Fortsatt ikke den beste løsningen

Under valgkampen i 2013 rettet undertegnede kritikk mot den rødgrønne regjeringen fordi den innførte strengere krav til låneregler og egenkapitalkrav på et boligmarked som var (og er) ute av det man kaller balanse: Å øke egenkapitalkravet fra 10 til 15 prosent har ført til, og vil føre til, at for eksempel unge førstegangsetablerere blir mer avhengig av velstående foreldre for å skaffe seg sin første bolig. Dagens finansminister følger noenlunde det samme mønsteret på grunn av det norske folks stigende boliggjeld. Også hun er redd for at en «boble» kan briste og skaper store problemer både for boligeiere og banker.

Denne type innstramming gir imidlertid usosiale virkninger fordi unge med velstående bakgrunn kommer lettere til boligmarkedet, mens de uten «rike» foreldre får det tøffere. Denne uken har den borgerlige regjeringens finansminister altså strammet til på samme måte: Høyere egenkapitalkrav (med noen unntak) og krav til avdragsbetaling på den øvre delen av lånet skaper nøyaktig de samme negative konsekvenser som i 2013. Dessuten er «retningslinjer» blitt til «forskrift», og da kan ikke bankene stå fritt til bankfaglige vurderinger.

Den eneste unnskyldning jeg kan peke på, er at rentenivået er enda lavere i dag enn for to år siden.

Ris til egen bak

Jeg har egentlig begrenset forståelse for dem – unge så vel som voksne – som tar opp skyhøye lån og kun betaler renter, for enten å skaffe seg en høyere boligstandard enn de egentlig har råd til, eller for å legge seg på et høyere daglig forbruk. Avdrag og nedbetaling på lån blir i stor grad unngått. Etter oss kommer syndfloden. Det er å skyve virkeligheten og mulige problemer foran seg, en kunstig oppblåsing av levestandard. Man bor i boligen, men banken eier den. For noen er visst det helt greit. Men brå omslag i norsk og internasjonal økonomi kan fort endre på hele rente-, bolig- og dermed også livssituasjonen.

Så er det et spørsmål om vi skal overlate slike problemstillinger til den enkeltes valg og la boligeiere selv ta konsekvensen når noe uønsket skjer, eller om samfunnet representert ved regjeringen, «pappa stat», skal tenke og handle for oss. Det siste er noe rødgrønne partier helt klart foretrekker. Det skal svært mye til før ikke-sosialistiske partier griper inn i den private sfæren. Men nå er det på sett og vis skjedd.

Noen har ikke noe valg

I de virkelige pressområdene har folk og boligeiere ikke noe valg når det gjelder kjøp av bolig: Arbeidsplassen, reiseavstander eller utdanningssituasjonen krever at man må skaffe seg et sted å bo. Men det eneste som virkelig hjelper på litt sikt, er høyere boligproduksjon for å oppnå bedre balanse i markedet. Det er dette som er hovedutfordringen. Kommuner, mange av dem for små eller geografisk begrenset, som ikke klarer å legge til rette for boligtomter og utbygging. Myndigheter som innfører unødvendige og fordyrende tekniske krav til standard. Begge deler er den nåværende regjeringen i full gang med å rydde opp i. Kommunereformen vil kunne frigjøre tomtearealer, utbygging av veier og kollektivtrafikk er i løpet av de siste par årene fått et taktskifte som imponerer.

Hjelp de vanskeligstilte

At myndigheter på høyere og lavere nivåer skal legge til rette boliger for svake og vanskeligstilte grupper, er en sosial forpliktelse jeg fullt ut støtter. I mange tilfelle må kommuner gripe inn for å steppe opp boligproduksjonen slik at ikke private utbyggere holder igjen boligbyggingen for å oppnå høyere priser pr. enhet. Det kan ikke aksepteres.

Til syvende og sist er det likevel grunn til å oppfordre boligsøkere av alle kategorier og aldersklasser: Start sparing tidlig. Ikke krev en topp boligstandard fra dag èn allerede mens man er i tyveårene. Ta en titt på det daglige forbruket, reiseaktivitet og luksusgoder man egentlig ikke trenger. Tæring etter næring. Gode, gammeldagse leveregler som generasjonene før har vært tvunget til å respektere. Det har lønt seg i lengden.