Duket for fortsatt firepartistyre?

Etter at Fremskrittspartiets landsmøte har sagt nei til surrogati i Norge, er Frp, Høyre og KrF helt på linje i dette helt grunnleggende verdispørsmålet. Venstres standpunkt er som vanlig tvetydig og «halvveis», men ikke noe stort hinder for enighet i forhandlinger – enten i regjeringssamtaler eller ved at partiene kommer til en form for forståelse når det gjelder en anbefalt statsministerkandidat.

   For Kristelig Folkeparti kommer neppe Fremskrittspartiets surrogativedtak som noen god nyhet: Helst hadde man nok sett at avstanden i dette verdispørsmålet kunne brukes som nok et eksempel på hvor forferdelig Siv Jensens parti er, og hvor urealistisk en firepartiregjering kan fortone seg etter høstens valg. Man anerkjenner kun en Høyre-sentrum-regjering selv om aller skjønner at det ikke kommer på tale. Det er bare taktikk, taktikk, taktikk. Et «spill» for galleriet.

En form for hatretorikk

Kristelig Folkeparti har fra dag en drevet en form for hat-retorikk mot Fremskrittspartiet. Tonen er fordømmende, holdningen fundamentalistisk. Man har manet frem djevelskikkelser, angrepet partiets ledere personlig, og i det hele tatt vist liten respekt for andres syn. Kristelig Folkeparti består slett ikke av «snille» og forsonlige mennesker, de er like maktorienterte – minst – som andre partier når det kommer til posisjoner og rå kamp for egne saker.

   Men svært mange i dette landet begynner å bli grundig lei av all kritikken, fordømmelsen, avvisningen, en monoman avstandtagen. Faktum er at Fremskrittspartiet tok ansvar da de fire borgerlige partiene vant flertallet i 2013. Kristelig Folkeparti og Venstre tok ikke ansvar. De ville være «litt innenfor» og «litt utenfor», og blør nå for det. Strategien deres har ikke slått til. Den krasse kritikken av Erna Solbergs regjering slår tilbake. Velgerne har fått nok av hakkingen.

Utpressingspartier

De to «sentrumspartiene» har i snart fire år opptrådt som vippe- og utpressingspartier, og fått gjennomført langt mer av egne særstandpunkter enn den folkelige oppslutningen skulle tilsi. Jeg mener det dreier seg om et demokratisk underskudd i valgsystemet vårt. Skal man oppnå stabil styring, bør sperregrensen heves.

   Jeg ser for meg en enda hardere konkurranse mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti om velgerne 11. september. For Frp konkurrerer åpenbart om velgergrupper som er konservative i verdispørsmål og har et klart kristenhumanistisk livssyn. Synet på Israels rett til å leve i fred skiller blant annet de to partiene. KrF er ikke patent her. Partiet er i utakt med folkeflertallet når det gjelder innvandring og asylinstituttet, og man elsker å stille seg i godhetspositur i forhold til alle andre. Holdningen oser av selvgodhet og manglende respekt for meningsmotstandere.

Faller under sperregrensen

Meningsmålingene tyder på at Venstre ikke når over sperregrensen og dermed blir en uinteressant størrelse i norsk politikk. Partiet faller for egne grep. Kristelig Folkeparti får neppe den samme stortingsgruppen som i dag. Borgerlige velgere må stemme Høyre eller Frp for å oppnå en borgerlig regjering.

   Jeg har skrevet det før: Det er ufattelig at KrF og Venstre i disse fire årene ikke har gjort det eneste logiske, nemlig å gå inn i Solbergregjeringen. Da ville man jo svekke Fremskrittspartiets innflytelse, blant annet når det gjelder antall statsrådsplasser. Venstres og Kristelig Folkeparti ville fått eierskap til viktige departementer. Deres politikere ville få erfaring som statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere. De to partiene står i fare for å miste en generasjon talentfulle ungdomspolitikere som vil opp og frem, få innflytelse, være med på de arenaene som teller.

I stedet har de «tatt en Sponheim» - en av de minst vellykkede operasjoner i nyere norsk politisk historie. Venstre falt under sperregrensen som resultat av partilederens hatretorikk mot Fremskrittspartiet. Eller rettere sagt dets velgere. Fordømmelse av en stor del av velgerfolket. Slikt gjør man ikke ustraffet.