Taktiske bommerter på rekke og rad

Fire måneder før valgdagen 9. september er det forunderlig å se hvor mange taktiske bommerter som begås av de rødgrønne. Desperasjonen må åpenbart bre seg. Landsmøtene til de tre regjeringspartiene ble hverken inspirasjonskilder eller startskuddet for offensive og begeistrede langspurter mot valgdagen. I stedet ser vi forsøk på å «prøve alt» som har virket – i gamle dager.

   Det begynte allerede i fjor høst da 22. juli-kommisjonens avslørende og sterkt kritiske rapport virkelig hadde satt seg i velgerfolkets bevissthet. Regjeringen fikk en knusende dom over passivitet, holdninger, feil og mangler i beredskapen. Omtrent samtidig kom Høyre ut med hovedrisset av egen valgkampstrategi og forhåndsposisjoner. De tok Arbeiderpartiets strateger på senga. Der i gården hadde man forberedt seg på det tidligere innarbeidede mønsteret: Høye skattekutt for «dom rike», provokasjoner mot fagbevegelsen i form av en prinsipiell motstand mot skattefradrag for fagforeningskontingent, radikale endringer i arbeidsmiljøloven og en storstilt privatisering av skole, helse og omsorg. Alt som kunne mane frem det store, stygge, reaksjonære trollet.

Det moderate Høyre slår tilbake

I stedet skjedde følgende: Høyre aksepterer fradrag for fagforeningskontingent, arbeidsmiljøloven vil i hovedsak bestå som den er, i stedet for privatisering får vi med en Høyreledet regjering et kraftfullt kompetanse- og lærerløft i felles- og enhetsskolen; helse og omsorg skal selvfølgelig være et offentlig ansvar som nå (pluss reduksjon i pasientkøene ved at private ressurser supplerer), og Høyre forplikter seg naturligvis til ikke å rokke ved velferdsstatens grunnpilarer. Tvert imot, partiet vil snarere styrke det økonomiske fundamentet for velferdssamfunnet slik vi kjenner det. 600.000 skattebetalere skal slippe å betale formueskatt og arveavgift når de borgerliges første fireårsperiode er over, ikke bare noen få rike. Pensjonister og vanlige arbeidstagere jubler.

   Reaksjonen fra de rødgrønne var komisk: Man spilte fornærmet, spesielt Arbeiderpartiet: «Høyre vil stjele «våre» saker, stikke av gårde med klærne våre mens vi er ute og bader! Det er da ikke dette Høyre vi har forberedt oss på å møte i valgkampen?» Partisekretær Raymond Johansen, som ikke når opp til navlen av en Martin Kolberg som valgstrateg, var åpenbart rystet. Forvirringen på Youngstorget var til å ta og føle på.

Et puslete svar

Svaret ble rett og slett for puslete: Ap lover nå fradrag for en enda større del av fagforeningskontingenten... Man skumler om at Høyre ikke mener det partiet sier utad, tviholder på spøkelset om at en blå-blå regjering vil privatisere stort og smått, skaper et vrengebilde av hva offentlig og privat samarbeid går ut på i vei- og jernbaneutbygging, og prøver å få folk til å tro at «Jern-Erna» vil rasere kommuneøkonomien. Høyre svarer lakonisk på det siste: Vi har i våre alternative budsjetter de siste åtte årene avsatt nøyaktig det samme beløpet til kommunesektoren som Stoltenberg-regjeringen har gjort...

   Hva gjør man så? De rødgrønne prøver for tiden ut flere valgkampstrategier for å teste hvor de har velgerfolket i 2013 og hva som kanskje kan påvirke. Det blir en blanding av skrytealbum for hva som er oppnådd gjennom Soria Moria-politikken (men ingen vinner et valg på det som har vært, bare løfter for fremtiden), videre en skremselspropaganda uten sidestykke på noen utvalgte områder (hvis noen ikke har lest AUF`s lattervekkende flyer om Høyres skolepolitikk, bør de løpe og gjøre det) - og endelig gir man løfter om mere penger til alt: I Nasjonal Transportplan, i revidert statsbudsjett og i kommuneproposisjonen. Uten prioriteringer, uten retning, uten profil. Fra august av kommer så de sedvanlige lekkasjene fra neste års statsbudsjett. Altså godbitene, ikke medaljens bakside.

Strategien virker ikke

Ingenting av dette har hittil virket eller kommer til å virke etter hensikten. Høyre og Erna holder stø kurs og forteller om egen politikk, eget program, egne løsninger. Som om dette ikke er nok, er regjeringen i det siste gått ut med en blanding av tåketale og svarteperspill i spørsmålet om tigging bør forbys eller ikke. 60 prosent av folket vil ha forbud, justisministeren skyver i stedet ansvaret over på kommunene og politiet lokalt.    Kommunene skal bare kunne «regulere» den upopulære, uverdige og fornedrende praksisen som folk i byene er vitne til hver dag. Store politiressurser må i så fall settes inn. Saken er en gavepakke til Høyre og alle dem som ser seg nødt til å innføre et generelt tiggerforbud, et forbud som ikke bare er rettet mot romfolket.

   SV har antagelig i regjeringen satt foten ned internt mot et forbud som jeg vet mange Ap-politikere og Ap-velgere innerst inne ønsker, og vil i stedet motivere for mere tigging og småkriminalitet gjennom tilbud om toaletter, dusjer og andre grunnleggende tjenester. Det er derfor åpenbart at langt flere vil komme til Norge for å tigge når forholdene blir lagt så godt til rette for det. Denne sommeren kommer derfor til å bli tidenes tiggersommer.

Oppgaver venter i skole, helse og omsorg

Helsekøene, som har økt fra 200.000 til 280.000 pasienter under de rødgrønne, er en konstant påminnelse om at regjeringen langt fra har lykkes på et helt sentralt område i politikken. I skolepolitikken har man etter stor ressursinnsats gjennom åtte år bare klart å få norske elever opp på et nivå omtrent på det internasjonale gjennomsnittet, opp fra et svært lavt nivå i utgangspunktet.

   De små regjeringspartnerne Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, begge svært upopulære i velgerfolket, kan risikere å falle under sperregrensen og dra Ap med seg lenger ned.

   Og i stedet for å fri seg fra disse møllesteinene lenket til halsen og skaffe seg en størst mulig stortingsgruppe i opposisjon, velger Arbeiderpartiet å være «solidarisk» med det rødgrønne prosjektet.

   Er det noe rart i at de borgerlige partiene gleder seg til valgkampinnspurten?