Kampen mot det private

Rødgrønne skribenter har utløst en leserbrevflom rettet mot privat og offentlig samarbeid innen vei- og jernbaneutbygging, samtidig som Fagforbundet har kjøpt rådyr spalteplass i de store avisene der man argumenterer mot OPS med likt og ulikt av påstander og «bevis». Det pengesterke forbundet bruker medlemskontingenten til å forsvare egne interesser, hvilket er dets formål og privilegium.

   Det er helt logisk at det nettopp er LO-forbundet for offentlig ansatte som gis hovedrollen i kampen mot OPS: Mest mulig i det norske samfunnet skal være styrt og kontrollert av staten. «Privat» er et bannord og fyord. Her skal ikke prøves noe nytt. Her skal vi bygge landet som vi har gjort i uminnelige tider bakover. Sterke krefter i både forbundet og blant rødgrønne politikere drømmer seg tilbake til den gang Statens Vegvesen styrte og bygde alt. Veivesenets anleggsavdeling Mesta skal tilbake som monopolutbygger. Kom ikke her med noe så brysomt og farlig som konkurranseutsetting! Da får heller veiutbyggingen ta den tiden den trenger.

På ulike nivåer

OPS-eksempler hentet fra utlandet har mindre verdi i den norske debatten fordi forskjellige land i Europa befinner seg på ulike «nivåer» i veiutbygging. Storbritannia er et «modent» veiland der for eksempel starten på motorveiutbyggingen begynte et halvt århundre før Norge. Der er anbuds- og kontraktsmodellen annerledes enn det fremsynte fagfolk og politikere ser for seg i vårt eget land. Også Sverige, Østerrike og Sveits startet lenge før oss - lenge før Stortinget fikk ut finger`n og skjønte at det måtte tas et krafttak.

   Krafttaket er imidlertid uteblitt. Vi har fått en klattvis og uoversiktlig, kostnadsdrivende utbygging styrt av stortingspolitikerne gjennom de årlige budsjetter, og der representanter lager mafialignende allianser for å få veiene akkurat gjennom deres bygder mellom for eksempel østland og vestland. Som en hilsen hjem fra Løvebakken, med snorklipping som ekstra bonus. Desidert verst var statsråd Kjell Opseth (A). Jeg husker ham godt fra debatten den gang det var diskusjon om motorveien i nordre Vestfold, en livsfarlig og miljøgiftig dødsvei mellom Holmestrand og Drammen, overbelastet og købelastet. Opseth ville nøye seg med en B-motorvei med to filer.

Arrogant svar

Jeg intervjuet ham på trappa utenfor Rica Park Hotel i Sandefjord tidlig på 90-tallet. «Hvorfor går du imot bygging av en moderne firefelts vei i Vestfold», var mitt spørsmål som journalist. «Dere får jo fire filer, to med den nye veien, og så kan dere bruke den gamle samtidig. Det blir fire filer til sammen», svarte den arrogante Ap-statsråden. Presset ble likevel for stort fra hans eget fagdirektorat. Vi fikk en firefelts motorvei, og den snor seg nå langsomt og kostbart sydover.

   Det er her vi er ved poenget: Vi har en av de laveste veistandardene i Europa, et veivedlikehold som står langt tilbake å ønske, og med et etterslep på vedlikehold av riksveiene et sted mellom 40 og 70 milliarder kroner litt avhengig av om vi også tar med en tunnelstandard som ikke er godkjent i noe annet europeisk land.

   Med dette svake utgangspunktet går det ikke an å fortsette det lave tempoet i veiutbyggingen. Vi er rett og slett nødt til å forsere om ikke de større byene og tett befolkede fylkene skal kveles av køer, eksosdamp og ulykker. Vi vet at offentlig og privat samarbeid fungerer etter dette mønsteret:

Bygging og vedlikehold

Når en ny motorvei skal anlegges, får et privat selskap etter anbud og kontraktsforhandlinger klarsignal for å bygge en lang, sammenhengende trasé. I kontrakten inngår at utbygger har ansvaret for veivedlikeholdet i for eksempel 25 år etter at veien er ferdig. Da vil det private selskapet være interessert i å bygge en vei av høy kvalitet, siden det da blir mindre utgifter til vedlikeholdet i 25-årsperioden. Utbygger tar all økonomisk risiko i anleggsperioden, man har ikke anledning til å komme med ekstraregninger under marsjen. Er for eksempel ikke de geologiske undersøkelsene gode nok på forhånd, må utbygger ta tapet.

   Den norske staten fordeler kontraktsbeløpet over 25-årsperioden. Når perioden er over, overtar staten eierskapet. Dette gir ikke nødvendigvis en stor samlet besparelse, men husk at de norske statsbudsjettene samtidig ikke blir belastet med en krone til vedlikehold i denne lange tiden. Og først og fremst: Veien kan tas mye tidligere i bruk. Det er en samfunnsøkonomisk stor fordel. Det medgår færre liv i ulykker, det forbedrer transportøkonomien, det gir et bedre miljø, reduserer køer og forkorter pendlertiden på et videre arbeidsmarked.

Et billig poeng

Det er gjort et billig poeng av at OPS-selskapene tjener penger på modellen. På de få prosjektene som hittil er utbygd, er det snakk om 180 millioner kroner. Noe så forferdelig, tenk: Noen tjener penger på et veioppdrag! Som om ikke dette er noe av vitsen med all økonomisk aktivitet i et fritt, vesteuropeisk samfunn? Hvorfor skal vi gi stadig næring til myten om at Norge er «den siste sovjetstaten i Europa?»

Ta for eksempel dagens klattvise utbyggingsmønster i Vestfold. Her er bitte små parseller fordelt på selskaper som Mesta, Skanska, Veidekke m.fl. Er det noen som innbiller seg at ikke disse selskapene tjener penger på kontraktene sine? Legg sammen fortjenesten på alle parsellene, så får vi nok et tilsvarende regnestykke med to streker under. I tillegg kommer merkostnaden ved å bygge klattvis. Forskjellen mellom det å bygge sammenhengende fra nord til syd i Vestfold og dagens mønster er beregnet til et sted mellom fem og syv milliarder kroner. Hvorfor er da 180 millioner uakseptabelt?

Nye ideer, bedre løsninger

Vi er nødt til å tenke nytt, prøve andre løsninger. Det er Høyre som først og fremst står i spissen for nye ideer og bedre løsninger. På landsmøtet ble denne programformuleringen vedtatt: «Store utbygginger bør organiseres i egne selskaper som offentlig-privat samarbeid (OPS) eller som heleide offentlige enheter med selvstendig resultatansvar.» Legg merke til at de to alternativene er sidestilt. Høyre har ikke ikledd seg noen ideologisk tvangstrøye. Vi kan velge mellom alternativer, det som passer best i konkrete tilfelle. Høyre avviser ikke praktiske løsninger. De rødgrønnes skylapper på den annen side forhindrer nytenkning. Det er dette landet ikke tjent med.