søndag 20. mars 2016

Lønn i himmelen

En artig diskusjon er dukket opp i spaltene til avisen Vårt Land: Skal staten dekke merutgiftene ved tilleggsbevilgninger når prestene gjennom forhandlinger har oppnådd fritt boligvalg og forbedringer i arbeidsordninger?
Som kjent måtte prestene tidligere bo i presteboliger. De var såkalt tjenesteboliger. Boligene (på landet gjerne "prestegården") var som regel plassert tett ved kirken, det primære arbeidsstedet. Her var gjerne også menighetshuset, kirkegården, by- eller bygdesenteret, med alders- omsorgs- eller sykehjemmet ikke langt unna.
Men prestene har lenge krevd å slippe å bo i tjenesteboliger, selv om de da slapp å skaffe seg privatbolig i markedet og husleien var lav: Man vennet seg til lave boutgifter og fikk sjokk når pensjonsalderen nærmet seg og de skulle kjøpe seg en vanlig privatbolig.
Selvsagt har prestene kjøregodtgjørelse for bil i arbeidstiden. Men etter at boplikten ble opphevet, bor de ofte lengre borte fra "det primære tjenestesteder". Nå synes de at staten skal betale reisepenger fra hjemmet til kirken, og tilsvarende hjemreise.
Nei, sier departementet. Prestene må finne seg i å miste reisepenger, altså kilometergodtgjørelsen, til og fra jobb når de først har insistert på å bo hvor som helst, ikke i tjenesteboliger. Fra 1. mai må de selv dekke reisekostnader. Nyordningen er fastsatt i samarbeid med stiftsdirektørene i bispedømmene.
Departementet har vist til det som er vanlig for andre arbeidstagerne på statlige arbeidsplasser og har benyttet sin styringsrett som arbeidsgiver.
Omtrent samtidig som boplikten ble opphevet, oppnådde Presteforeningen en forbedret arbeidsavtale.  Den går ut på 35,5 timers arbeidsuke som hovedsakelig skal fordeles på fem dager i uken, mens 20 prosent av arbeidstiden er ubunden.
Avtalen har ført til merutgifter i bispedømmene, som nå er blitt prestenes formelle arbeidsgiver, ikke staten. Bare i Bjørgvin bispedømme ligger man an til å få et budsjettunderskudd på 7,5 millioner kroner. Den pinaktige situasjonen har ført til at stiftsdirektøren har truet med å si opp kirkelig ansatte. Nei, sier departementet kontant, det er ikke lov å si opp prester. Nå må kirken gjøre som andre: drive mer effektivt, snu hver stein, kutte der det lar seg gjøre.
Det synes ikke bispene noe om, de vil ha tilført mere penger fra staten.
Problemet er bare at staten og kirken nå er skilt fra hverandre. Den friere stillingen kirken har fått, krever også kirkelig ansvar.
I motsetning til de evangelisk-lutherske kirkene i Danmark og Sverige er den norske folkekirken fortsatt avhengig av statsbudsjettet hva inntekter angår. Der finnes bare en fullgod løsning: Full løsrivelse, også økonomisk. Kirkeskatt fra kirkens medlemmer er eneste farbare vei. I våre naboland betaler medlemmene en kirkeskatt på 0,88 prosent av inntekten. Det har riktignok medfører at en del mennesker har meldt seg ut av kirken. Det får så være. Jeg tror engasjementet og den personlige ansvarsfølelsen vil bli forsterket med den skandinaviske modellen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar