Der flertallets brutalitet råder

De borgerlige partiene i Norge står overfor en røff og brutal, men ressurssterk motstander når valgkampen for alvor settes i gang. Landsorganisasjonen og enkelte av de store fagforbundene i LO-familien gir til sammen 20 millioner kroner til Arbeiderpartiet pluss noen småslanter til Sosialistisk Venstreparti og Rødt, for at disse skal bli i stand til å vinne valget for den rødgrønne regjeringen. Det skjer ikke gjennom saklig informasjon om regjeringspartienes politikk og resultater, men gjennom skremselspropaganda og nøye utvalgte «fakta» rettet mot motstanderne.

   Landets største opposisjonsparti, Høyre, har langt mindre å rutte med. Hverken dette partiet eller andre partier får lenger valgkamppenger fra Næringslivets Hovedorganisasjon NHO, og må nøye seg med medlemskontingenter, frivillige bidrag og støtte fra enkeltbedrifter. Til sammen blir det ikke noe i nærheten av hva LO forsyner særlig Arbeiderpartiet med.

Demokrati som flertallsdiktatur

Bevilgningene til Arbeiderpartiet er formelt demokratiske, men oser av flertallsdiktatur. I dag er LO på retur i organisasjons-Norge, det er fagforbundene utenfor LO som vokser raskest. LO skryter av nær 900.000 medlemmer, men det er med et betydelig innslag av pensjonister. I realiteten er LO i ferd med å miste grepet over utviklingen.

Likevel er organisasjonen fortsatt i stand til å benytte medlemmenes kontingenter for en storstilt og rådyr annonsekampanje som støtter de rødgrønne, eksemplifisert ved Fagforbundets helsides annonse i Aftenposten 7. mai. Den inneholder en bannbulle mot Privat Offentlig Samarbeid (OPS). Helt i tråd med hva Stoltenberg-regjeringen også mener.

   For et par år siden stemte 40 prosent av LO`s medlemmer på andre partier enn Arbeiderpartiet. Men LO brydde seg ikke om at valgkampbidrag gikk med til å sverte de partiene som disse 40 prosentene stemte på, altså mot deres borgerlige interesser.

I dag er situasjonen at 39,5 prosent av LO`s medlemmner har Høyre og Fremskrittspartiet som førsteprioritet ved stortingsvalg. I tillegg kommer de LO-medlemmene som foretrekker Venstre og Kristelig Folkeparti. Det paradoksale er at det er flere i LO nå som sympatiserer med Venstre enn med det rødgrønne partiet SV. Sistnevnte består hovedsakelig av akademikere og offentlig ansatte, pluss den eldre garde av falmede 68`ere. Partiet er hverken folkeparti eller arbeiderparti.

Dypt krenkende

Det må være både provoserende og dypt krenkende for de over 40 prosent av LO`s medlemmer som stemmer på borgerlige partier, at deler av medlemskontingenten deres skal gå til en rå valgkamp «mot dem selv». De ønsker en annen politisk retning for Norge, vil ha fram nye ideer og bedre løsninger. De blir overkjørt.

Undertegnede er for at arbeidere og funksjonærer organiserer seg i sterke fagforbund, som en naturlig motvekt mot arbeidsgivernes interesser. Den faglige arbeiderbevegelsen har vært en viktig kraft for å skape det moderne velferds-Norge. Hovedavtalene fra 1935 med trekantsamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene har vært, og er, et positivt element i samfunnsutviklingen, og har blant annet ført til færre ødeleggende streiker enn det kunne blitt. Jeg oppfordrer alle uorganiserte til å vise solidaritet ved å bli medlem av et fagforbund!

   Men når det er sagt, bør LO-medlemmer protestere mot det råkjøret som LO`s ledelse driver i forhold til det store mindretallet i egne rekker som mener valgkampbevilgningene ikke tjener deres sak. De kan også melde seg inn i borgerlige partier, betale medlemskontingenten og være med på å balansere David mot Goliat-kampen med frivillige bidrag til de samme partier.

Heltids politiske komissærer

Penger er én ting, heltids og betalt valgkampinnsats til støtte for Arbeiderpartiet foran stortingsvalget kommer i tillegg til LO-bevilgningene: Både LO-sekretærene og Ap-sekretærene rundt om i fylkene blir mobilisert for å pepre de lokale mediene med leserbrev og debattinnlegg. De får enda bedre plasseringer og oppslag nå som den tidligere borgerlige eller uavhengige pressen er kjøpt opp av A-pressen og kosmetisk kalt Amedia.

   Høyres fylkessekretærer har ikke denne rollen. De pleier først og fremst organisasjonsarbeidet, og skriver ikke politiske leserbrev. Det er partiets regionale og lokale tillitsmenn og -kvinner pluss partiets folkevalgte som har denne rollen. I Arbeiderpartiet opptrer fylkessekretærene nærmest som politiske kommissærer.

   Det blir en tung og tøff valgkamp, der brutale metoder vil bli tatt i bruk. Men de borgerlige partiene skal klare det gjennom en positiv valgkamp til støtte for egne programmer og egne standpunkter.