Noen motarbeider PST

Vi ser det omtrent daglig i mediene: Krasse angrep på Politiets Sikkerhetstjeneste. Mistenkeliggjøring, halvkvedede viser om «overvåkningssamfunnet». Beskyldninger om «ulovlig» registrering. Påstander om at tjenesten med urette holder øye med snille, uskyldige muslimer. Kritikk mot det å ha informanter i kretser som planlegger voldelige aksjoner eller som etter egne utsagn vil endre det norske demokratiet med uakseptable midler.

Det går an, til en viss grad, å forstå den eldre venstreradikale garde som følte seg urettmessig behandlet av den tidligere Overvåkningstjenesten under den kalde krigen, den gang Arbeiderpartiets innerste kjerne ikke klarte å skjelne mellom landets reelle fiender og vanlige politiske opposisjonelle. «Få se mappa mi» ble et begrep. Det ble ryddet opp.

Vingeklippet

Opprydningen kan imidlertid ha gått for langt. PST ble kraftig vingeklippet og gjort impotent takket være Lund-kommisjonens feilvurderinger. Tjenesten fikk den ene armen bakbundet, men ble pålagt å slåss mot motstandere med minst to.

22. juli ble en vekker. Plutselig savnet man en overvåkningstjeneste som var i stand til å gjøre jobben sin på våre vegne. Men lite har skjedd. Så sent som i februar i år ble det meldt at arbeidsforholdene til PST er blitt verre etter 22. juli 2011: Tilgangen til offentlige registre er blitt innskrenket. Det gjelder for eksempel tilgang til passbilder. Med den begrunnelse at hensikten med passregisteret ikke var kriminalitetsbekjempelse! Så fulgte varsler om at man har fått innskrenket adgang til UDI`s registre fordi det «mangler hjemler» da UDI-registeret gikk fra papir til elektronisk lagring. Her blir juridiske spissfindigheter – eller uklarheter – benyttet som argument. Og som om dette ikke var nok, er tjenesten nektet tilgang til å hente ut førerkortbilder fra Vegvesenets Autosys-register. PST har heller ikke adgang til opplysninger i NAV eller helsevesenet. Samarbeidet og informasjonsutveksling basert på kommunikasjonskontroll mellom PST og den militære E-tjenesten blir motarbeidet.

Venter på regelverk

Andre offentlig etater vil heller ikke dele sin informasjon med PST «før et nytt regelverk er på plass». Det tar lang tid, svært lang tid i dagens Norge.

Ser man mønsteret? Både politisk, formalistisk og ideologisk blir landets sikkerhetstjeneste systematisk motarbeidet. Hvor stor innflytelse har Sosialistisk Venstreparti på disse spørsmålene i regjeringen, mon tro? Partiet er kjent for å være sterk motstander av effektiv overvåkning, bortsett fra når det gjelder å følge med på aktivitetene til ekstreme høyrekrefter.

Det er ingen tvil om at terrorbekjempelse her i landet er helt avhengig av et oppegående PST med tilstrekkelig mannskap, utstyr og muligheter for å sammenstille opplysninger i tilgjengelige offentlige registre. I dag arbeides det visstnok med å endre lovgrunnlaget slik at en rask og sømløs kommunikasjon kan tre i kraft. Men når? Vi har i frisk erindring den utrolige sendrektigheten i forbindelse med noe så enkelt som å stenge gateløpet kloss forbi Regjeringskvartalet. Eller gjennomfartsveiene tett opptil Stortinget.

Skal trygge vår hverdag

Politiets sikkerhetstjeneste skal trygge vår hverdag, forebygge terrorisme og overvåke personer som i det skjulte planlegger angrep på det norske folkestyret, som vil svekke vårt forsvar av menneskerettigheter og rettsstaten. Vi har et politisk overvåkningsorgan opprettet av Stortinget, EOS-utvalget, som går svært langt i å overvåke overvåkerne. Medlemmene der tolker bestemmelsene på en måte som ikke er til fordel for en effektiv tjeneste. Selvsagt bør PST holde et øye med enkeltpersoner som åpenlyst sprer bannbuller i forakt for vestlige verdier og som arbeider for islamsk fascisme og reaksjonære sharialover.

Å ha slike synspunkter skal vi godta, men hvem vet når radikale islamister går over til å være ekstreme islamister som tar udemokratiske virkemidler i bruk? Mange av oss husker ennå Arbeiderpartiets parlamentariske leder Martin Kolberg og hans advarende utsagn i 2009 om nettopp radikal islamisme. Med den uttalelsen kom han Frp i møte, og ga inntrykk av at han og Arbeiderpartiet hadde satt en yttergrense for hva det norske samfunnet skulle tolerere. Hvor dypt satt egentlig denne holdningsendringen?

Etter Syria

I disse dager forsøker PST å forhindre at nettopp radikale og ekstreme norske islamister reiser til Syria for å få kamp- og krigserfaring. Noen av dem er sikkert idealister som ønsker å gjøre en innsats mot Assad-regimet. Andre, av dem som overlever, vil komme tilbake til Norge – med hva i bagasjen? Skulle ikke PST ha anledning til å registrere og eventuelt overvåke slike elementer? Ikke ifølge EOS-utvalget.

Det er grunn til å frykte at det må enda en grusom terrortragedie til før vi nordmenn våkner av vår troskyldige tornerosesøvn.