Forsvarssjefens fagmilitære råd er avvist av landets politiske ledelse, i dette tilfelle ved forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp). Han og regjeringen vet best hvordan Norge skal forsvares. Faciten er nå at Norge kjøper 54 moderne stridsvogner av typen Leopard 2 av fra Tyskland med "opsjon" på 18 vogner. Prislapp: 20 milliarder kroner. Denne siste opsjonen blir helt sikkert ikke benyttet. Kjøpet er et ynkelig forsøk på kompromiss: Opsjonsbeløpet vil bli benyttet til det forsvarssjef Eirik Kristoffersen aller helst ønsker seg: Langtrekkende missilforsvar, droner og et effektivt luftvern rundt kritiske militære anlegg, som Luftforsvarets baser med kampflyet F-35 og militære helikoptre.
Formelt har forsvarsministeren sitt "på det tørre". Han kan vise til tidligere stortingsvedtak, langtidsplanen for Forsvaret, landmarksutredningen - og ikke minst Hurdalsplattformen. Senterpartiet er aller mest opptatt av landforsvar av bygde-Norge. Det er en form for distriktspolitikk og betyr mye for økonomien i forsvarskommuner. Helst så man at det var en god, gammeldags "mo" i hver bygd.
Hvorfor det andre?
Men forsvarssjefen har lært sin lekse på den harde måten. Han har krigserfaring fra Afghanistan, og har observert - og grundig analysert - krigen i Ukraina. Her er landskap og manøvreringsmuligheter for stridsvogner og stormpanservogner nærmest ideelle, særlig om man skal erobre okkuperte landområder fra fienden slik ukrainerne til en viss grad har klart. Det kan også tenkes at norske stridsvogner er brukbare i landforsvaret av Finnmark. Her vil imidlertid russerne - hvis og når de kommer - gå inn via Nord-Finland og falle norske forsvarsstyrker i ryggen. Det er så mye lettere etter Finlands NATO-medlemskap.
Forsvarssjefen vet utmerket godt at langtrekkende missiler er å foretrekke, og noe som Russland vil ha respekt for. Ikke bare vil missilforsvar og luftvernraketter kunne holde russerne unna norske kampflybaser - et mobilt missilsystem kan flyttes så nær Kolabasene at de i en gitt situasjon vil være utsatt for angrep og ødeleggelse. Da må russerne binde opp forsvarsressurser i nord, med den følge at andre frontlinjer i Europa blir avlastet.
Krever mye "logistikk"
Stridsvogner krever mye logistikk, drivstoff og vedlikehold. Når de skal flyttes, skjer det ikke på egne larveføtter. Under transport er de sårbare. Store ammunisjonsmengder må følge med, og forsyningskjedene blir lange. Satelittbilder vil vise hvor de befinner seg. Relativt enkle luftforsvarssystemer kan flyttes raskere og komme på skuddhold i en helt annen skala.
Dronene er kommet for å bli i alle lands forsvar, enten de overvåker, angriper eller styres som selvmordsvåpen. Derfor må anskaffelse av droner i flere kategorier raskt være på plass i det norske forsvaret. Anskaffelsen av dem bør starte nå, og opplæringen må komme raskt.
Når fienden er i landet
Stridsvogner er ikke noe avskrekkende våpen i seg selv, noe som får en aggressor til å tenke seg om. Norske stridsvogner på norsk jord er bare brukbare når fienden allerede er i landet og presumptivt skal jages ut igjen. Det er andre forsvarssystemer, andre "kapasiteter" som virker reelt avskrekkende - utsikten til å bli rammet fra fjernt hold før landgangen og luftlandsettinger finner sted.
Norge kan ikke stå opp mot et russisk angrep alene. Hele vår forsvarsplanlegging er basert på alliert hjelp. Den kommer sjøveien og luftveien. Da må forhåndslagre, unnsetningssteder langs kysten og på lufthavner kunne forsvares. Det kan ikke skje med stridsvogner. Raketter og langtrekkende missiler er det eneste som duger. Dette vet forsvarssjefen. Ap-og Sp-regjeringen har valgt å ikke lytte, men overkjøre ham. Der må være mange lysende militære talenter i den regjeringen.
Hardere fronter
Norske radiosamband og GPS-systemer blir jammet og gjort ubrukelige i Finnmark når det passer russerne. Det eneste de respekterer, er om noe tilsvarende blir gjort mot dem. Dagsordren burde være: Hver gang russiske militære styrker i nord jammer, bør vi (NATO) gjøre det samme. Hver gang de hacker norske kommuner, landets nasjonalforsamling, sykehus, kraftanlegg og annen kritisk infrastruktur bør russerne selv angripes med de samme metodene. Evnen har nok NATO, muligens også norske sikkerhetsmiljøer - eller operatører og digitale sabotører kan hyres i trollfabrikker - nøyaktig slik de russiske driver på med.
Det gjelder å bygge opp en cyberkapasitet som ikke bare forsvarer, men angriper.
Jeg tror det bare er et tidsspørsmål før russerne "gjør noe" med olje- og gassrørledninger i Nordsjøen og Barentshavet og muligens ved norske kraftverk og ilandføringssteder.
Norge bør gjøre det klart på forhånd - før dette skjer - at den norske baseerklæringen og de selvpålagte restriksjonene fra 1949 øyeblikkelig blir opphevet om noe skjer. Etterfulgt av en invitasjon om NATO-baser på norsk jord.
For lite og for sent
De siste dagene har Ap/Sp-regjeringen gjort et stort nummer av å foreslå en "pakke" av militær og sivil hjelp til Ukraina, og fått deler av opposisjonen med seg. Også andre "fattige land i verden" skal få sitt.
Alt vel og bra, og lykke til. Men man starter i feil ende: Den militære hjelpen til Ukraina må prioriteres og forseres nå. Det er nå ukrainerne trenger det de har behov for. I de aller nærmeste ukene, ikke måneder og år fremover. Gjenoppbyggingen er ennå et fjern scenario. Ukraina må rett og slett vinne denne krigen og påføre Putin-Russland et sviende nederlag som får folk flest i det tilsynelatende mektige imperiet til å ta affære.
Alle deler av Ukraina, inklusive Krym må gjenerobres. Deretter kan internasjonalt overvåkede, frie valg gjennomføres, og russerne i Ukraina få valget mellom å være lojale ukrainske borgere - eller flytte til det forjettede Moder Russland. Vel bekomme!
Høres fint ut, men
"Gjenreisning" og "gjenoppbygging" høres så fint og snilt ut. Men det forutsetter et fritt Ukraina, med EU-medlemskap og blikket vendt vestover. Et demokratisk Ukraina tuftet på våre egne felles verdier. Et land som i fredstid i en helt annen skala kan bekjempe korrupsjon og oligark-reir. Det er gjort mye, og EU er tilfreds med innsatsen og tempo, men mye gjenstår.
I mellomtiden får vi i Norge ta imot et maksimalt antall ukrainske flyktninger så lenge det er nødvendig. Lykkes Ukraina og Vesten, vil de reise hjem igjen for å delta i gjenoppbyggingen.
Men først må krigen vinnes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar