Et landsmøte som feilet

Beruset av landsmøtestemningen sender Arbeiderpartiets valgarbeidere nå ut innlegg og kronikker i jevnt kjør. Men programmet som landsmøtet etter flere kampvoteringer til slutt klarte å snekre sammen, viser tvert imot hvor dypt splittet partiet er. Partiledelsen led flere alvorlige og bitre nederlag, og velgerne er fortsatt i villrede om hva slags politikk en Støre-regjering vil føre. For Støres regjeringsprogram vil ikke være noen blåkopi av partiprogrammet, det skjønner alle.

Spesielt er det verdt å merke seg Arbeiderpartiets sviktende oppslutning på meningsmålingene og tilsvarende fremgang for Senterpartiet. Det er grunn til å spørre: Hvilke innrømmelser vil Jonas Gahr Støre måtte gjøre overfor Norges mest populistiske, nasjonalistiske og reformfiendtlige parti, et parti som har klare likhetstrekk med høyre- og agraropposisjonen i EU-land, krefter som avviser global frihandel og heier på et tilbakefall til en proteksjonistisk linje?

Særlig bør ansatte i det private, eksportrettede næringslivet her i landet merke seg kampen mot Norges EØS-avtale, den avtalen som en fremtidsrettet og visjonær Gro Harlem Brundtland sørget for å få forhandlet frem og iverksatt før folkeavstemningen om EU-medlemskapet i 1994. Den avtalen som har gitt norske produkter og tjenester fri adgang til et marked med over 300 millioner mennesker. Denne avtalen kan oplagt komme i spill med en Støre-regjering som sitter på Senterparttiets nåde. Det vil gi oss en fundamental usikkerhet i en urolig tid. Det økonomiske fundamentet under den norske velferdsmodellen kan komme under press.

Til nå har Arbeiderpartiet stått for «arbeidslinjen» - at alle som kan, skal yte arbeidsinnsats etter evne. Solberg-regjeringen har de siste fire årene satt i verk en rekke tiltak for å få flere ut i arbeidslivet og motvirke lediggang og overforbruk av trygdeordninger. Ett tiltak er å halvere tiden arbeidsledige skal få motta arbeidsavklaringspenger. Her var Ap-ledelsen helt på linje med Høyre. Men landsmøtet avviste innstramningen. Partiledelsen led nederlag. Og et landsmøtevedtak må respekteres.

Kampen om eierskapet til en vellykket arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk hardner til. Jonas Gahr Støre hevdet i sin landsmøtetale at sysselsettingen i Norge er på det laveste nivået på 20 år. Eksperter og anerkjente sjeføkonomer sperret øynene opp: Dette er jo positivt feil. I Aftenposten har tidligere sjeføkonom Steinar Juel gitt Arbeiderpartiets leder en skarp irettesettelse. Påstanden er «postfaktuell»: Det har aldri vært så mange i arbeid i Norge noen gang. Det man sliter med etter oljeprisfallet og derav følgende lavkonjunktur er høyere ledighet enn normalt i bestemte næringer og distrikter, og det gir seg utslag i lavere sysselsettingsgrad – slik Norge opplevde under lavkonjunkturene på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet. Noe skyldes også den økte innvandrerbefolkningen som jevnt over har lavere sysselsetting enn gjennomsnittet, og at de yngste aldersgruppene ikke kommer sg ut i jobb raskt nok.

Alle skjønner at staten kan gi større stimulanser og det private næringslivet kan tilby flere jobber når oljeprisen er på 120 dollar fatet, i motsetning til dagens halvering. Etter flere dystre år peker imidlertid pilene oppover igjen: Arbeidsledigheten synker måned for måned, det er stor etterspørsel etter arbeidskraft i de fleste fylker. Optimismen er tilbake i arbeids- og næringslivet. Bankenes og SSBs undersøkelser, prognoser og barometre peker oppover: Den siste fra DnB Markets forteller at oljebremsen avtar, ledigheten faller og BNP-veksten øker. «Det er lysere utsikter enn på lenge i norsk økonomi». Kommuneøkonomien har ikke vært bedre på mange år.

Det hevdes med sterk moralsk harme at ulikhetene øker, at det er blitt flere fattige, at vi er på vei inn i et forskjells-Norge. Det var en utvikling som startet under de rødgrønne 2005-2013. Etter brageløfter om å avskaffe fattigdommen i Norge, måtte tidligere utdannings- og finansminister Kristin Halvorsen beklage overfor det norske folk at målet ikke var nådd. Fortsatt er likevel Norge et av de land i verden der likheten er størst. Vi er til og med beæret med pokalen «Verdens beste land å bo i». Årsaken til noe større forskjeller ligger for en del i høy innvandring (som Arbeiderpartiet inviterte til gjennom å love 10.000 asylsøkere opphold – det kom over 30.000 som vi husker).

Etter landsmøtet står Arbeiderpartiet fram som et konserverende reverseringsparti som vil stille klokka tilbake i kommunereform, jernbanereform, veireform, friskolereform, fraværsgrense for bare å nevne noen. Samtidig vil man reversere skattelettelser med 15 milliarder kroner. Det er verdt å merke seg.