Nå rakner det for regjeringen

Senterpartiet er fortsatt Bondepartiet med stor B, og har som sin første og i praksis eneste oppgave å sørge for stigende inntekter for én spesiell yrkesgruppe og én utvalgt næring. Det skal skje først og fremst gjennom landbrukssubsidier og ved å velte stigende matvarepriser over på forbrukerne. Og ved å bygge skyhøye og u-landsfiendtlige tollmurer mot omverdenen. Noe nærmere begrepet «særinteresseparti» på nasjonal grunn er det ikke mulig å komme.

   Men partiet er også realistisk – og opportunistisk. Man hopper gjerne fra en Høyre-sentrum-posisjon (tidligere borgerlige regjeringer) til en venstreorientering (det rødgrønne samarbeidet), og tilbake igjen, dersom partiets tillitsvalgte finner at det tjener bøndenes sak. I de siste dagene er det kommet antydninger om at Senterpartiet, dersom de rødgrønne ikke får fortsette etter stortingsvalget, gjerne kan tenke seg å «samarbeide med en borgerlig regjering i budsjettpolitikken» - hvis den politikken tjener bøndenes krav. Noe nærmere en reinspikka opportunisme uten ideologisk og prinsipielt fundament er det knapt mulig å komme.

Mot valgnederlag

Men uttalelsen forteller også noe annet: Som første parti innrømmer nå regjeringspartneren til Stoltenberg og Lysbakken at det er alvorlig fare for et dundrende valgnederlag 9. september. Altså posisjonerer man seg allerede for et slikt utfall. Det svekker den samlede rødgrønne enhetsfronten i et valgår. Men pytt-pytt, her er det viktigere ting å ta hensyn til.

På siste valgmåling får partiet fattige 4,7 prosent oppslutning, og er det partiet som står nærmest sperregrensen på 4,0 prosent. Man står i alvorlig fare for å lide Venstres nåværende skjebne med å få kun to representanter inn på Stortinget til høsten.

   Det betyr at ett av regjeringspartiene er i fri flyt allerede, og de andre to jobber energisk for å skjerpe egen profil. Arbeiderpartiet har skjøvet kunnskapsministeren fra SV til side og har tatt føringen i skoledebatten. Ved å plassere Jonas Gahr Støre på den utsatte posten som helseminister trodde man at det ville redde helse- og omsorgsprofilen. Hittil har det ikke lykkes. En åpenbart frustrert Støre, som gjorde en så god figur som utenriksminister, sliter i sin nye rolle, som han neppe føler seg bekvem med. Dette er direkte sløseri med en stor ressurs for norsk utenrikspolitikk og landets forhold til omverdenen. Den kjappe replikkmesteren med et maskingevær av tilsynelatende flotte argumenter har måttet grave seg ned i en helt ny materie – der han ikke har sjangs i havet for å lykkes fordi regjeringen er blitt reformvegrende og livredd for å ta de store og nødvendige grepene. Spesielt fordi ordet «privat» også i denne sektoren er et ideologisk fyord.

Før og etter valget

Så er man begynt å rappe noen forslag i Stortinget som opposisjonen har fremmet gang på gang de siste åtte årene. Det gir liten troverdighet, selv om det er hyggelig å kunne ønske velkommen etter.

   Av mangel på gallupfremgang etterlyser særlig Arbeiderpartiets sekretær klare, felles standpunkter fra et borgerlig regjeringsalternativ - før valget. De borgerlige «spriker» og vil bli lite regjeringsdyktige, påstår han. Dette er jo tøv: De tre nåværende regjeringspartiene sprikte så det holdt før valget i 2005. I nesten tre uker ble det jobbet dag og natt for å snekre sammen en regjeringserklæring og en plattform. Og det skjedde vel og merke etter valget. Soria Moria-avtalen ble undertegnet først 13. oktober 2005. Og så venter partisekretæren at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF skal gjøre det Ap, SV og Sp selv ikke maktet for åtte år siden? En retorisk pliktøvelse i en panikkpreget valgkamptid, kaller jeg det.