EU og andre på rett vei

Realismens kranke blekhet, for å vri litt på et gammelt munnhell, er i ferd med å synke inn hos både politikere, kommentatorer og alle dem som ikke vil se og ikke vil lære – eller avlære.

   Med ett er det blitt litt mindre politisk ukorrekt å benytte betegnelser som økonomiske migranter og irregulære flyktninger. Uttrykkene blir brukt i mediene uten prefikser som «såkalte» eller muskulære anførselstegn. Avtalen som er i emning mellom EU og Tyrkia åpner for en grei balanse: Tyrkia tar tilbake alle de tusener som er strandet på greske øyer, men som ikke er innenfor definisjonen av en krigsflyktning (som rømmer fra akutt fare for liv og lemmer). Som motytelse kommer EU til å ta imot tilsvarende antall kvoteflyktninger som FNs høykommisær går god for er reelle flyktninger og asylsøkere med beskyttelsesbehov. Det er mennesker som skal bosettes enten permanent i andre land eller inntil forholdene i hjemlandet gir trygg tilbakereise.

«Alle» skulle få komme

For bare noen måneder siden skjelnet ikke flere politiske partier mellom ulike typer immigranter. Alle skulle få komme til Norge. Uansett bakgrunn og beskyttelsesbehov, uansett belastningen mer enn 30.000 mennesker årlig ville bety for det norske velferdssystemet. Det er nemlig ikke nok å analysere effekten av de 31.000 som kom til Norge ifjor. Man må gange ut dette antallet i år og i flere år fremover. Glem den økonomiske nytteverdien av innvandrere generelt. Det vil ta mange år før flyktninger fra Midtøsten har opptjent eller gitt tilbake til det norske samfunnet kostnaden ved de første fem årenes opphold. De skal matche behovet i norsk arbeids- og næringsliv, de skal lære seg norsk, de skal utdanne og forberede seg for et høyteknologisk moderne samfunn. Norge har mer å hente fra allerede eksisterende arbeidsinnvandrere fra EU og andre vestlige land. Hvis vi vektlegger denne siden av saken.

Konkurranse om arbeidsplasser

Immigrantene kommer til å konkurrere midlertidig med norske arbeidsledige i noen sammenhenger. De kommer på verst tenkelige tidspunkt i forhold til olje- og konjunkturkrise her hjemme. Hvem skal få jobbene – LO-medlemmer eller nyankomne immigranter fra Midtøsten? Det er faktisk en reell problemstilling.

   Problemet må suppleres med de kulturelle og demografiske sidene: Høye fødselstall som gir mange hjemmeværende mødre, en svært lav sysselsettingsgrad for kvinner, et beskjedent ønske om reell integrering. Med noen hundre tusen krigsflyktninger og asylsøkere på norsk jord om få år, vil ikke det norske samfunnet være som i dag. Det blir for stor flyktningekonsentrasjon i enkelte byer og bydeler. Og «regnskapet» vil ikke gå i balanse. Det betyr ikke at slik tenkning skal ha forrang. Men vi må vite hva vi sier ja eller nei til.

Fortsatt humanitær stormakt

Hva med den humanitære siden, da? Skal vi stanse all mottak og velkomst for flyktninger? Nei! Norge bør og skal fortsatt være en humanitær stormakt, men på rasjonelt og bærekraftig vis. En nasjonalstat og rettsstat må ha kontroll over grensene sine, vite hvor mange, hvem og hva slags mennesker som befinner seg i landet. Flere tusen såkalte asylsøkere har rømt fra mottakene og ingen vet hvor de befinner seg eller hva de gjør for å opprettholde livet. Det må vi få kontroll over.

   Vi har flere tusener som har fått avslag på opphold, svært mange av dem kriminelle eller «svingdørsasylanter» som blir tvangsutsendt men like fullt returnerer så fort de får sjansen til det. Det må vi finne løsnnger på.

   Som jeg har skrevet mange ganger før: Asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov skal få bli i Norge så lenge retur er umulig. De som søker lykken for seg og sin familie i håp om «et bedre liv» må returnes til nærområdet. Norge gir 100 milliarder kroner de neste ti årene til nettopp de landene som kan og vil huse flyktninger inntil de kan reetablere seg. Her må flyktningeleirene og lokalsamfunnene (som i Jordan og Libanon) oppgraderes vesentlige og det må sørges for livsnødvendigheter, helsetilbud og skolegang.

Forlik noen løper fra

Så godt som alle partier på Stortinget, bortsett fra et par politiske uteliggere, har gjort vedtak om innstramning i norsk flyktningepolitikk. Det vil si, noen av dem sier og poserer for standpunktet når det passer slik. Men ikke når det kommer til nødvendige virkemidler. Når Venstre som eksempel avviser samtlige 40 tiltak for innstramning lansert av regjeringen, har man i realiteten meldt seg ut av forliket. Dets sentrale politikere er rett og slett ikke til å stole på.

   Kristelig Folkeparti er ikke noe stort bedre. Helst ville man ta imot smått og stort av dem som banker på døren. Men som samtidig ikke vil ofre en krone av bistandsbudsjettet som de innbiller seg er deres ideologiske eiendom.

   Arbeiderpartiet er litt mer realistisk og rasjonelt orientert, men vil gjøre hva de kan for å skape vanskeligheter for en regjering de gjerne vil kaste og erstatte i 2017. Inntil de eventuelt ser at de får alle flyktningeproblemene og -virkningene som ansvarsområde etter valget.

Går mot en løsning

Jeg startet med EU og Tyrkia. Tyrkia spekulerer i Europas flyktningekrise og presser maksimalt saft ut av sitronen. Landet kunne for lengst ha bedret forholdene i leirene på egen jord (tre milliarder euro stilt til disposisjon fra bl.a. EU, og andre land har bidratt). Tyrkia kunne ha patruljert egne strender og nektet menneskesmuglerne å sette folk i båter og deretter ut i havsnød. Men de har ikke gjort det og vil ha seg betalt for det.

   Selv om det ville lette byrdene for enkelte EU-land, er jeg for egen del ikke så stemt for en kvoteordning som fordeler særlig Tysklands asylsøkere på andre nasjoner. Tyskland tok varmt imot alle som ville komme dit («Wir schaffen es») og må ta konsekvensene av det, iallfall hovedbelastningen. Sverige har i en rekke år ført en så åpen og naiv politikk på dette området at landet nærmest har bedt om de utfordringene svenskene er konfrontert med. Norge har med tilstrømningen ifjor tatt sin broderlige eller søsterlige del av flyktningekrisen.

Hva med Nord-Afrika?

Ett problem vil antagelig dukke opp: Når Hellas- og Balkan-ruten stanses, vil menneskesmuglerne antagelig trappe opp trafikken mot Italia fra de libyiske strendene. IS har bitt seg fast i enkelte områder og trenger penger for å erstatte inntektstap på olje, skattlegging, kidnappinger og utpressing. Jeg ser for meg at NATO-skip vil bli overført til libyiske farvann og i verste fall gjøre strender og båter umulige å bruke for menneskesmuglerne.

   Det er ennå tid, men det haster. I mellomtiden må Europa og verden satse på og håpe på en fredelig utvikling i Syria. Med retur av flyktninger som det endelige målet. Da trengs de migrantene som ønsker å jobbe i Norge i hjemlandet Syria.

   Norge kan gjøre mye for spesielle grupper, og da mener jeg i Norge, med permanent bosetning. Asylsøkere som blir personlig forfulgt av myndigheter på grunn av opposisjonelt demokratiarbeid. Kristne som er kastet ut av muslimske land. Totalt kan det bli mange tusen, som vi skal ta hjertevarmt imot! Det er når vi har skilt de økonomiske migrantene fra asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov at det egentlig integreringsarbeidet kan starte. Der bør vi alle delta og bidra. Med solide statlige bevilgninger i ryggen.

   Viktigst av alt er hverdagsintegreringen.