mandag 21. mars 2016

Gummisåler på Cuba

Det er interessant å observere medienes dekning av president Obamas besøk på Cuba, hvordan besøket blir omtalt, hvilke ord som blir brukt, og hvilke som med flid unngås.
Fidel Castro og hans "agraropprør" mot et autoritært regime med tette bånd til USA mot slutten av 1950-tallet var populært i vide kretser - blant venstreorienterte partier og deres ungdomsbevegelser, blant alle dem som oppriktig trodde på de såkalte frigjøringsbevegelser og alle som ønsket å se slutten på kolonitid og imperialisme. Jeg tilhørte de siste, men var klar over at frigjøring i en del tilfelle fører til at revolusjonen spiste sine egne barn og lett blir til et nytt diktatur, bare med andre fortegn og farveskalaer.
Castro lurte en hel verden. Man trodde han "bare" var en sympatisk og populær folkelig opprører fra landsbygda, en ekte frigjører, en sympatisk Robin Hood som ville ta fra de rike plantasjeeierne og gi til de fattige. I virkeligheten var han en innbitt kommunist og marxist, lært opp i Sovjet og med tette bånd til den sovjetiske ledelsen med Krustsjov i spissen. Så fort makten var hans, ble Cuba et kommunistisk diktatur, med ekspropriasjon av eiendom, utenlandske bedrifter og innenlandske fabrikker og plantasjer. Uten å betale erstatning til de utenlandske eierne, med ett unntak: Canada.
Det cubanske samfunnet ble brutalt omdannet etter mønster av Sovjet-Unionen. Bøndene ble kollektivbrukarbeidere. Alle fabrikker, håndverksbedrifter og småforretninger ble lagt under staten og kommunistpartiet. Pressesensur ble innført, kommunistpartiet det eneste tillatte. Regimemotstandere ble skutt eller hengt, folkedomstoler innført, rettssystemet underlagt partiet. Fengslene ble fylt opp av dem som kom med den minste protest eller kritiske bemerkning.
Man kopierte Sovjetstatens femårsplaner og planøkonomi, eller rettere sagt "kommandoøkonomi", sentralstyrt og rigid.
Det som fikk verden forøvrig til å lukke øynene for all brutaliteten, underkuelsen av frie ytringer, det økonomiske vanstyret og ettpartistaten, var to prosjekter som fremsto som vellykkede: Fri skolegang og studier til alle, og et gratis helsevesen som snart ble et forbildet for mange. Begeistrede ungdomsgrupper fra Europa, både i vest og i øst, reiste til ungdomsleire på Cuba, der de arbeidet på kollektivbruk eller nasjonaliserte fabrikker. Folk ble oppfattet som svorne tilhengere av Castro og systemet. Skyggesidene ble ikke presentert for vestlig ungdom som ved hjemkomsten snakket begeistret om hva de hadde opplevd. Enda større ble begeistringen da frigjøringshelten Che Guevara begynte å røre på seg i andre latinamerikanske land. Anti-amerikanismen hadde sin storhetstid.
I en periode fikk cubanerne høyere levestandard og et tryggere, mer velorganisert liv. Men velstanden var basert på massiv sovjetisk hjelp, subsidier til billig drivstoff og dagligvarer. Da Sovjet kollapset, forsvant subsidiene, og Cuba måtte klare seg selv.
Siden 90-tallet har det gått bare en vei - nedover. Ettpartistaten, diktaturet og ufriheten slår enhver turist i øynene. Millioner har flyktet fra Cuba siden 1959. Det økonomiske systemet har spilt fallitt. Samfunnet er dysfunksjonelt, fattig og tilbakestående. Enhver som har besøkt Cuba det siste tiåret, har opplevd apatien, misnøyen, sammenbruddet i samferdsel og kollektivtransport, tilbakegangen i landbruksproduksjonen, mangelen på de enkleste daglige ting. Hester og okser som drar landbruksmaskinene, det manglende vedlikeholdet på veier, bygninger, gater og parker. Fattigdommen som griner imot besøkende fra Vesten.
De bitte små reformene i arbeides- og næringsliv, for småbutikker og private restauranter klarer selvsagt ikke å endre de grunnleggende svakhetene i hele systemet.
Er alt amerikanernes og sanksjonenes skyld? Selvsagt ikke. Cuba er et kroneksempel på systemkollaps, på en ideologi råtnet på rot, på økte forskjeller mellom vanlige mennesker og de som er partimedlemmer med privilegier.
De mange som reiste til Cuba i sin ungdom må føle seg dypt frustrerte. Ungdomsidealet har sviktet. Mange kan imidlertid ikke innrømme det, det blir for sårt og traumatisk å innrømme at revolusjonsromantikken var en illusjon og propagandaløgn.
Blant annet av denne grunn går TV-reportere på gummisåler i disse dager. Eufemistiske ord og uttrykk blir benyttet, den usminkede sannhet unngås.
Jeg oppfordrer alle til å reise til Cuba og ha øyne og ører åpne. Cubanerne er et smilende og dansende folk midt oppe i elendigheten. De kulturelle og folkloristiske inntrykkene er sterke. Men gå litt utenom hovedgatene og Potemkin-kulissene, bak fasadene, og still de offisielle guidende ufine spørsmål. Spør om ytringsfriheten og systemkritikken, om de reelle årsakene til vanlige cubaneres fattige liv. Det kan være ubehagelig under opphold i turistghetto-hotellene ved stranden "all inclusive". Men det skylder vi både dem og oss selv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar