Mye har skjedd på to år

Dagens medier er, stort sett, hverken sannferdige eller profesjonelle nok til å formidle et balansert og korrekt bilde av hva som faktisk skjer i samfunnet vårt. Tendensen går mot kampanjejournalistikk, polarisering og konfliktmaksimering. Jeg skriver på bakgrunn av 45 års liv i presse og kringkasting.

   Mediene er ikke på jakt etter «sannheten», kjensgjerninger eller langsiktige virkninger av hva som skrives, tales eller bildedekkes: Det er kun snakk om dagens «sterke oppslag», rammende titler, oppfinnsomme stunts. Alt ut fra kommersielle hensyn, overlevelsesevne og en mer eller mindre klar ideologisk agenda. Pluss karrieresugne journalister som vil være eiernes øyenstener.

   Det er en trist utvikling, som omtales mye i presseveterankretser.

Uenighet selger

Det er symptomatisk at de fleste av de sakene som de fire samarbeidspartiene har stått sammen om de siste månedene, stort sett har fått gjespende og kortvarige oppslag i pressen, mens det minste skjær av uenighet blåses opp til store dimensjoner. KrF og Venstre bidrar selv til krisemaksimeringen når de tror det er stemmer å hente (eller forhindre tapte). Jeg ser nå bort fra de reelle konfliktpunktene, som asylbarn, beredskap og søndagsåpent. Det årnær seg, dette også.

   Det ligger i medienes natur at enighet i saker, store som små, er uinteressant. Det er uenighet og konflikt som «selger». Å skape strid mellom mennesker er det nye hellige budskapet. Dermed blir virkeligheten fordreid. Konsekvensjournalistikk, det å forklare hva reformer og enkeltvedtak betyr for deg og meg, er så godt som fraværende.

De sosiale mediene

Det som egentlig redder folk fra å bli fullstendig villedet og desinformert, er de sosiale mediene, delingene og kommentarene. Vel kan en del av ytringene være fordreid eller usaklige i utgangspunktet, men de blir lynraskt satt på plass av en motpart. Leserbrevspaltene har ikke lenger den samme betydningen. Meningsdannelsen foregår på andre måter.

   Husker dere de voldsomme beskyldningene og påstandene fra rødgrønne partier for fire og særlig to år siden? Om hvordan velferdsstaten ville bli rasert om borgerlige partier kom til makten? Om hvordan fattigdommen ville øke, helsepoltikken ramme de svake, omsorgstjenestene som ville bli redusert, folkehelsa på sotteseng, skolene satt tilbake, konkurranseutsettingen som ville ødelegge samferdselsutbyggingen? Husker dere dommedagsprofetiene om arbeidskriminalitet, sosial dumping og kaos? «Brudd med den nordiske modellen»? Den norske sjømansstandens undergang?

Samfunnsnyttige reformer

Faciten etter to år er at stillstanden, klattingen, reform- og omstillingsvegringen har veket plass for store, positive og samfunnsnyttige reformer som fra nå av vil prege folks hverdag og gjør nettopp denne hverdagen lettere, ikke tyngre.

   I likhet med 80-årene er det åpnet for et friere, men også mer inkluderende samfunn: Kommunene er oppmuntret til å slå seg sammen til mer robuste enheter som er i stand til å gi bedre tjenester. En overmoden reform som det var umulig å gjennomføre i en rødgrønn regjeringstid på åtte lange år fordi Senterpartiet og SV nedla veto. En nærpolitireform som skal frigjøre de operative politiressursene for bedre å kunne ta hånd om bl.a. hverdagskriminaliteten og bli mer synlige. og som Arbeiderpartiet neppe ville ha gjennomført i full bredde på grunn av innbitt motstand fra de samme støttepartiene. Mens tilførsel av nye stillinger i politiet var 289 årlig i perioden 2009-13, har den vært 726 flere på ett år etter at Solberg-regjeringen overtok.

LO gir skryt

En rekke tiltak for å motvirke særlig barnefattigdom er vedtatt, som gratis kjernetid i og nedsatte betalingssatser i barnehagene. Regjeringen har fått skryt av LO for kampen mot arbeidslivskriminalitet.

   En jernbanereform som vil klargjøre ansvarsforholdene og sette enda flere tog på trygg skinnegang, er vedtatt: Investeringene til jernbanen har økt med 53 prosent, vedlikeholdsetterslepet tas igjen i stort tempo. I dag går det 100 flere tog på skinnene enn i 2014. 25 veiprosjekter er fremskyndet og økningen i bevilgninger til vedlikehold og fornying av riksveier er på 66 prosent. Bompengesatser er redusert og vil bli redusert ytterligere. Et statlig veiutbyggingsselskap skal få fart på viktige utbygginger. Det bygges opp et strukturfond på foreløpig 70 milliarder kroner, målet er 100 milliarder i 2017. En helsereform som allerede har fått helsekøer desimert og styrket pasientrettighetene: Nå kan pasientene bli behandlet på godkjente så vel private som offentlige behandlingssteder. Helse- og omsorgsbudsjettet er økt vesentlig.

Ikke frislipp

Skolebudsjettet er økt for hele sektoren, en viss oppmykning (men ikke frislipp) har funnet sted for privatskoler. Blant annet blir det nå mulig å opprette private yrkesfagskoler. En høyskolereform for bedre struktur er satt igang, og kvalitetskriteriene skjerpet.

   Skatte- og avgiftsnivået er senket med mer enn 13 milliarder kroner i 2014 og 2015. Lavere formuesskatt styrker arbeidsplassene og norske familiebedrifter. Arveavgiften er fjernet. En bedre tilpasset arbeidsmiljølov blir gjennomført, til skrekkscenarier fra de rødgrønne. De vil ikke slå til.

   Slik kan vi ramse opp det ene området etter det andre. En tafatt Støre vil ikke, tør ikke, reversere alt dette. Det de rødgrønne ikke maktet i hele sin regjeringsperiode, blir nå realisert i hurtig tempo. Stigende ledighet? Ja, den har regjeringen grepet fatt i med gjeninnføring av rause permitteringsordninger og flere tiltaksplasser. Flere stimulanser er helt sikkert på trappene. Allerede neste år og ihvertfall om to år vil oljeinvesteringene igjen øke. Det vi nå opplever, er smertelig for dem som rammes, men vi snakker om en konjunkturnedgang. Oljesektoren har vært for kostnadstung, nå måtte det en justering til. Ingen eksperter tror nedgangen blir varig. Johan Sverdrup-utbyggingen vil gi virkninger, den 23. konsesjonsrunde vil øke leting og etter hvert produksjon.

Alt i alt går det bedre nå, til dels mye bedre. Ønsker vi oss virkelig tilbake til perioden 2005-2013?