Utgiftspartiene

Det vakte en viss oppsikt da avtroppende leder i Kristelig Folkepartis Ungdom, Elisabeth Løland, sa rett ut på landsmøtet at partiets nye partiprogram er direkte uansvarlig. Programmet bugner av nye, dyre reformer. Familiepolitikken vil bli rådyr med subsidier til folk som jobber deltid, skattekutt til barnefamiliene, en generøs barnetrygd og kontantstøtte – alt i den hensikt, ihvertfall med det resultat, å holde kvinner mer hjemme fremfor i jobb. KrF står ikke for noen utpreget «arbeidslinje» der flest mulig skal ha sysselsetting utenfor hjemmet.

   Så vil partiet selvsagt ha minst like store bevilgninger til vei, bane, helse og omsorg. Takket være iherdig innsats fra parlamentarisk leder Hans Olav Syversen fikk ikke de aller mest utgiftskåte forslagene flertall. Sammen med de unge i partiet ble det holdt noe igjen – men sluttvoteringene ga likevel som resultat et utgiftsnivå som krever høye skatter og avgifter dersom programmet skulle bli satt ut i livet, samtidig som en ny regjering får mindre handlingsrom.

De unge leder an

Det er interessant at det særlig er de unge i flere borgerlige partier som holder igjen på utgiftsveksten og valgfleskforslagene. Unge Høyres leder Paul Joakim Sandøy sier omtrent det samme som Løland, og ber eget parti om å holde igjen. Forklaringen og motivasjonen er imidlertid en annen enn tidligere: De unge viser til at det moderpartiene bevilger i disse dager, skal betales av fremtidige generasjoner. Utgiftsøkningene på statsbudsjettet må være bærekraftige, særlig etter 2020 da eldrebølgen for alvor vil gjøre seg gjeldende. Perspektivmeldingen som nylig ble lagt frem, viser at fra 2025 vil statens utgifter vokse raskere enn inntektene.

   Denne aktuelle diskusjonen minner meg om situasjonen i første halvdel av1980-årene da Rolf Presthus var finansminister i Willoch-regjeringene. Høyre dannet regjering alene 1981-1983, og fikk deretter Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med i en koalisjonsregjering frem til mai 1986.

   Siden styrkeforholdet mellom partiene var helt annerledes enn i dag, kunne ikke Høyre diktere samarbeidspartnerne hvordan statsbudsjettet skulle innrettes, ei heller utgiftsnivået. På denne tiden ble alltid Høyrepressen invitert til en egen uformell orientering like etter at statsbudsjettet var lagt frem i Stortinget. Selv var jeg som ansvarlig redaktør av Sandefjords Blad med på fire-fem av disse møtene i Biblioteket, Høyres Hus.

Beklaget utgiftsnivået

Hver gang skjedde det samme: Finansminister Presthus kunne bare beklage overfor nære partivenner at de to andre regjeringspartnerne hadde presset Høyre til det ytterste for å få ekstra store bevilgninger til sine hjertesaker, subsidier til bøndene og til en generøs familiepolitikk, u-hjelp og støtte til alt KrF syntes fortjente statlige tilskudd. Presthus var rett og slett misfornøyd med det han måtte forsvare og stå for utad. Det var likevel i denne perioden at Willoch-regjeringen klarte å betale ned all norsk utenlandsgjeld takket være de økte oljeinntektene.

   Situasjonen er – heldigvis – noe forskjellig i dag. Høyres posisjon og størrelse er garantien for at det ikke vil bli ført noen løssluppen og uansvarlig økonomisk politikk under Erna Solberg som statsminister. Heller ikke Fremskrittpartiet har tyngde nok på kjøttvekta til å kunne diktere Høyre i sine mest utgiftsdrivende hjertesaker.

   Fortsatt er Venstre og Kristelig Folkeparti typiske «utgiftspartier» som synes pappa stat og mamma kommune skal støtte likt og ulikt i samfunnet, også på områder som tilhører familielivet og den personlige sfære. Enkeltmennesket blir løsrevet fra ansvar og uavhengighet i eget liv.

   Heldigvis har Senterpartiet gått over midtstreken i norsk politisk liv og kastet seg om halsen på de røde partiene. Det er å håpe at partiet faller under sperregrensen og blir en parentes i partihistorien, og det samme kan sies om Venstre (som kom under denne grensen for fire år siden). Det gjør heller ikke noe om utgiftspartiet KrF blir desimert og får redusert innflytelse. Det vil være en styrke for norsk økonomi. Det verste som kan skje er at ett eller flere av disse blir vippepartier som kan diktere en borgerlig regjerings statsbudsjetter.