Grekernes kollektive selvbedrag

Hellas` økonomi står for ca to prosent av eurosonens samlede verdiskapning, og enda mindre i forhold til EU`s totalprodukt. Siden gjeldsordningen med troikaen de siste årene har gitt grekerne mulighet til å betale det meste av gjelden til private storbanker i resten av Europa (via sentralbankens overtagelse av forpliktelsene), hadde denne del av bankvesenet lite å tape på gresk kollaps og konkurs. Det ville ikke gitt noen store negative virkninger for omverdenen. Moralsk sett ville et nasjonalt sammenbrudd være som fortjent.

Politisk prosjekt

Men EU, og spesielt euroen som felles valuta, er som kjent et politisk, solidarisk prosjekt. Lojalitetshensyn og ideelle formål med unionen gjorde at eurolandene nok en gang strakk seg lenger enn langt for å redde Hellas. Selvsagt ville det ikke være noe godt eksempel i velstands-Europa («velstand» definert i det store verdensbildet) om grekernes privatøkonomi ble satt tilbake en generasjon eller to. Også her kommer andre hensyn inn: Europas humanistiske tradisjoner. Man lot nåde gå for rett. Man kunne ikke la et europeisk land falle utfor stupet og ned i ytterste fattigdom.

   En overgang til drachmen ville ført til devaluering, det vil si å velte egne økonomiske problemer over på omverdenen. Men statsgjelden ville uansett være fastsatt i euro. Økonomisk innhenting og vekst ville tatt enda lenger tid. Folk flest i Hellas sa i folkeavstemningen nei til låneavtalen EU og Tsipras-regjeringen hadde undertegnet, men 70 prosent av grekerne vil likevel beholde euroen, og de aller fleste vil fortsatt at landet skal være en del av EU.

Ikke lenger god latin

John Maynard Keynes er stort sett sjaltet ut som økonomisk veiviser og guru i moderne økonomier i en globalisert verden. Men jammen dukker de siste Gibraltar-apene opp i diskusjonen om gresk innhenting: Bare man lar det offentlige trykke penger og setter i gang store offentlige prosjekter, vil problemene løse seg. Nok et selvbedrag. Noen av oss husker fortsatt Kleppe-pakkene, stats- og Frisch-økonomenes siste krampetrekninger.

Mange underlige argumenter og sammenligninger er blitt benyttet i debatten i det siste.   Det blir sagt at «EUs utstrakte hånd med nye lån er ikke annet enn en håndsrekning til franske og tyske storbanker». Hva i all verden er galt med å gjøre greske myndigheter i stand til å betale gjelda si? Dessuten utgjør belastningen på disse storbankene ikke på langt nær den byrden som eksisterte for fire-fem år siden. De som virkelig må påta seg byrden når det kommer til enden av konsekvenstråden, er vanlige tyskere.

Sammenlignet med Tyskland

Så er Hellas` gjeldssituasjon blitt sammenlignet med de vestlige stormakters ettergivelse av tysk gjeld i 1953. Det ligger en hårreisende intellektuell uredelighet i argumentet. Grunnen til at Tyskland (Vest-Tyskland) fikk slettet sin gjeld, var at NATO- og OEEC-landene ikke ville gjøre feilene fra Versailles-traktaten etter første verdenskrig om igjen: De strenge traktatbetingelsene i mellomkrigstiden førte til tysk revansjisme og banet veien for Hitler og en ny verdenskrig. Sammenlignet med dagens Hellas levde tyskerne tidlig på 50-tallet i en tilstand av sosialt kaos og absolutt fattigdom sammen med krigstraumer av overveldende dimensjoner.

   Grunnen til at tyskerne slapp å betale, var ikke at de hadde levd på lån og altfor stor fot i årene etter 1945, som grekerne i dag. Det var snarere motsatt.

Produserer for lite

Grekerne har to store utfordringer i tillegg til selvforskyldt gjeld. For det første produserer man lite, men lever stort sett av å klippe håret til hverandre - og turistenes, for å si det billedlig. Pluss skipsfarten, som også er en tjenesteindustri. Servicenæringen er for stor relativt sett, og det er også offentlig sektor. Mange grekere har vært vant til å ha livsvarige, trygge offentlige stillinger, med bonusordninger som bare er til å le av. Blant annet bonus for å komme i tide på jobb – og 14 måneders lønn for alle statsansatte uansett innsats og produktivitet. De siste tiårene er det blitt ansatt hundretusener av grekere i offentlig sektor, i rykk og napp som har fulgt valgårene. Gratis flybilletter eller jobb i det statlig eide flyselskapet fungerte som bestikkelser i valgkamper. Times-artikkelen «State of Ruin» av 20. juli gir enda flere eksempler.

Korrupt, svart økonomi

At samfunnet er gjennomkorrumpert, har en enorm svart økonomi og et ineffektivt skattesystem er en velkjent kjensgjerning som greske forhandlere i Brussel glatt har innrømmet. Det er derfor de har gått med på reformer nettopp på disse feltene. Et av de aller største problemene har vært det korrupte korpset av skatteoppkrevere og den stilltiende aksepten av at man ikke foretok uanmeldte revisjonsbesøk og regnskapskontroll like før et valg.

   Hellas jukset seg inn i eurosonen gjennom prokuratorknep og manipulert statistikk (2008-2009). Man oppga at landets budsjettunderskudd var fire prosent, mens det i realiteten dreide seg om 14 prosent – det høyeste av alle EU-land.

Ikke første gang

Det er ikke første gang greske ledere har styrt landet inn i ulykken gjennom uansvarlig økonomisk politikk. Landet gikk konkurs i 1826, 1843. 1860, 1894 og 1898. Fra det året måtte grekerne finne seg i å bli administrert av en internasjonal finanskommisjon som styrte både pengepolitikken og skatteinnkrevningen.

   Ethvert demokrati får de politikerne de fortjener. Den blodrøde sosialisten Alexis Tsipras manipulerte velgerne til å si nei til en avtale samme statsminister måtte bekrefte i dagene som fulgte. Et ynkelig skue sett utenfra.

   Den greske staten har gjennom mange år lånefinansiert et offentlig forbruk grekerne egentlig ikke har hatt råd til. De siste månedene har den samme stat forsøkt å presse og pålegge Europa å betale for sin egen lånefinansiert velferd. Men det er en velferd de må finansiere selv gjennom strukturelle reformer: Effektiv skatteinnkrevning, innskrenkning av den overdimensjonerte offentlige sektoren, salg av statsselskaper som havner, flyplasser, lufthavner, jernbaner og andre eiendommer.

   Det ville ikke være av veien med noen holdningsendringer heller.