Om reformer i revers

Det er en stund siden Arbeiderpartiet var et moderne og djervt reform- og omstillingsparti. Jonas Gahr Støres litt febrilske forsøk på å tegne et annet bilde i Aftenposten 3. juli, holder hverken for de senere års kjensgjerninger eller for historiens dom.

   Går man svært langt tilbake, til mellom- og etterkrigstiden, har han rett: Trygdesystemer og velferdsordninger kom i rask tempo på tidspunkter da tiden var modent for det og landets økonomi tålte det. Arbeiderpartiregjeringer var i støtet for demokratiutvikling (bedriftsdemokratiet), kvinnefrigjøring (kvotering) og arbeidsmiljølovgivning (en samling og oppdatering av flere eksisterende lover som hadde med helse, miljø og sikkerhet å gjøre – i 1977).

Borgerlige velferdsreformer

Men vi bør minne hverandre på at det var en borgerlig regjering som innførte folketrygden i 1967. Det var borgerlige regjeringer som innførte den moderniserte Lov om sykehus (1969) inklusive statlig støtte til hjemmehjelp for eldre.

   Syke-, yrkesskade og arbeidsledighetstrygd ble inkorporert i Lov om folketrygd under den borgerlige regjeringen i 1971. En rekke lover på helse- og velferdsområdet ble forberedt av de borgerlige og støttet av dem, men gjennomført av Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer senere på 70-tallet: Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn, rett til alderstrygd fra fylte 67 år, Lov om barnehager, Lov om svangerskapspermisjon, offentlig bedriftshelsetjeneste m.m.

   Under Willoch-regjeringene fra 1981 kom Lov om helsetjenesten i kommunene, utvidet rett til dagpenger, Lov om tannhelsetjenester og flere andre moderniseringer av lovverket. Den første borgerlige Bondevikregjeringen innførte kontantstøtte, og i 2004 kom Arbeidsmarkedsloven. Slik kunne vi ramse opp gode velferdsordninger det var så godt som tverrpolitisk støtte for.

Forlik, ikke Ap-reformer

Hva husker vi fra de åtte lange rødgrønne årene under Jens Stoltenberg fra 2005 til 2013? Skattereformen, pensjonsreformen og uførereformen var eksempler på typiske forlik i Stortinget der Høyre og borgerlige partier forbedret regjeringens utkast. Da uførereformen ble lagt frem for iverksetting i 2014, stakk imidlertid Arbeiderpartiet fra ansvaret og enigheten: Noen negative utslag var ikke tilsiktet, og da trakk partiet seg og brukte i stedet storslegga mot regjeringen som la frem reformen. Solberg-regjeringens støttepartier sørget for at de verste utilsiktede virkningene ble justert. Omtrent det samme de for øvrig ville ha oppnådd om de hadde vært medlemmer av regjeringen.

   Samhandlingsreformen i grenseområdet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten var mislykket og måtte justeres kraftig av Solberg-regjeringen. Kommuner som ikke var i stand til å ta imot «ferdigbehandlede» pasienter kom i økonomisk skvis på grunn av straffesystemet med skyhøye dagbøter – typisk for en Ap-ledet regjering å skyve ansvaret nedover og bruke tvangsmidler fremfor stimulans.

Kan ikke ta æren

Støre må ikke finne på å ta noe av æren for kommunereformen eller nærpolitireformen. Det skjedde ingenting i de åtte rødgrønne årene. Det ble satt i gang utredninger, bevares, men ingen konkrete forslag, ingen standpunkter, ingen vedtak. Hvorfor? Fordi SV og særlig Senterpartiet hadde nakketaket på Arbeiderpartiet i den rødgrønne regjeringen og sørget for et slags veto mot å legge frem en reform som ville rokke ved Sps mektige ordførerdominans i kommune-Norge.

   På det siste landsmøtet vedtok Arbeiderpartiet at kommunesammenslåinger skal være «frivillige». Vi kan forestille oss hvor mange sammenslåinger det ville blitt om dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut: Solberg-regjeringen har også lagt vekt på frivillighet og økonomiske gulrøtter som lokkemat, men gjør det klart at i tilfelle for eksempel én kommune av tre-fire setter seg til motverge for en fornuftig ny enhet, der kan Stortinget skjære igjennom og bestemme sammenslåing. Det ville aldri Senterpartiet eller SV ha gått med på under Stoltenbergs ledelse.

Nærpolitireformen

Noe av det samme gjelder politireformen, som Arbeiderpartiet nå er så veldig for: Det ville aldri blitt så få, effektive politidistrikter med Sp og SV i regjering: For dem er flest mulig politi- og lensmannskontorer distriktsutbygging.

   Hvor mye vil Støre, Arbeiderpartiet og fagbevegelsen reversere (føre tilbake til forrige tilstand) om de får politisk makt til det? Her opptrer igjen Støre som tåkefyrste. Han vil gjerne sole seg i glansen av samferdselsreformene (statlig veiselskap, OPS osv) og jernbanereformen (samling av virkemiddelapparatet og klarere ansvarsfordeling) og låner noen honnørord fra regjeringens meldinger, men følger ikke opp med klare alternativer annet enn å skremme med ordet «privatisering».

   Selvfølgelig vil han reversere deler av arbeidsmiljøloven – den som fører makten bort fra lokal enighet om frivillige ordninger tilbake til sentrale fagforeningspamper.

Oppsummert: Støre vil trenge en reverseringsminister og ikke en moderniseringsminiser en gang langt inne i fremtiden.