60,6
prosent av norske journalister ville stemt Rødt, SV, AP eller Sp, og
bare 17,1 prosent sogner til Høyre eller Frp. Det er pressens egne
tall for partiorientering. I tillegg kunne vi nevnt alle
MDG-journalistene som er overrepresentert i avis-, TV- og
radiohusene. De er ikke bare venstrevridde, men nærmest totalitære
i sin tenkning. Fordi de har sett lyset og skal redde verden, med
alle midler.
Er
det virkelig noen igjen der ute som tror at dominerende
venstreorienterte holdninger ikke gjenspeiler seg i det
journalistene produserer på papir, gjennom mikrofonen eller for
TV-ruta? Som bestemmer vinklingen, problemstillingen, titlene,
inngangsordene, valg av intervjuobjekter og kilder? Fordelingen av
argumenter pro et contra?
Profesjonalisering?
Siden
80- og 90-tallet har mediene skrytt av «profesjonaliseringen» som
har funnet sted etter at de politiske partiene ga slipp på
redaksjonell kontroll (en bra utvikling i og for seg). Avisene ble
uavhengige, het det. Resultatet ser vi nå. Det er medarbeidernes
personlige holdninger som farvelegger nyhetsoppslagene, reportasjene
og intervjuene. For ikke å snakke om kildevalg. Dagens journalister
vet utmerket godt at den og den jusprofessoren, «klimaeksperten»
eller samfunnsforskeren står for det og det standpunktet i
samfunnsdebatten og kan vise til dertil egnet «forskning».
Synspunktene blir lagt frem som nærmest naturvitenskapelig sannhet.
I virkeligheten finnes mange andre synspunkter, flere nyanser.
Journalisten plukker ut den kilden som står egne oppfatninger
nærmest.
Derfor
er det ikke så merkelig at bare 32 prosent av det norske folk
(ifølge Reuters) har tillit til journalister.
De kommersielle
aktørene
Den
påståtte profesjonaliseringen av mediene falt på 90- og tidlig
2000-tall sammen med de kommersielle aktørenes inntog i bransjen.
Det ble en katastrofe for mediehusene. Ufattelige økonomiske verdier
ble tatt ut av overskuddsregnskapene og gitt som utbytte til eierne.
Hadde bare deler av disse store overskuddene blitt igjen i avisene,
ville de stått sterkere, vært adskillig mer robuste, i møtet med
den utviklingen som fant sted senere: Annonsørenes overgang til
andre kanaler, også de sosiale mediene.
Her
må jeg skynde meg med noen forbehold og en viss nyansering: Der
finnes ekte profesjonelle journalister som tar samfunnsoppdraget på
alvor, som setter sin ære i å være balansert, allsidig og følge
Vær Varsom-plakaten helt ut. Som klarer å distansere seg fra en
opphetet debatt, egne oppfatninger og eget ståsted. Som ser på
verden som observatør, ikke aktør. Ære være dem som holder fast
ved idealene og virkelig «tjener» sine lesere, lyttere, seere. De
som viser vilje til objektivitet.
Lav innflytelse
Men
hvilken innflytelse har de i redaksjonene? Får de klapp på
skulderen i kantina eller på morgenmøtet? Får de oppbacking av
ansvarlig redaktør? Blir de holdt frem som eksempler i forhold til
unge, karrierebevisste brushoder?
Et
annet spørsmål er om mediehusene virkelig prøver å skape en
riktigere «miks» av medarbeidere, er bevisste på rekruttering og
ser verdien i å ha en bred representasjon av alder, kjønn,
utdanning og – gjerne politisk orientering.
Det
største problemet særlig avisene står overfor, er det kommersielle
presset for å oppnå et bitte lite overskudd. Forskjellen mellom
nyansettelser og nedbemanning er hårfin. Det mediene har valgt, er
en annen tilnærmingsmåte, en annen metodikk enn før: Det stoffet
som er mest lettvint, lettest tilgjengelig og billigst i
produksjonsprosessen blir prioritert fremfor en dypere forståelse,
flere nyanser, mer kildekritikk. Rett og slett respekt for lesernes
intellekt, ikke bare deres impulsive følelsesliv.
Klssekampen
Den
tidligere redaktøren i Klassekampen og nestlederen i AKP(m-l), Finn
Sjue, skrev i 2014 boken «Journalistikkens uutholdelige letthet».
Her tar han et oppgjør med den «florlette» journalistikken som
gjennomsyrer Norge. Den er blitt snørrhoven, fragmentert, stresset
og full av journalistiske halvfabrikata. Sjue mener norske medier
dekker over svakt innhold med dramatisk presentasjon, at
overdrivelser er blitt gjengangere, og at formen og dramaturgien
spiller en stadig større rolle, på bekostning av kritiske
perspektiver, undersøkelser og de lange linjene.
Han
hudfletter pressen for kjendisjournalistikken, klikkhysteriet og
klipp-og-lim-arbeidsformen. Ikke bare det: Han går hardt ut mot
dagens redaktører. Blant mediehusenes ledere er det få som
analyserer hvor de er i ferd med å føre sine egne ansvarsområder.
Alt for mange er mer opptatt av penger enn av kvalitetsjournalistikk.
Etterlyser folkeskikk
Og:
Finn Sjue krever mer folkeskikk av dagens journalister og
redaktører, at de dimensjonerer sine oppslag etter hva storyene
faktisk er verdt. I stedet for en tospalter blir de snodigste eller
mer perifere temaer fremstilt med krigstyper. Han nevner konkrete
eksempler på vendettavirksomhet, jakt på hoderulling (selv har jeg
brukt uttrykket kampanjejournalistikk for å «ta» noen i det
offentlige liv.)
Det
er slett ikke overraskende at så få har tillit til norske medier,
at bare en tredjedel av oss stoler på dem, og at partiene på særlig
høyresiden nærmest har gitt opp å komme til orde. Derfor økt bruk
av sosiale medier, TV-sendinger fra partienes egne studioer – som
igjen fører til at flere reklamekroner kanaliseres nettopp dit og
bort fra avisene.
Apropos:
Nettopp i disse dager er flere aviser opptatt av valget i
Storbritannia, med utgangspunkt i at de konservative visstnok
(forhåpentlig i noens hoder) går mot en fiasko. Dramaturgien er på
plass. Det mest sannsynlige scenario er erstattet av det «verst
ellerr best tenkelige». Vi snakkes om kvelden 8. juni.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar