fredag 7. august 2020

Spark meg her og spark meg der

 Elsparkesyklene har vært debattema og snakkis denne sommeren, og ikke så rent få har en mening om deres eksistens, bruk og misbruk. Sparkesyklene er et så viktig emne at samferdselsministeren har innkalt til hastemøte. Det som kom ut av møtet, løste ingenting.

Stort sett dreier det seg om et storbyfenomen. Det er ikke satt ut så mange slike elektriske doninger, om noen, i landdistriktene og stasjonsbyene. Noen har skaffet seg sykler privat i ulike varianter og tempoklasser, men de fleste sparkesyklene benyttes i de større byene der entreprenører har sett et marked med utsikt til fortjeneste. Til sammen, på landsbasis, dreier det seg om flere titusen. 13.000 bare i Oslo.

Syklene har enten svart opp et behov, en etterspørsel, eller det er skapt etterspørsel ved deres blotte eksistens. Elsparkesykler oppfattes som noe trendy, kuuult, litt moderne, gøy og fartsfylt. Det er flest unge som benytter dem - eller de litt mindre unge som gjerne vil være det.

Man skal ikke se bort fra at kjøretøyene - for det er det de er - er nyttige, praktiske og bringer brukeren kjapt fra A til B på en rask og effektiv måte. De kan manøvreres smidig, og av og til elegant, gjennom trafikk og menneskemylder. En moteriktig skulderveske med iPaden, laptop`en eller viktige dokumenter viser at man er midt i tidens strøm. De dresskledde ser ut til å komme rett fra City.

Men så er det problemene (jeg bruker fortsatt det ordet, selv om alle andre kaller det utfordringer):

Elsparkesyklene erstatter noen av syklene, eller fotgjengerrollen. Kjøretøyene tar større plass og har høyere tempo, altså med høyere risiko for sammenstøt, sleiv og knuff. Skader oppstår, til dels alvorlige. Ulykkene og skadene stiger med promillene. Syklene blir "henstilt" som det heter på byråkrat- og politispråket der det passer brukeren. Syklene slenges i rennesteinen, midt på fortauet, langs en butikkfasade, ved fortausplakater, hvor som helst det passer brukeren.

Oslo-politiet melder om problemer for fremkommelighet under utrykninger for nødetatene - syklene ligger henslengt i traseene for deres kjøretøyer. Som alle vet, er det her snakk om utrykninger der det står om liv og store materielle verdier.

Trenger vi elsparkesyklene? Det er et irrelevant spørsmål. De er oppfunnet, og de er der. Kommunene kan ikke stanse utplasseringen av dem, viser det seg, vi lever i et fritt land. Spørsmålet er snarere om der finnes trafikkregler og trafikkultur. Et forbud vil være håpløst.

Har entreprenørene, leverandørene, et ansvar? Ikke nødvendigvis. Bilfabrikkene har ikke noe ansvar for hvordan bilførere bruker bilen. Bilprodusentene skal sørge for høy teknisk standard og sikkerhet. Brukerne har ansvaret.

Det er nettopp bruken, eller rettere sagt brukerne, som er problemet - her som i mange andre av livets tilskikkelser. De som "ikke bryr seg", ikke tar hensyn til andre, er problemet. 68`ernes avkom og barnebarn. De som gjorde opprør mot alle autoriteter, brøt alle regler, og ikke satte folkeskikk så veldig høyt i kurs. Meg først-menneskene, egotripperne. Hensynet til blinde, svaksynte, rullator- og rullestolbrukere? "Angår ikke meg".  Kants universalprinsipp har knapt noen av dem det gjelder, hørt om. Hvis alle gjør som jeg gjør nå, hva slags verden får vi?

Jeg har stor sympati for aksjonister som setter elsparkesykler ut i veibanen eller i sykkelfeltet. Syklene har ingenting på fortau å gjøre, hverken i bruk eller som samleplass. De er helt klart kjøretøyer og bør forholde seg som en blanding av sykkel og bil.

Problemene løses neppe ved konsentrerte og oppmerkede samle- og henteplasser. Det er hva som foregår inne i hodene på folk som er avgjørende.

Jeg lurer på hva som skjer med folkehelsen i byene i og med elsparkesyklenes ankomst og bruk: Er det tidligere fotgjengere som nå surfer rundt i bygatene? Er det syklister som er gått over til de nymotens kjøretøyene? I så fall er den fysiske aktiviteten på vei nedover.

Jeg synes synd på mennesker som tidligere hadde fortauene til disposisjon, eldre og funksjonshemmede som våget seg ut i forvissning om at det var noenlunde trygt å ferdes i bygatene, dvs. på fortau og i bilfrie soner. Nå suser og vitsjer sparkesyklistene i opptil 50 km i timen kloss opptil dem. En  liten bevegelse, et sidestepp - så kan ulykken være ute. Legevaktene har gjort sine erfaringer.

Igjen: Hvor er hensynsfullheten, tanken på andre menneskers ve og vel? Er det mangler i oppdragelse og folkeskikk? Appeller, "informasjon", kampanjer og oppfordringer trenger neppe inn i skallen på dem som misbruker elsparkesyklene. Jeg er spent på utviklingen. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar