Permittering og omstilling

Jeg anbefaler alle å lese arbeidsminister Anniken Hauglies stort oppslåtte intervju i Dagsavisen tirsdag 15. mars der hun blir utspurt om ledighetskrise, permitteringstid og omstilling i norsk næringsliv.

   Generelt liker jeg Dagsavisen (etter hvert mye mer enn Aftenposten, som er blitt en skygge av seg selv). Papiravisen blir lest hver eneste dag. Bladet er godt redigert, er saklig, etterrettelig og balansert stort sett. Man tar jevnlig inn kronikker fra politiske motstandere på fremtredende plass, for eksempel Kristin Clemet i Civita. Noe av forklaringen kan være at Dagsavisen mottar mange titalls millioner i pressestøtte hvert år. Da har man råd til å satse på redaksjonelle ressurser, kvalitet og grundighet. Det står derfor mye i avisen. Den er fyldig, har mange tekstsider, dekker mange saksfelter innenriks og utenriks. Ikke minst får norsk kulturliv en daglig dekning jeg knapt ser noe annet sted.

   Kommentatorene og lederskribentene er selvsagt preget av ideologi og partitilhørighet. Det hører med, og det tåler jeg godt. Skribentene på kommentarplass er kunnskapsrike og kloke og har stor innsikt i Stortingets, fagbevegelsens og andre maktsentras korridorer og irrganger. Mine favoritter er Irene Halvorsen og Arne Strand.

En håndterbar krise i forhold til andre land

Tilbake til intervjuet med arbeidsministeren. Hun avviser at vi er inne i en nasjonal, vidt omfattende ledighetskrise, selv om den er smertelig følbar i enkelte landsdeler og for den enkelte som rammes. Hun vil avvente en utvidelse av permitteringsordningen, rett og slett fordi omstilling, som alle snakker om og i prinsippet er for, krever at arbeidstagere, i særdeleshet de høyt kompetente, forlater en næring i nedgang og går over til næringer i vekst. Dersom de blir værende for lenge i en bedrift som høyst sannsynlig ikke har livets rett (for eksempel gjennom en lang permitteringsperiode betalt av staten), vil omstillingen hemmes og forsinkes. De ansatte blir der de er, de flytter ikke på seg. Og de jobber ikke.

   Hun sier også i klartekst det alle egentlig er klar over: Arbeiderpartiet/de rødgrønne sov i timen i de gullkantede årene da oljeprisen gikk til himmels og statens inntekter gjorde det mulig å pøse inn oljemilliarder i økonomi og velferdssystemer uten å prioritere og uten å investere tilstrekkelig i forskning, innovasjon og ny teknologi (samt samferdsel og annen infrastruktur). Produktivitetskommisjonen er helt klar på dette punktet. Den sier at de gode årene med høye oljeinntekter førte til at Norge ikke har omstilt seg nok for en ny tid.

Solid ryggdekning

Arbeidsministeren har dessuten solid ryggdekning i fagmiljøer, blant eksperter og organisasjoner som YS, Virke, Tekna, Spekter og NAV. De ber alle om at permitteringsreglene ikke endres. Selv NAV i Rogaland ber regjeringen om heller å skape arbeidsplasser i stedet for å holde personer på vent. Å permittere folk gir selvsagt en lettelse for dem som frykter ledighet og oppsigelse, ihvertfall for en stakket stund mens permitteringen varer. Men hva så? Står nye jobber da klare når permitteringstiden har løpt ut?

   Det er klart at organisasjoner som NHO og Virke ønsker en utvidet permitteringsordning. Også arbeidsgiverorganisasjoner som representerer de enkelte bedriftseierne ser gjerne at staten betaler og overtar ansvaret når det butter imot og de ser for seg store økonomiske tap, kanskje konkurs. Men når andre overtar ansvaret, blir også presset mindre for kreativitet, fokus og prioriteringer. Kostnadskutt blir ikke vektlagt på samme måten slik det bør når oppdragene uteblir. Én sak er når bedrifter opplever sesongsvingninger eller kortvarige konjunturfall der man er vant til eller har erfaring for at kurvene stiger igjen. Da kan permittering være riktig virkemiddel i en begrenset periode. Men den nedgangen vi ser i oljebransjen og leverandørindustrien inklusive teknologimiljøene vil antagelig vare lenger enn de 52 ukene LO og Arbeiderpartiet krever.

Vekst andre steder

NAV rapporterer at mange av de ledige, selv på sørvestlandet, får nye jobber etter relativt kort tid. I andre landsdeler og andre næringer øker sysselsettingen og behovet for arbeidskraft. I kommunesektoren mangler man 600 ingeniører på grunn av generasjonsskifte. Mange steder er det «sug etter arbeidskraft».

   Det skal is i maven, og et kraftig mentalt forsvarsverk til, når en statsråd skal møte lobbyister og partipolitiske pressgrupper i den situasjonen vi har akkurat nå. Den styrken ser det ut til at Anniken Hauglie og Solberg-regjeringen har. Samtidig følger de utviklingen nøye og er slett ikke ideologisk eller religiøst styrt. Man er avventende, men kan godt finne på å følge noen av rådene fra LO og opposisjonen om trenden og ledighetstallene går mot verre. Når tiden er inne. Det er et spørsmål om timing og dosering.

LO slår tilbake

Det ville være merkelig om ikke LO slo kraftig tilbake mot oppslaget i Dagsavisen. Det skjer i dag, onsdag 16. mars, der LO-leder Gerd Kristiansen og Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske insisterer på å kalle situasjonen for en «ledighetskrise» og beskylder regjeringen for å «spekulere i høy ledighet». De hevder at hadde Ap hatt regjeringsmakt nå, ville partiet ha doblet bevilgninger til tiltak.

   Problemet er bare at mange av de tiltakene de foreslår, ikke fører til omstilling. Folk forlater ikke bransjer på vei ned for å gå over til bransjer på vei opp fordi situasjonen fryses fast. Folk blir der de er, på passiv vent i romslige permitteringsordninger eller i kortvarige engasjementer. Mens de egentlig trengs helt andre steder, både næringsmessig og geografisk. Husk at svært mange av de ansatte i olje- og gassnæringene som i dag arbeider på sørvestlandet, flyttet dit da disse næringene var i vekst. De kom fra andre landsdeler, til dels fra andre land.

Ikke myntet på omstilling

Det er også ganske typisk at Arbeiderpartiet og LO ikke lanserer alternativer som de kan sannsynliggjøre virker like godt. De forteller oss ikke at deres tiltak også fremmer omstilling og vekst andre steder. Dersom det var slik, som de hevder, at oljerelaterte bedrifter «ser lyset i tunnelen» om relativt kort tid og at de da trenger dagens kompetanse i form av like mange og de samme ansatte, ja, da kunne vi ha kanskje ha utvidet permitteringsordningene. Men vet vi det så sikkert? Det ville koste flesk, men så er Ap også vant til å kaste friske oljemilliarder etter gamle uten å spørre om de langsiktige virkningene. Slik produktivitetskommisjonen påpeker. Og de kritiserer igjen og igjen regjeringen for å bruke for mange oljemilliarder.

   Som sagt: Det er interessant å følge debatten og oppslagene i Arbeiderpartiets hovedorgan. Debatten er hard, men oppslagene har bredde og relevans.