Arbeiderpartiets skrekkscenario slår til

Arbeiderpartiets og LO`s valgmaskin er stor, tung og i utgangspunktet profesjonell, med et utall ansatte mediefolk, kommunikasjonsrådgivere og valganalytikere. Men en tung maskin har vanskelig for å flytte på seg, eller forandre retning og profil. Det viser seg nå at valgapparatet ikke er i stand til å tegne kartet etter terrenget, eller endre budskap og taktikk når en ny situasjon oppstår:

I lang tid har man trodd at arbeidsledigheten ville holde seg på et høyt nivå, «bitt seg fast», som deres politikere sier, og lagt opp valgstrategien deretter. Så viser det seg at ledigheten går støtt og stadig ned, ikke opp eller er konstant. Bunnen er nådd, fra nå av kan det bare gå én vei. Økonomene sier det, de store bankene sier det, Statistisk Sentralbyrå sier det, Norges Bank bekrefter det. Det kan virke som det går smått, men retningen er klar. Pilene peker oppover i norsk økonomi.

Hadde ikke fått det med seg

Ikke én eneste 1. mai-taler hadde fått dette med seg, eller tok hensyn til det. Med ferdigskrevne manusutkast «innafra» lirte den ene taleren etter den andre sine manus på nøyaktig samme måte. Det var nesten komisk da den siste NAV-statistikken ble offentliggjort nettopp mens LO`s og Arbeiderpartiets valgkorister ga fra seg de samme tonene i bygd og by. Statistikken opplyser at det pr. slutten av april er 2,8 prosent helt ledige her i landet, mot 3,1 prosent på samme tid i fjor. Ledigheten er gått ned 5. måned på rad. Det blir færre arbeidsledige, over hele landet, også på sør- og vestlandet. Bedriftene i de fleste bransjer og landsdeler sier de trenger flere folk.

NAV-statistikken gjelder mennesker som aktivt søker arbeid gjennom det som tidligere het arbeidskontoret. SSB har på sin side en månedlig arbeidskraftundersøkelse som utarbeides parallelt. Den omfatter personer som sier de kunne tenke seg å arbeide, men ikke alle her har gått til «arbeidskontoret» for å undersøke mulighetene. Det dreier seg om en slags gallupundersøkelse – med feilmarginer. Men også denne viser stødig nedgang, måned for måned.

Hvorfor ikke glede seg?

For alle normale og selvkritiske mennesker ville slike meldinger og budskap bli mottatt med glede og lettelse. Men ikke Ap-folk og LO-tillitsvalgte. De synes de må holde fast ved krisemaksimeringen, svartmalingen og krigsretorikken mot regjeringen. Jeg synes faktisk synd på dem. De er blitt fortalt at nå gjelder det å snakke Solbergregjeringen ned, svartmale den, slik tidligere nestleder Helga Pedersen oppfordret til. Resultatet er blitt at agitatorene ikke blir trodd. Når folk er i tvil, stoler de mer på NAV og SSB enn valgpropaganda. For begge de to instansene meldte om økning i ledigheten da den faktisk gjorde det i 2015 og 2016. De pyntet ikke på tallene.

Igjen står Arbeiderpartiets valgtalere med de andre argumentene de flittig benytter: Den forferdelige utvidelsen av arbeidsgivernes rett til midlertidige ansettelser – som selvsagt skal «reverseres» så fort de kommer til makta. Problemet er at påstandene om et mindre trygt arbeidsliv ikke holder vann: Tallet på midlertidig ansatte er ikke gått vesentlig opp siden loven ble endret. Halvparten av de som ansettes midlertidig, får fast ansettelse før det er gått et år. 30 prosent av dem kommer fra de arbeidslediges rekker. Midlertidig ansettelse har gitt flere åpninger for innvandrere, funksjonshemmede og unge som ennå ikke har skaffet seg arbeidserfaring, CV og referanser. Lovendringen har gitt resultater etter hensikten. Og det har aldri vært meningen at folk i faste stillinger skulle gå over til å bli midlertidige, det åpner ikke lovendringen for. Men antydninger i den retning kommer stadig fra Ap`s og LO`s trofaste våpendragere.

Men reverseres skal det

Ingen vil innrømme dette eller ta inn over seg den faktiske tilstanden: Loven skal endres tilbake til forrige tilstand. Basta!

Tirsdag 2. mai listet Aftenposten opp «10 grunner til å være optimist på vegne av økonomien». Her er noen av dem: Internasjonalt tar den økonomiske utviklingen fart, verdenshandelen tar seg inn og vokser mer enn prognosene, rentene har passert bunnen, middelklassen vokser, det blir mindre ekstrem fattigdom på jorda vår. Prognosene for norsk økonomi er positive.

Som om dette ikke er nok, viser det seg at «høyrepopulismen» i Europa slett ikke øker lenger. Den nådde toppen i 2015 og 2016 og er fallende eller har stagnert. «Patriotismens vind» (nasjonalismen, proteksjonismen, den billige populismen) har løyet betraktelig. Det ble ikke noe sjokkvalg i Nederland, det blir det heller ikke i Frankrike, og i Tyskland er det de moderate kreftene som er på offensiven.

Enda noen slappe seil i Arbeiderpartiets valgseilas.

Jeg synes oppriktig synd på Jonas Gahr Støre. Realitetene og kjensgjerningene går ikke hans vei. Skrekkscenariet var nettopp at det skuelle gå så mye bedre i Norge i 2017. I et valgår. Det slår nå til.