lørdag 24. juni 2017

Elite og populisme

Minervas Kvartalskrift, som jeg har lest siden tidenes morgen (en myk overgang fra DKSF's studentavis på 1960-tallet), holder fortsatt høy kvalitet og byr på mange spennende og utfordrende problemstillinger. Kvartalskriftet henter inn forfattere og skribenter av høy akademisk standard, stiller sentrale og relevante spørsmål i intervjuer og henter inn synspunkter fra flere ideologiske ståsteder og kilder. Det gir bredde og balanse og grunnlag for refleksjon. Innsikt, nysgjerrighet, kunnskap er noen stikkord som preger spaltene.
   Siste nummer tar for seg spenningsfeltet mellom populisme og elitene, og forsiden signaliserer et slags ståsted: "Til forsvar for elitene". Deri ligger en krevende øvelse, for hvem vil i disse dager støtte og forsvare elitene? I såvel store som små land dyrkes i vide kretser populismen som et honnørord og en rettesnor for politikk. De fleste vil vite hvilke land og partier jeg tenker på.

Motsetning elite-folk
Den mest gangbare definisjonen på populisme er:"En ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket."
   Og populister: "Uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser "den sunne fornuften" hos folk flest".
   Det mange glemmer, eller bevisst hopper over og utelater, er at populisme kan knyttes til både venstreorienterte og høyreorienterte partier eller bevegelser, ja, også - eller ikke minst - til sentrums- og bondepartier.
   I Norge er dette ofte oversett. Spør en tabloidjournalist i pressen eller i NRK, og vedkommende vil som på kommando svare "Fremskrittspartiet". De er drillet til å tenke slik. Observasjoner og overveldende fakta forteller noe annet: I for eksempel Latin-Amerika og Sør-Europa er det lett å minne om en Peron i Argentina eller en Chaves i Venezuela, i Sør-Europa Papandreou-familien gjennom generasjoner og de "bevegelser" og partier den skapte. Alle på venstresiden, til dels langt til venstre. I det politiske "sentrum": sjekk bondebevegelsene i Finland og flere øst-europeiske land.

Senterpartiet
I Norge er Serntertpartiet desidert det partiet som følger populismens strategi og kommunikasjonsform i dens mest outrerte form. Fremskrittspartiet var opprinnelig av samme støpning, og har fortsatt bevart noe av "sjela", men har forandret seg vesentlig fra Anders Langes dager. Regjeringsansvar og den erfaringen en slik posisjon gir, har endret den praktiske politikken, profilen, strategien og kommunikasjonsformen vesentlig. Man ser rester av den gamle tenkningen og retorikken bare gjennom enkeltstående sprik mellom argumentasjonen når Frp`ere uttaler seg som statsråder og når dets stortingsrepresentanter holder fast ved "partilinjen", gjerne ut fra gruppemøtebehandling. Det kalles gjerne dobbeltkommunikasjon, og da i en nedlatende tone.
   Populistiske partier behøver slett ikke være "populære" i betydningen stor oppslutning. Sosialistisk Venstreparti med sine marxistiske og i en periode kommunistiske røtter (i overgangen SF-Sosialistisk Valgforbund) har i dag tre-fire prosent oppslutning, men opptrer som om dets politikere representerer "folket". I virkeligheten - og det viser sosioøkonomiske analyser helt utvetydig - er dets velgere, medlemmer og ledere en intellektuell, akademisk elite - langt fra "det arbeidende folk".

Som står over andre
Og det bringer meg over til nettopp definisjonen av "elite": En mindre gruppe som i anseelse, kompetanse og styringsevne står over andre. Eller for å ta "Bokmålsordboka": En samfunnsgruppe som blir betraktet som overlegen på grunn av visse egenskaper, privilegier, matkposisjoner. Definisjonen sneier innom uttrykk som "de fremste", "de beste" (i en gruppe). Vi har alle hørt om "åndseliten" og vi støter på kombinasjoner som "kultureliten" og den "politisk eliten".
   Minerva antyder at populismens modus operandi er dikotomisk identitet, todelt, i den forstand at populister er snare til å snakke om "vi" og "dem". Populister skaper splid og uenighet, roser seg selv og eget ståsted mens de refser "de andre" (eliten) som gjør tilværelsen verre for folk flest. Populister spiller på følelser og inntar holdningen "sånn synes jeg samfunnet bør være". Vi ser rundt oss tendensen til at populister bruker historien, særlig en påstått nasjonal gullalder, som noe å trakte nostalgisk etter. En form for gjenfødelse. Dermed blir populismen gjerne en konservativ, eller i verste fall reaksjonær bevegelse. Vi ser det så godt i Knut Hamsuns bøker, eller i Trygve Gulbranssens "Og bakom synger skogene".

Bygdepopulismen på fremmarsj
I dagens aktuelle situasjon er det liten tvil om at det bygdepopulistiske Senterpartiet tilhører denne konserverende, til dels reaksjonære og nasjonalistiske holdningen. Kommunereform og regionreform skal reverseres. Politireformen skal vrakes og de gamle lensmannskontorene gjenopprettes. Hærens del av Forsvaret skal være spredt ut over landet på "moer" slik man har vært vant til. Gård og grunn overalt i landet skal forsvares med våpen i hånd og Heimevernet skal sørge for at lokalsamfunnene fortsatt er frie og fredelige.
   Samfunnet skal helst ikke moderniseres for raskt i pakt med tidens krav. Bønder og folk i distriktene skal fortsette å ha det slik de har hatt det i løpet av de siste tiårene (med økte subsidier fra storsamfunnet). Så har partiet utvidet populismen til å omfatte alle felter der mange synes utviklingen har gått for langt. Posten skal fortsatt operere med landpostbud hver hverdag i uken. Innvandrere, bortsett fra de arbeidsinnvandrere som hjelper bøndene i onnearbeid, skal holdes unna Riket.

Motsetninger og konsensus
Og eliten, da? Hvilke oppgaver har den, hvilken rolle bør den spille? Minerva mener elitens form er å avvise fundamentale motsetninger som politikkens høyeste drivkraft. Eliten vil henvise til en politikk for "nasjonens beste". Motsetninger er til for å balanseres. Opphetede følelser er til for å kjøles ned.
   Minervas redaktør Nils August Andresen er absolutt inne på noe her. Årsakssammenhenger i et moderne samfunn er ofte kompliserte, de må analyseres og virkemidler "kalibreres". En styringselite må og bør tenke fra litt kjølig distanse, og ikke la seg rive med før alle fakta er på bordet, ville jeg ha sagt.
   Her er jeg inne på kjernen: Eliten, ikke minst den som er tillagt de politiske styringsverktøyene etter et valg, må skaffe seg kunnskap, kompetanse, alle kjensgjerninger i en sak eller en problemstilling før vedtak og tiltak settes ut i livet. Å avvise eksakt kunnskap (eller kunnskap så langt vi er i stand til å sanke den inn), er farlig, reaksjonært og demagogisk. Et aktuelt godt eksempel er innhenting av kunnskap om havbunnen i nordlige farvann, konsekvensutredninger av oljeboring og -produksjon utenfor Lofoten, Ofoten og Senja, eller for den saks skyld blokker opp til iskanten.
   Vi ser her nettopp et eksempel på at primærnæring og oljenæring ikke skal tillates å leve side om side, selv om alle hittidige studier viser at det godt lar seg gjøre. Dommedagsspådommer overdøver en saklig debatt, holdningene er preget av en slags religiøsitet. Følelser og agitasjon styrer.

Vitenskap mot vitenskap
Et annet eksempel er populistenes redsel for de vitenskapelige miljøene rundt om i verden som setter alvorlige spørsmålstegn ved FN`s klimapanel og dets bastante konklusjoner om menneskeskapt global oppvarming. Det er noe kvasireligiøst over miljøvern- og klimaaktivister som hevder at alle som mener noe annet enn klimapanelet, er "jorda-er-flat-tilhengere". For 97 prosent av verdens vitenskapsmenn og -kvinner stiller seg jo bak panelet, ikke sant?
   Frykten for motforestillinger, for vitenskapelige motargumenter, rett og slett for andre meninger, er typisk for populister. Vi ser hvordan anerkjente eksperter holdes konsekvent ute fra mediene, både i radio, fjernsyn og papirpressen. I mediehusene har MDG`ere og lignende troende bitt seg godt fast. Skolebøkene er stinne av den rette lære. Ingen lærere vil våge å slippe til en diskusjon om selve hovedbudskapet og -konklusjonene. Mange flere eksempler finnes. Agitasjonen, propagandaen mot Norges EØS-avtale antar populistiske og demagogiske former.

Vi trenger elitene
Vi trenger elitene, vi trenger "de beste blant oss" til å representere folk flest i demokratiske forsamlinger, styrer og råd. For meg betyr det de mest kompetente - men ikke nødvendigvis fagfolkene, ekspertene, spesialistene. For deres kunnskap kan man innhente, kjøpe, la utrede.
 Eliten må derimot ha evnen til å sette seg inn i kunnskapen, se ting i sammenheng, balansere, ja, faktisk også lage kompromisser, forlik, omforente løsninger som lar seg gjennomføre.
   Først og fremst trenger vi elite med høy samfunnsmoral, ubestikkelige for fellesskapets beste.
   Jeg ser en tendens til at disse beste ikke lenger er representert i samfunnets styrende organer, slik de gjorde før. Jeg ser at solid yrkeserfaring erstattes av ofte svært unge politiske broilere som ikke har vært ute i det egentlige arbeidslivet, men blitt flasket opp internt i partiene. Som har valgt politikk som karriere- og levevei. Jeg ser ikke minst at arbeiderklassens intelligensreserve er oppbrukt for lengst. Og jeg ser at de aller, aller fleste av dem som styrer, kommer fra offentlige stillinger der det er lettest å få fri og permisjon til å drive politikk på alle nivåer. I 2013 kom 40 prosent av alle Arbeiderpartikandidater fra det offentlige, inklusive Forsvaret. Det er ikke bra for bredden, for tilsig og innslag av kunnskap og erfaring.

Det beste, tross alt
Demokratiet er den beste av alle styreformer, anvendt med kunnskap og klokskap. Noen samfunssystemer kan virke mer effektive eller robuste, mer i samsvar med "folket". Men ikke for alle og aldri lenge av gangen. Vi må skjelne mellom ekte elite og de som mer eller mindre tilfeldig eller villet har havnet i elite-posisjoner. For det er ingen selvfølge at de som styrer i dag, tilhører eliten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar