bratteliseminaret, ikke regjeringens.
   Så har vi landbruksministerens famøse innføring av toll på kjøtt og ost for å tilgodese egne velgere og deres inntekt. Tollen førte nesten til diplomatisk krise, og Norges navn ute fikk en skamplett det vil ta lang tid å fjerne. Tollsaken er igjen et eksempel på det gamle, men slett ikke gode ordtaket: «Skitt i Norge, leve (bøndene på) Toten».
Særinteresse- og sperregrensepartiene kjemper desperat for å holde seg over 4-prosentmerket. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti opptrer som spekkhuggere i forsøket på å ta Ap-velgere og prøver seg med stadig mer kreative «utspill». Regjeringen er nå splittet i så mange viktige spørsmål at den mer og mer fremstår som et forretningsministerium som driver brannslukking fra dag til dag. Statsbudsjettet for 2013 viser ingen virkelige prioriteringer, bare litt flere oljesmurte midler til alle. Man tør ikke skuffe noen.

Slitne statsråder
I mediene ser vi slitne statsråder og en regjeringssjef med dratte trekk og uten gnist i øynene. Jonas Gahr Støre virker fortsatt utilpass som helseminister. Det var rett og slett «dårlig gjort» av Stoltenberg å tvinge ham til å skifte beite. Støre har hatt og har en høy stjerne som Norges utenriksansikt. Han nøt en enorm popularitet blant velgerne, var en samlende figur utad, en som nøt respekt og anerkjennelse. Han er dømt til å mislykkes som helseminister. Helsesektoren i Norge gjør svært mye godt, men det er noe med organiseringen og institusjonaliseringen som svikter. Den hardnakkede kampen mot å samarbeide med private helseinstitusjoner er bare en ting. Den er ideologisk betinget, og det reaksjonære synet på private tilbud med «muligheter og mangfold for alle» binder Støre til masten.
   Vi vil i tiden som kommer se flere signaler om at de rødgrønne innser den overhengende faren for valgnederlag. Vi vil se mange partifolk som søker mot diplomatiet, fylkesmannsembedene, styremedlemskap eller utøvende funksjoner i statlige og offentlig eide bedrifter. Vi vil kanskje se utnevnelser i de store frivillige organisasjonene som vil vekke reaksjoner. Statsråder og statssekretærer, politiske og personlige rådgivere vil denne våren undersøke mulighetene for å gå ut av politikken, om de ikke alt har sikre plasser på Stortinget. Til og med i det forhatte private næringslivet vil det dukke opp søknader eller forsiktige henvendelser.

Styring mot brudd?
Mange vil forsøke å være føre var. Man skal jo tross alt ha en jobb og en inntekt. Den aller beste forsikringen mot et altfor stort tap av flertall og styringsmakt – for Arbeiderpartiet – er opplagt å styre mot et regjeringsbrudd, der man i siste delen av valgkampen kan stå på egne politiske bein og kringkaste eget program. Partiet som har gått med på alt for mange kompromisser av hensyn til regjeringssamarbeidet, står egentlig sterkere blant velgerne enn mange tror. Det er SV`s og Sp`s ensporede og enøyde hjertesaker som svekker også Arbeiderpartiet. Når man likevel må regne med et mulig valgnederlag og bli tvunget i opposisjon, har partiet alt å vinne på å beholde en så stor gruppe på Stortinget som mulig, drive dyktig opposisjonspolitikk og komme sterkere tilbake ved en senere korsvei.
   Sjansene for at dette vil skje, er ikke store. Men i disse dager opptrer «samarbeidspartnerne» i regjeringen så egosentrisk og driver et så til de grader råkjør mot andre regjeringsdeltagere at noen en dag kan si: Nok er nok!
Vi går spennende måneder i møte.