Dundrende seier for Anundsen

Den justerte «asylbarnavtalen» er blitt kommentert av lederskribenter og journalister ut fra sine avhengige, ideologiske og partipolitiske posisjoner. Mange av kommentarene fremkaller mest av alt gjesp hos undertegnede, som følger nyhetsbildet tett og som på forhånd kan si hva den og den skribenten i Dagsavisen, Aftenposten eller Vårt Land vil synse og mene. Overhodet ingen overraskelser denne gangen heller.

   KrF og Venstre hadde viklet seg inn i et garn av politisk uforstand, hisset seg opp som løver og ligger nå flatt på dørken som et tigerskinn a la Grevinnen og Hovmesteren. Begge partier hadde behov for noe de kunne kalle «seier» i egne rekker, og det var interessant særlig å betrakte den indremedisinen Knut Arild Hareide nylig serverte sin partiorganisasjon: At partier (KrF, Venstre og SV) som til sammen fikk kun 15 prosent oppslutning av velgerne i 2013 ikke kunne forvente å få gjennomslag foran muren av Høyres, Fremskrittspartiets, Arbeiderpartiets og Senterpartiets nær 80 prosent oppslutning.

Har ikke noe mandat

De to støttepartiene til regjeringen Solberg har rett og slett ikke noe mandat, ingen støtte i folket til å realisere sin «hold porten vid»-politikk for flyktninger, asylsøkere og innvandrere av alle slag. Det er blitt påpekt av flere, blant annet undertegnede, igjen og igjen. Og nå bruker altså KrF-lederen nøyaktig det argumentet han har avvist tidligere. Han trodde han skulle kunne presse regjeringen til å «gi seg» ved press og trusler i forhold til regjeringens fortsatte liv, men tapte stort.

   Ingen må la seg lure til å tro at det å vurdere 60 asylbarns sak på nytt er en «seier». For det første vil mange av dem, det vil si deres foreldre, ikke få oppholdstillatelse likevel selv om de søker på nytt. For det andre er foreldrene til hundrevis av asylbarn allerede blitt sendt ut dit de hører hjemme mellom juli 2014 og mars i år. De blir værende der de er. Familiene er avvist fordi de ikke har behov for beskyttelse. Det gir plass til det samme antall asylsøkere som har god grunn til å frykte for liv og helse.

Engangsløsning

Den justerte avtalen mellom de fire borgerlige partiene som nå foreligger er en engangsløsning, et «amnesti». Den virkelige, permanente asylpolitikken er betydelig strammet inn (med folkets støtte), og det er den som får effekt i årene fremover. Hvis utlendingsmyndigheten får tilstrekkelige ressurser fra nå av, vil ingen grunnløse asylsøkere klare å klore seg til opphold i Norge – til fortrengsel for andre. For det er jo dette som er poenget: Grunnløse asylsøkere (med eller uten barn) er de som har løyet, jukset og skjult sin identitet, og som etter avslag har nektet å samarbeide med norske myndigheter om retur. De er økonomiske eventyrere som har håpet å få en bedre materiell hverdag og bedre fremtidsutsikter for sine barn ved hjelp av generøse norske velferdsordninger og sosialhjelpsbudsjetter.

Dette er grunnlaget

La meg minne om selve grunnlaget og utgangspunktet for avtalen mellom regjerings- og støttepartiene fra 30. september 2013: «Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft. Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen». Sitatet er hentet fra innledningen til selve avtalen, undertegnet av Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik (alle Venstre), og Knut Arild Hareide, Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen (KrF).

   At det er helt nødvendig å holde igjen for mengden «folkeforflytninger» fikk vi en påminnelse om like før påske. Da offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå fjorårets statistikk for sosialhelp i kommunene. De politisk korrekte større avisene hadde relativt små notiser om saken, mens Kommunal Rapport, som representerer interessene til landets 428 kommuner, hadde et større oppslag:

Økende belastning

En økende andel sosialhjelpsmottagere er innvandrere. «Ordningene som skal få dem ut i arbeid er ikke gode nok» mener både KS og Arbeids- og velferdsdirektoratet. (Ikke rart at NAV-direktøren måtte gå). Statistikken viser:

* Ca 134.700 personer mottok økonomisk sosialhjelp i 2014, en økning på 5,6 prosent fra 2013.

* Disse mottok til sammen 5,6 milliarder kroner i lån og stønader, en økning på 10 prosent fra året før.

* Ca 47.500 personer mottok økonomisk sosialhjelp i mer enn 6 måneder, også det en økning på 5,6 prosent.

* Nær 64.000 hadde sosialhjelp som hovedinntektskilde, en økning på 8 prosent.

* Vel 30.000 sosialhjelpsmottagere var i alderen 18-24 år, en økning på nær 4 prosent.

* 36 prosent av sosialhjelpsmottagerne i 2013 var innvandrere født i utlandet. Til sammen har 37 prosent innvandrerbakgrunn, mot 31 prosent i 2010.

* 8 prosent av innvandrerbefolkningen mottok økonomisk sosialkhjelp i 2013.

   Det er denne utviklingen «avtalen om utlendingsfeltet» skal forsøke å bremse eller stanse, av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Vi kan ikke åpne slusene for alle som vil til Norge. Det er bedre å hjelpe flyktninger der de er, i sine hjemlands nærområder. Både fordi norske kroner er mye mer verdt i hjelpearbeidet lokalt, og fordi vi ikke har mulighet til å ta imot alle de millionene som er på flukt.

Så mange som mulig

Vi skal ønske et maksimalt antall krigsflyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere velkommen til Norge. Men under det rødgrønne regimet 2005-2013 kom situasjonen ut av kontroll, rett og slett fordi SV fikk for stor innflytelse over innvandringspolitikken og fordi den rødgrønne regjeringen ikke maktet å behandle asylsøknader raskt nok og effektivt nok slik at grunnløse asylsøkere med barn fikk oppholde seg i landet alt for lenge. Disse skaffet seg nettverk og sympatisører i lokalsamfunnene som støttet opp under en snillisme-politikk som på sikt ikke er bærekraftig.

   Statsråd Anders Anundsen har stått som en bauta i stormen og bør fortsette lenge i sin posisjon. Han utfører hele Solberg-regjeringens samlede asyl- og flyktningepolitikk, ikke en isolert Frp-linje.

Handlekraft

Regjeringen har vist både handlekraft og godt politisk håndverk. Resultatet er så absolutt til å leve med. Regjeringen vil nå kunne sende rene krigsflyktninger tilbake til hjemlandet når forholdene har bedret seg (som i tilfellet Balkan-landene på 1990-tallet), og man får bukt med svære familiegjenforeninger som resultat av flerkoneri. Flyktninger som drar på ferie og besøk til hjemlandet kan få tilbakekalt oppholdstillatelsen (og det bør skje, der er alt for mange eksempler på slike tilfelle).

   Så skal vi være rause mot folk som søker beskyttelse og et nytt liv. Men også vise dem respekt ved å sette krav til arbeid og egen inntekt. Det er der vi trenger et mye mer offensivt NAV.