Vi ønsker alle ukrainerne lykke til i deres forsvarskrig mot et av verdens mest brutale, aggressive og usiviliserte regimer - Putin-Russland. Men er det så opplagt at Ukraina vil lykkes i å skyve okkupantene ut av landet, bare fordi det har omverdenens støtte og moralen på sin side? Verdenshistorien er full av eksempler på at den som har makten og midlene, vinner.
Jeg tror med andre ord vi må ta høyde for at det kan gå galt, at tapene på ukrainsk side blir for store, oppofrelsene for overveldende, pinslene og tragediene for mange.
Ikke fulgt opp i praksis
Hovedårsak? Fordi NATOs og EUs og andre lands høyrøstede støtteerklæringer og løfter om våpenhjelp ikke er fulgt tilstrekkelig opp i praksis. Helt fra dag én, den 24. februar 2022, har vestlig hjelp vært på etterskudd og ikke i takt med reelle militære behov der og da. Man har slept beina etter seg, annonsert militær hardware-bistand i lange baner - men for sent. Krigens momentum har tatt regien.
Den såkalte ukrainske motoffensien måtte åpenbart utsettes fordi våpenhjelpen - og først og fremst det enorme ammunisjonsbehovet, ikke ble fulgt opp i praksis, ikke raskt nok og ikke effektivt nok. De oppskrytte F-16-flyene kommer ikke før til høsten. De skulle ha vært på plass i mai eller juni. De langtrekkende missilsystemene er ikke på plass. I mellomtiden har de russiske angrepsstyrkene fått god tid til å grave seg ned, forsterke fronten og vente på ukrainernes neste trekk. Uansett de ukrainske soldatenes heltemodige innsats og deres vilje til å frigjøre Krym, Donetsk og Luhansk, kan de ikke hamle opp med en av verdens største militærmakter uten massiv og tilstrekkelig hjelp fra NATO-land.
For hver dag som går nå, minsker sjansen for at Ukraina lykkes.
Svakheter i vårt folkestyre
Årsaker? Det vestlige demokratiske systemet er, sammnelignet med en diktators mulighet for raske beslutninger og tiltak, tidkrevende og avhengig av befolkningens oppslutning. Demokratiske ledere sjeler alltid til neste valg og mulighetene for gjenvalg. Vi har ingen Churchill i dagens Europa, bare pinglete Stoltz`er.
NATO-landene har alt for lenge lent seg på USAs kolossale militære styrke og har ikke prioritert sitt eget forsvar og militære kapasitet på 30 år. Man har rustet ned jamt og trutt i enfoldig tro på at det ikke blir mer storkrig i vår tid. Å gi befolkningen stadig høyere materiell levestandard har vært populær politikk. Det er sånn man vinner valg. De aller fleste NATO-land er ikke i nærheten av å oppfylle den samstemte beslutningen i 2014 om å bruke minimum 2 prosent av BNP til forsvar. I mellomtiden er verden blitt stadig farligere.
Krigen avgjøres her og nå
Så er våpenfabrikkene og produksjonskapasiteten for ammunisjons- og missil-lagre gått ned til sparebluss-stadiet, og det tar for lang tid å bygge kapasiteten opp til å kunne hjelpe Ukraina her og nå. Landenes militære forsvar, med noen få unntak, mangler personell, kompetanse og utholdenhet.
For lite og for sent. Det er nå, i disse dager, krigen i Ukraina avgjøres. Faller Ukraina, er det andre lands tur. Mye tyder på at det bare er en palassrevolusjon i Kreml som kan endre krigens gang og utfall.
Jeg håper jeg tar feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar