Medienes kommersielle dramaturgi

60,6 prosent av norske journalister ville stemt Rødt, SV, AP eller Sp, og bare 17,1 prosent sogner til Høyre eller Frp. Det er pressens egne tall for partiorientering. I tillegg kunne vi nevnt alle MDG-journalistene som er overrepresentert i avis-, TV- og radiohusene. De er ikke bare venstrevridde, men nærmest totalitære i sin tenkning. Fordi de har sett lyset og skal redde verden, med alle midler.

   Er det virkelig noen igjen der ute som tror at dominerende venstreorienterte holdninger ikke gjenspeiler seg i det journalistene produserer på papir, gjennom mikrofonen eller for TV-ruta? Som bestemmer vinklingen, problemstillingen, titlene, inngangsordene, valg av intervjuobjekter og kilder? Fordelingen av argumenter pro et contra?

Profesjonalisering?

Siden 80- og 90-tallet har mediene skrytt av «profesjonaliseringen» som har funnet sted etter at de politiske partiene ga slipp på redaksjonell kontroll (en bra utvikling i og for seg). Avisene ble uavhengige, het det. Resultatet ser vi nå. Det er medarbeidernes personlige holdninger som farvelegger nyhetsoppslagene, reportasjene og intervjuene. For ikke å snakke om kildevalg. Dagens journalister vet utmerket godt at den og den jusprofessoren, «klimaeksperten» eller samfunnsforskeren står for det og det standpunktet i samfunnsdebatten og kan vise til dertil egnet «forskning». Synspunktene blir lagt frem som nærmest naturvitenskapelig sannhet. I virkeligheten finnes mange andre synspunkter, flere nyanser. Journalisten plukker ut den kilden som står egne oppfatninger nærmest.

Derfor er det ikke så merkelig at bare 32 prosent av det norske folk (ifølge Reuters) har tillit til journalister.

De kommersielle aktørene

Den påståtte profesjonaliseringen av mediene falt på 90- og tidlig 2000-tall sammen med de kommersielle aktørenes inntog i bransjen. Det ble en katastrofe for mediehusene. Ufattelige økonomiske verdier ble tatt ut av overskuddsregnskapene og gitt som utbytte til eierne. Hadde bare deler av disse store overskuddene blitt igjen i avisene, ville de stått sterkere, vært adskillig mer robuste, i møtet med den utviklingen som fant sted senere: Annonsørenes overgang til andre kanaler, også de sosiale mediene.

   Her må jeg skynde meg med noen forbehold og en viss nyansering: Der finnes ekte profesjonelle journalister som tar samfunnsoppdraget på alvor, som setter sin ære i å være balansert, allsidig og følge Vær Varsom-plakaten helt ut. Som klarer å distansere seg fra en opphetet debatt, egne oppfatninger og eget ståsted. Som ser på verden som observatør, ikke aktør. Ære være dem som holder fast ved idealene og virkelig «tjener» sine lesere, lyttere, seere. De som viser vilje til objektivitet.

Lav innflytelse

Men hvilken innflytelse har de i redaksjonene? Får de klapp på skulderen i kantina eller på morgenmøtet? Får de oppbacking av ansvarlig redaktør? Blir de holdt frem som eksempler i forhold til unge, karrierebevisste brushoder?

   Et annet spørsmål er om mediehusene virkelig prøver å skape en riktigere «miks» av medarbeidere, er bevisste på rekruttering og ser verdien i å ha en bred representasjon av alder, kjønn, utdanning og – gjerne politisk orientering.

   Det største problemet særlig avisene står overfor, er det kommersielle presset for å oppnå et bitte lite overskudd. Forskjellen mellom nyansettelser og nedbemanning er hårfin. Det mediene har valgt, er en annen tilnærmingsmåte, en annen metodikk enn før: Det stoffet som er mest lettvint, lettest tilgjengelig og billigst i produksjonsprosessen blir prioritert fremfor en dypere forståelse, flere nyanser, mer kildekritikk. Rett og slett respekt for lesernes intellekt, ikke bare deres impulsive følelsesliv.

Klssekampen

Den tidligere redaktøren i Klassekampen og nestlederen i AKP(m-l), Finn Sjue, skrev i 2014 boken «Journalistikkens uutholdelige letthet». Her tar han et oppgjør med den «florlette» journalistikken som gjennomsyrer Norge. Den er blitt snørrhoven, fragmentert, stresset og full av journalistiske halvfabrikata. Sjue mener norske medier dekker over svakt innhold med dramatisk presentasjon, at overdrivelser er blitt gjengangere, og at formen og dramaturgien spiller en stadig større rolle, på bekostning av kritiske perspektiver, undersøkelser og de lange linjene.

   Han hudfletter pressen for kjendisjournalistikken, klikkhysteriet og klipp-og-lim-arbeidsformen. Ikke bare det: Han går hardt ut mot dagens redaktører. Blant mediehusenes ledere er det få som analyserer hvor de er i ferd med å føre sine egne ansvarsområder. Alt for mange er mer opptatt av penger enn av kvalitetsjournalistikk.

Etterlyser folkeskikk

Og: Finn Sjue krever mer folkeskikk av dagens journalister og redaktører, at de dimensjonerer sine oppslag etter hva storyene faktisk er verdt. I stedet for en tospalter blir de snodigste eller mer perifere temaer fremstilt med krigstyper. Han nevner konkrete eksempler på vendettavirksomhet, jakt på hoderulling (selv har jeg brukt uttrykket kampanjejournalistikk for å «ta» noen i det offentlige liv.)

   Det er slett ikke overraskende at så få har tillit til norske medier, at bare en tredjedel av oss stoler på dem, og at partiene på særlig høyresiden nærmest har gitt opp å komme til orde. Derfor økt bruk av sosiale medier, TV-sendinger fra partienes egne studioer – som igjen fører til at flere reklamekroner kanaliseres nettopp dit og bort fra avisene.

   Apropos: Nettopp i disse dager er flere aviser opptatt av valget i Storbritannia, med utgangspunkt i at de konservative visstnok (forhåpentlig i noens hoder) går mot en fiasko. Dramaturgien er på plass. Det mest sannsynlige scenario er erstattet av det «verst ellerr best tenkelige». Vi snakkes om kvelden 8. juni.