Hva vi "tror" og hva vi vet

Debatten om hvorvidt generell adgang til varehandel på søndag får helt uakseptable virkninger, raser land og strand rundt. De som vil ha forbud, eller fortsette en lissom-ordning (Brustad-buer) som i dag, mener de vet nøyaktig hvor ille tilstandene blir i fedrelandet ved en liberalisering. Skråsikre uttalelser fra fagbevelsen, det relevante NHO-området, de store aktørene i varehandelen, kirke og presteskap – og menigmann gjennom meningsmålinger – mener åpenbart at dette vil bli svært alvorlig for land og folk. Men hvordan kan de være så skråsikre? Står vi ikke overfor litt overfladisk «synsing» basert på all skremselspropagandaen og de hardnakkede dommedagsprofetiene?

To modeller

Regjeringen har sendt to modeller ut på høring: En generell, nasjonal åpning for søndagshandel (ikke noe påbud), og en der kommunene får råderett over spørsmålet. Venstre går for den siste modellen, som da har flertall på Stortinget. En rekke Høyre-ordførere går imot. Det er lokalvalg i år.

Fafo (Fagbevegelsens forskningsinstitutt) har gitt fra seg bestilte konklusjoner på vegne av LO, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet i en utredning. Svakheten er at undersøkelsen er en intervju-undersøkelse blant aktørene i varehandel, som gir uttrykk for hva de tror vil skje med utvidet adgang til søndagshandel i Norge. De samme aktørene har økonomisk interesse av at endringer i dagens system ikke blir gjennomført. De er såre vel fornøyd med tingenes tilstand.

Har skaffet seg monopol

De store dagligvareaktørene har monopol gjennom kjeder av «Brustad-buer» (100 kvm) og bensinstasjoner som selger dagligvarer til overpris (150 kvm grense). Dessuten er kjeder som selger blomster, haveredskaper – med økende bransjeglidning blant produktene – sterkt kommersielt opptatt av at konkurrenter ikke slipper til. Det er nokså åpenbart at de synes dagens regler er helt ok.

Tankesmien Civita har valgt en annen inngang til temaet. Der har man gått gjennom de reelle virkningene av søndagsåpent i en rekke kommuner, og kommunene rundt. For der er faktisk 85 norske kommuner som er definert som «turistkommuner», og de får lov til å ha søndagsåpent i hele eller deler av kommunen i hele eller deler av året. Hva slags «smitteeffekt» har det vært for deres nabokommuner? Blir det handelslekkasje? Man ville dessuten undersøke påstanden om at kommunal råderett over søndagsåpent ville føre til en «kostnadsspiral» når «alle» kommuner blir tvunget til å holde åpent – som fører til at ingen tjener på det. Det siste er en skråsikker gjenganger i debatten.

Overraskende konklusjon?

Civita skriver selv at «svaret vil overraske mange, men bør ikke bekymre noen»:

Søndagsåpent er definitivt lønnsomt for kommunene som innfører dette, mens det knapt finnes tegn til at nabokommunene taper på søndagshandel. Civita har ikke funnet noen nevneverdig effekt av søndagshandel på nabokommunene.

Neste argument mot søndagshandel er at folk flest vil miste «annerledesdagen»: «Alle» vil løpe og kjøpe også på søndager, er nærmest et premiss. Ingen vil gå i kirken mer, ingen vil gå på søndagstur lenger, men styrte til kjøpesentrene og bli der dagen lang. Det kunne være interessant om noen gadd å undersøke hva som har skjedd i landets 85 turistkommuner: Står kirkene tomme som følge av at søndagshandel er tillatt? Unner folk i disse kommunene seg ingen «annerledesdag»? Er de blitt stresset av kjøpepresset? Er folkehelsa dårligere? Har de ansatte fått sin livskvalitet sterkt forringet? I norsk arbeidsmiljølov er det satt et tak på antall søndager folk får lov til å jobbe. Overskrides dette i turistkommunene? Eller er det slik at skoleelever og studerende ungdom, eller folk som ellers ville hatt problemer med å få jobb, har fått en ny sjanse til ekstrainntekt og arbeidserfaring?

Lite slitesterk?

Er det virkelig slik at den norske kulturen og væremåten, med turer i skog og mark, jakt og fiske, natursti, familieorientering, familiebesøk, båt- og badeliv eller bare «slapp-av» på søndag er så sårbar, så lite robust, at den ikke vil tåle åpne butikker?

Svært mange mennesker har turnusarbeid, jobber på ubekvemme tider av døgnet eller i uken, jobber kanskje hver tredje eller fjerde søndag. (Selv har jeg jobbet på utallige søndager gjennom en 45 års journalistkarriere). For dem vil det være praktisk å få en annen dag fri til ting som er lettest å utføre på en hverdag (offentlige kontorer, legen og tannlegen). Vi har hundretusener av nye landsmenn som ikke er vant til at søndagen stort sett er stengedag.

Trangt om plassen

Den som har vært innom en Brustad-bu en søndag, vet hvor trangt det kan være på de 100 kvadratmeterne (begrenset vareutvalg) og hvor lang kassakøen er. Behovet for et kjapt besøk i en daglivarebutikk er åpenbart stort i enkelte grupper.

Hva med den paternalistiske holdningen som ligger bak motstanden mot søndagsåpent? Liker vi formynderi, pekefingeren, «du skal ikke få lov til å bestemme selv»?

De butikkene som ikke tror de vil tjene på å holde åpent, de vil holde stengt. Det gjelder også de som tilhører kjeder: Er det ikke kommersielt interessant, vil de holde stengt. Koster det mer enn det smaker, vil man ikke åpne dørene. Butikker og forretninger er selvstendige næringsdrivende som vet hva som er best for dem selv.

Det vil bli opp til den enkelte kommune om den vil tillate søndagsåpent. Det er opp til den enkelte om han eller hun vil handle på en søndag, eller planlegge innkjøp på andre dager. Jeg tilhører dem som ikke kommer til å handle på søndag. Men skal jeg av den grunn sette meg til overdommer over hvordan alle andre skal innrette sine liv?