Når er nok nok?

Noen politiske partier er eksempler på liv etter døden, og Venstre er ett av dem. I den siste meningsmålingen InFact har gjort for VG, får partiet en oppslutning på fattige 3,2 prosent. Det er den laveste oppslutningen av samtlige «etablerte» partier denne måneden. Selv MDG scorer litt høyere med sine 3,6 prosent. Det betyr i klartekst at Venstre har tapt kampen om å være det grønne klima- og miljøpartiet – et resultat undertegnede har spådd lenge. Det er alt for trangt i klimasentrum til at partiet ville kunne hevde seg og vinne kampen om image, profil og som alternativet «best in test». Dette desto mer fordi de toneangivende mediene, fortsatt med en viss dagsordeneffekt, har gitt MDG, SV og til dels Senterpartiet langt større spalteplass og positiv omtale i miljødebatten.

Har dummet seg ut

I tillegg har Venstre dummet seg ut med poseavgift, flypassasjeravgift, liberal flyktning- og asylpolitikk og en drøss andre standpunkter som ikke finner gjenklang i folkedypet. Verst har den nesten hatske holdningen til Fremskrittspartiet i regjering vært. Retorikken mot Sylvi Listhaug har til dels vært så personlig, ondskapsfull og avvisende at reflekterte velgere reagerer.

   Partiet tok heller ikke ansvar høsten 2013, men nektet å gå inn i regjering. Det var en gedigen tabbe. Et innenforskap ville gitt langt større markedsmessige gevinster med profilerte statsråder og del i initiativets makt. I stedet har Venstre prøvd å være «litt innenfor og litt utenfor», den ene dagen med støtte til Solbergregjeringens politikk, neste dag i skarp opposisjon. Det er blitt lagt merke til at partileder Trine Skei Grande ved to anledninger har drevet budsjettforhandlinger til kanten av regjeringskrise. Mye «skrik og skrål» som Dagsavisen skriver.

Utnytter vippeposisjonen

Velgerne er begynt å reagere kraftig på at vippepartiet utnytter matematikken med å true og presse regjeringen ut over all rimelighet. Man skulle nesten tro at Venstre hadde 40 prosent oppslutning, ikke rundt fire. Her har det lenge ligget et demokratisk underskudd. Hvorfor skal et miniparti med så få velgere få så stor innflytelse på et statsbudsjett?

Grunnen til at Venstre kom over sperregrensen sist, var at partiet lovet velgerne en borgerlig regjering ved borgerlig flertall. Siden har man – i praksis - gjort sitt ytterste for å svekke dette flertallet.

   Det interessante ved det siste partibarometeret er at kun 40 prosent av dem som stemte på Venstre i 2013 vil gjøre det igjen. Partiet lekker til samtlige andre partier, opplyser fagsjef Knut Weberg i InFact. Akkurat det er talende: Venstre har vært så uklar, tvetydig og vinglete i denne perioden at man synes å appellere til kreti og pleti – nå vender velgerne hjem til der de egentlig hører hjemme.

Hvorfor ikke ta konsekvensen?

Hvorfor ikke ta skrittet helt ut, innkalle til ekstraordinært landsmøte og legge ned partiet? Venstrevelgere vil ikke ha noen problemer med å finne «nestbeste» partialternativ. Alle deres ti liberale og sosialliberale ideologiske programideer finnes i andre partier. Ingen blir «hjemløse» av å forlate Venstre.

   Valgkampen vil neppe gjøre noen forskjell på oppslutningen frem mot 11. september. Til det er tiden for knapp, ressursene for små og medieinteressen for lav. Man vil sannsynligvis i tolvte time prøve å klistre seg til Solbergregjeringens klart positive resultater innen samferdsel, helse, skole og miljø. Forsøke å sole seg i glansen av taktskiftet i kollektiv- og veiutbygging, jernbanesatsing, mindre helsekøer og kortere ventelister, gode skoleresultater, den nødvendige fraværsgrensen i videregående, økningen i forsvarsbudsjettene og bedre beredskap. Ta æren for lavere ledighet og sterkere økonomisk vekst.

For sent

Selv tror jeg det er for sent. Å stemme Venstre ved dette valget vil være bortkastede stemmer dersom velgerne ønsker en ny periode med Erna Solberg som trygg, sterk og stabil statsminister. Heller ikke Kristelig Folkeparti vil være noen garanti for fortsatt borgerlig styre, store deler av partiets tillitsmannsapparat og toppledelse går inn for å forlate høyre-sentrum og støtte en Støreregjering.

   Da står to alternativer igjen.