Forskernes tur nå?

Fake News og alternative nyheter var fjorårets nyord i forbindelse med den amerikanske valgkampen. De tradisjonelle nyhetsmediene fikk et kraftig skremmeskudd. Men i realiteten var fjorårets debatt om troverdighet og tillit bare en foreløpig endestasjon for et begynnende grasrotopprør som har ulmet lenge. Folk tror ikke lenger på det som står i avisen eller blir formidlet i radio og TV. Selv ikke lokalavisenes troverdighet er spesielt høy. Her har abonnentene til nå holdt ensidige reportasjer og nyhetsoppslasg litt i sjakk fordi så mange i lokalsamfunnet har hatt anledning til å sjekke sannferdigheten i artikler og kommentarer. Avstandene er kortere, samfunnet mer oversiktlig, mange kjenner mange, og direkte feil eller overdrivelser er lettere å kontrollere og arrestere.
   Også den tiden er forbi. Mange oppslag blir møtt med en hoderysten eller et skuldertrekk. Leserne tenker sitt, tar påstandene med en klype salt. Over hele linjen er de mediene vi pleide å stole på, under press.
   Tilstandene er bekreftet gjennom en undersøkelse publisert i kulturminister Linda Hofstad Hellelands siste kulturmelding. Det er selveste Medietilsynet som har utført undersøkelsen. Resultatet er nedslående for korrekte mediefolk som mener at deres virkelighetsbeskrivelse er den eneste sanne. Halvparten av befolkningen ukentlig eller oftere ser nyheter som de er usikre på om de er helt sanne. 40 prosent vet ikke om de klarer å å oppdage falsker nyheter.
   NRK offentliggjorde undersøkelsen, men ellers har det vært merkelig stille rundt den. Dagsavisen hadde oppslasg og kommentar, svært fortjenstfullt og saklig.
   Selv tror jeg ikke norske medier ennå er modne for å ta tak i problemet, hverken internt i mediehusene eller inne i hodet på den enkelte. Til det er journalistene for snevert rekruttert. De tenker likt, skriver likt, "undersøker" og "setter kritisk lys" på de samme fenomenene ut fra den samme vinklingen. Andre undersøkelser bekrefter at de fleste av dem er venstreorienterte og stemmer på Rødt, SV, MDG og Arbeiderpartiet. Det preger opplagt problemstillinger og vinklinger og gir føringer for "samfunnsoppdraget". Er det flere enn meg som har konstatert at dagens journalister ikke stiller ett eneste kritisk spørsmål til fagforeningers påstander og angrep?
   Det neste slaget vil imidlertid stå om forskere og forskningens rolle i samfunnsdebatten: NTB sendte 3. april ut en melding om at bare en av ti norske forskere støtter Frp og Høyre. Meldingen innledes slik: "Hvis norsker forskere fikk bestemme, ville partiene på venstresiden fått all makt." MDG ville vært over syv ganger så store som Frp, som ville blitt utradert. Bare 1,1 prosent av medlemmene i Forskerforbundet sier de vil stemme Frp, mens 9,1 prosent vil stemme Høyre. 8,2 prosent sier de vil stemme på MDG, som blant velgerne har en oppslutning på rundt 2,5 prosent. Interesserte kan se mer i forbundets organ Forskerforum. Forskerne her i landet er overhodet ikke representative for befolkningen om man tenker på politiske oppfatninger.
   Dette kommer ikke som noen overraskelse. Vi ser hvem som kommer til orde i NRK og de store riksmediene forøvrig. Også lokalavisjournalister har sine preferanser. Journalistene vil gjerne underbygge innholdet i artikler og innslag med noe som virker vederheftig, saklig og troverdig. Da er "forskning" og "forskningsresultater" gode å ty til. Men hvem plukker de ut som sannhetsvitner? Sørges det for bredde og flere oppfatninger?
   Det spiller mindre rolle når forskere presenterer resultater innenfor naturvitenskapelige disipliner eller medisinsk forskning. Men de såkalte "samfunnsforskere" har alle muligheter for å få verifisert sine egne fordommer gjennom arbeidshypoteser, problemstillinger og emnevalg. Samfunnsforskning er ikke eksakt vitenskap. Det vet journalister som plukker ut hvem de velger å presentere. De vet nøyaktig hvor forskerne "står" i samfunnsdebatten. Det er lett å bestille bekreftelser for eget ståsted.
   Forskerforbundet burde stille noen selvkritiske spørsmål. Det bør også mediene.