Senterpartiet på vei utfor sokkelen

Den rødgrønne regjeringen slåss ikke bare innbyrdes, de enkelte regjeringspartnere strides også internt. Verst er det i Senterpartiet, der personlige motsetninger i partiledelsen er i ferd med å rive og slite partiet i stykker. En stor porsjon energi (!) blir brukt på ryktespredning, intrigemakeri og forsvar av standpunkter som står steilt og milevis fra hverandre. Mye har sammenheng med uforenlige standpunkter i oljeleting.

   De lar seg ikke forene, synspunktene som enten går ut på å frede Lofoten og Vesterålen for oljeleting og oljeutvinning, eller tillate slik leting og utvinning.

   Igjen ser vi den grelle sannheten om hva slags parti Senterpartiet egentlig er: Et gammeldags agrarparti hvis velgergrunnlag forsvinner i takt med det dalende tallet på selvstendige gårdsbruk. Et smalt interesseparti som ikke makter å favne de store folkegrupper, og som har mislykkes totalt i å få fotfeste i byer og større tettsteder. Et parti som er seg selv nok og blåser i hva som er til gavn for hele fedrelandet. Som ikke er opptatt av hva landsdelen innenfor Lofoten og Vesterålen skal leve av i tiårene fremover, som sier nei til de trygge og velstandsgivende arbeidsplassene oljeutvinning vil få.

   På tampen av sin karriere og rolle i norsk politikk har partiet bare ett trumfkort: Å sitte på vippen i en koalisjon som selv knaker i sammenføyningene. Den lille størrelsen gir stor makt – så lenge den varer.

   Så stor makt at det er dette partiet vi kan takke for at Intercityutbyggingen for jernbane ikke vil bli fullført til ytterpunktene Halden, Lillehammer og Skien under de rødgrønne. Forklaringen er enkel: Senterpartiet vil ha maksimal veiutbygging i grisgrendte strøk, og vil stryke en del av bevilgningene til jernbaneutbygging på Østlandet i Nasjonal Transportplan. For hverken de rødgrønne eller andre har for tiden råd til begge deler samtidig. Altså gir Stoltenberg og Arbeiderpartiet etter – for å holde på fasaden til det rødgrønne regjeringsprosjektet.

   Det koster det tettbygde østlandet dyrt, der hvor befolkningsveksten skjer, landsdelen som vil ha én million flere innbyggere om ikke så mange år. Skal folk komme seg på jobb i dette enorme integrerte arbeids- og boligmarkedet, er vi nødt til å bygge ut kollektivnettet, og da står jernbanen som det suverent viktigste midlet. Det er så selvsagt at det er nesten flaut å nevne det.

   For å pynte på «løsningen» om å stanse Intercityutbyggingen i Hamar, Fredrikstad og Tønsberg, og gi et skinn av saklig holdbarhet, bestilte Finans- og Samferdselsdepartementet en analyse av TØI og Dovre Group – som ga til beste den konklusjonen man ønsket seg: Det er «uøkonomisk» å bygge ut trianglet til ytterpunktene.       For bare kort tid siden kom NSB og andre til et helt annet resultat: Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å anlegge dobbeltspor og få opp hastigheten til Skien, Halden og Lillehammer, og spesielt om man tar med i betraktningen hva man taper på om det ikke gjøres.

   Det er ikke bra for landet om Senterpartiet får fortsette i sin rolle som vippeparti og bremsekloss. Verst er det for deler av vår nordlige landsdel, som vil gå glipp av de positive virkninger olje- og gassvirksomhet skaper. Og alt fordi man gjerne vil fremstå i sin «grønne» positur. Klimakatastrofe? Forurensning? Ødeleggelse av fiskerinæringen? Det sa man om utbyggingen av Nordsjøen og videre opp i Norskehavet også. Sannheten er at det er bedre og tryggere værmessige og geologiske forhold for olje- og gasssutvinning jo lenger nord man kommer. De som vet og kan sier dette igjen og igjen, men blir overdøvet av krigstrommevirvler fra «miljøbevegelsen».

   Den tyngste partneren i regjeringssamarbeidet vil etter alt å dømme gå inn for konsekvensutredning av oljevirksomhet på kontinentalsokkelen utenfor Nord-Norge, mens Senterpartiet vil velte seg utfor kanten av den samme – sokkelen.