Israels fiender gir lyd fra seg

Ved 50-årsmarkeringen av Israels vellykkede forsvarskrig mot sine arabiske dødsfiender i juni 1967, har kobbelet av journalister og kommentatorer (ytterst få tør gå imot den unisone enigheten om Israels skyld og «det palestinske folks» uskyld og martyrstatus) gitt fra seg sin versjon av begivenhetene. Svulstige lederskribenter er hellig overbevist om at bare jødene gjør slik og slik, så vil alle problemer være løst og den evige fred senke seg over den urolige regionen. Den kompakte majoritet av historieløse kampanjejournalister og opportunistiske politikere tegner et bilde som er så enøyd fordømmende at de glatt utelater sider ved den komplisert situasjonen som ikke passer inn i det standpunktet man har bestemt seg for – en gang for alle.

Flere nyanser

Fakta, både den gang og senere, taler imidlertid for en langt mer nyansert og dermed mer historisk korrekt beskrivelse. Våren 1967 var bildet dette: Syria, Egypt og Jordan rustet kraftig opp for å ta det endelige oppgjøret med jødene: Knuse den israelske statsdannelsen og kaste folket på sjøen. Dette ble sagt med rene ord. 40 millioner arabere forberedte seg på å utslette 2,7 millioner jøder. Riktignok bare halvparten av tallet på Holocaust-ofre noen tiår før, men 2,7 millioner var visst for mange gjenlevende, det også.

En palestinsk stat? Egypt hadde i 1967 full kontroll over Gaza der mange palestinske arabere hadde levd i uminnelige tider. Vestbredden ble erobret av Jordan i 1948 som deretter okkuperte landområdet. Også her bodde hundretusener av arabere som var tiltenkt en egen statsdannelser ifølge FN`s delingsplan fra 1947. Dersom Egypt og Syria hadde ønsket det og villet det av fullt hjerte, kunne de uten videre ha opprettet et «Palestina». Der og da, på 1950-tallet.

«Palestina» kunne vært opprettet

Men hverken de eller de andre araberstatene med hjelp fra verden forøvrig tok noe initiativ for at så kunne skje. Har verden siden kritisert Egypt og Jordan for at de ikke gjorde det? Nei. I stedet ønsket de først og sist å knuse jødestaten. Altså rustet araberne kraftig opp for en endelig løsning. Det var bare spørsmål om tid før angrepet ville komme – fra tre kanter. Med en massiv overvekt av militær styrke. Men som et under vant Israel krigen.

Golanhøydene i Syria er en sak for seg. Alle som har vært i nærheten av Golan og besøkt kibbutzer i terrenget nedenfor, vil forstå hvilket helvete jødene hadde vært igjennom lenge før seksdagerskrigen: En jevn strøm av artillerigranater fra syrisk side som førte til at befolkningen nærmest konstant måtte leve i bunkere og tilfluktsrom og la barnehager, skoler og sykehus bokstavelig talt «gå under jorden». Neppe noe folk i verdenshistorien har vært utsatt for så mange uprovoserte angrep som israelerne ved foten av Golan på 50- og 60-tallet.

Fullt ut forståelig

Det er derfor fullt forståelig at israelerne erobret Golanhøydene for å skyve de syriske artilleristillingene bort fra den dominerende posisjonen de hadde. Det er også strategisk logisk at man skaffet seg kontroll over Gazastripen som kunne benyttes som brohoder for en arabisk invasjon sjøveien. Som kjent overlot man siden Sinai til Egypt, og i 1995 gikk Israel med på å forlate Gaza. De siste jødiske bosetterne ble kastet ut med makt tidlig på 2000-tallet. Hva var takken? Et regn av raketter og andre krigshandlinger mot israelsk land tett ved Gaza. Graving av underjordiske tunneler inn under nabostatens territorium for å drepe så mange jøder som mulig fulgte.

Den uforsonlige holdningen fra araberstatenes side kom presist til uttrykk kort tid etter tapet i seksdagerskrigen, i september 1967: Det arabiske ligatoppmøtet i Khartoum avga «de tre nei»: Ingen anerkjennelse av staten Israel, ingen forhandlinger, ingen fred.

Hatet mot Israel et hinder

Siden har denne holdningen gjennomsyret mye av spillet rundt fredsforhandlinger: Minst tre ganger til har araberstatene slått til mot Israel gjennom nye kriger for å oppheve tapet i juni 1967. I tillegg kommer de utallige skyte-, økse- og knivdrapene mot jøder både i israelske byer og nær bosetninger.

Terrororganisasjonene PLO, Hamas og andre (noen i nabolandene) nekter plent å anerkjenne at Israel faktisk eksisterer og at landet etter folkeretten og vedtak i FN har rett til å leve blant nasjonene i regionen. Fortsatt står «palestinerne» for dette standpunktet. Jeg setter ordet i anførsel her, for å markere at det har aldri vært noe egendefinert «palestinsk folk» i betydningen selvstyre under en nasjonal identitet. Det dreier seg om arabere bosatt her først under tyrkerveldet, deretter på det britiske mandatområdet kalt Palestina av Folkeforbundet, forløperen til FN.

Identiteten kom senere

I nyere tid har Hamas og PLO systematisk bygget opp en slags identitet i befolkningen basert på felles skjebne under israelsk okkupasjon og kontroll. Hjernevasken og undervisning basert på historieforfalskninger har gitt resultater. Følelsen av samhørighet (blant annet basert på flyktningestatusen) anerkjenner jeg fullt ut. Problemet består først og fremst i palestinernes uforsonlighet i forhold til Israels eksistens, at de ikke vil anerkjenne, vite av, en jødisk stat.

De israelske bosetningene? Helt klart et hinder for fred og forsoning. Muren, eller sikkerhetsgjerdet, på Vestbredden? Ingen god løsning, det kan bare forklares som et akutt og nødvendig sikkerhetstiltak for å forhindre de utallige fysiske personangrepene mot jøder. Tallet på slike angrep er gått dramatisk ned etter at muren ble reist. Selvsagt må den rives i sammenheng med fredsforhandlinger. Men da må Hamas i Gaza slutte med sine annethvert år-kriger mot Israel. Mønsteret er temmelig entydig: Hamas angriper, Israel svarer (ofte med kraftigere og mer brutale virkemidler enn nødvendig). Hamas bruker sivilbefolkningen som skjold, slik IS gjør, benytter skoler og FN-bygninger til militære forskansninger og bygger tunneler ut fra dem. Resultat: Gaza nok en gang i ruiner. Hvorfor i all verden skal verdenssamfunnet være med på å bygge opp Gaza igjen, gang på gang på gang?

Sosiale medier gir balanse

Som sagt: Situasjonen er mye mer komplisert og består av langt flere komponenter enn kun «Israels skyld alt sammen». Vi er blitt forsøkt hjernevasket av NRK-korrespondenter i en årrekke. Takket være sosiale medier og pro-israelske organisasjoner og nettverk er det imidlertid kommet motforestillinger, motfakta og andre vinklinger som også setter søkelyset på palestinernes skyldigheter og feiltrinn. De har heller ikke gjort nok for å bidra til fred og forsoning.