Fra kristendemokrater til kristensosialister

Jeg har skrevet det i bloggen tidligere: Det er realistisk utsikt til at Kristelig Folkeparti forlater den felles borgerlige ideologiske plattformen, blant annet uttrykt i samarbeidsavtalen høsten 2013, for deretter å nærme seg en allianse med Arbeiderpartiet og SV. Det er en mulighet for at partiet bryter fireårsavtalen allerede før valget i 2017.

KrF-politikere er som andre, de er ikke spesielt «kristelige», «moralske» eller «snille» når det kommer til politisk taktikkeri, press og trusler. Man utnytter en vippeposisjon brutalt og egosentrisk når det passer. Knut Arild Hardeide har dessuten et problem å hanskes med som andre partier ikke har: En gruppe «syvende fedre i huset» av tidligere ledere, gruppeledere på Stortinget og generalsekretærer som sitter på nakken hans og i virkeligheten styrer kursen når det røyner på og viktige veivalg skal tas. Dagens KrF-leder fremstår ikke for meg som en selvstendig, sterk frontfigur som tar selvstendige avgjørelser.

Angrep på Erna

En rekke angrep på Solberg-regjeringen de siste to årene taler sitt tydelige språk. For meg har samarbeidsavtalen vært grei å tolke, men KrF har nytolket og redefinert deler av den etter som politisk betente debattemaer dukket opp. Asylbarnsaken er det mest sentrale eksemplet. Budsjettkrangel i det offentlige rom legger jeg ikke vekt på i det hele tatt: Resultatet av budsjettdiskusjonene ville vært omtrent det samme om KrF hadde vært villig til å ta ansvar i et regjeringssamarbeid. Da hadde diskusjonene og dragkampene foregått internt på regjeringskonferansene, mens man har kunnet opptre fri og frank utenfor, «halvveis med og halvveis mot».

Om partiet er misfornøyd med mange av regjeringens vedtak og holdninger, kan jeg forsikre om at misnøyen med KrF og delvis også Venstre blant dem som har tatt ansvar i regjering, er enda større. Når mister man tålmodigheten med et parti som representerer et demokratisk underskudd ved at de får større innflytelse enn valgoppslutning og stemmeandel i folket skulle tilsi?

Gikk svakt tilbake

Partiet gikk svakt tilbake både i kommunevalget og i fylkestingsvalget i forhold til 2011. Rundt om i kommunene ser man en klar dreining mot den rødgrønne siden under konstituering av kommunestyrene. Mens KrF for fire år siden gikk inn i fellesskap med Arbeiderpartiet som del av et flertall i 20 kommuner, er tallet steget til hele 53 kommuner etter dette valget. Det er Kommunal Rapport som har foretatt opptellingen. Forskjellen mellom 20 og 53 er for stor til å være tilfeldig, her må lokale KrF-topper ha fått oppmuntrende signaler «innafra» om at dette er helt ok.

Partiets opptreden topper seg gjennom de siste dagenes ultimatum om søndagsåpne butikker: «Enten gir de store partiene i regjering seg, eller så bryter vi samarbeidet». Til tross for at KrF ved samarbeidsforhandlingene for to år siden utmerket godt visste at det var et flertall på Stortinget med Venstre for en oppmykning av bestemmelsene. Det var da de skulle ha satt foten ned, ikke nå. Dette er lureri.

Har tatt ut fordelene

Det tegner seg et scenario i mitt indre: Kristelig Folkeparti har «tatt ut» gevinsten man kunne forvente ved et samarbeid med Høyre og Frp og til dels Venstre. Når man så  har fått den hjelpen man trengte til sine hjertesaker, bl.a. reservasjonsadgangen i forbindelse med svangerskapavsbrudd, vender man seg mot Arbeiderpartiet og søker hjelp der - mot å bli en del av e rødgrønt koalisjon. Noen vil mene at dette er helt greit i politikken. Jeg synes det ikke. Senterpartiet har fulgt samme spor de siste 15 årene, og Venstre er og blir vingle-Venstre selv om partiet har opptrådt en tanke mer ryddig og anstendig siden Solberg-regjeringen ble opprettet.

Konklusjon: Skal et borgerlig flertall styre landet etter 2017, er det kun Høyre og Fremskrittspartiet som fortjener borgerlige, ikke-sosialistiske stemmer.

Det står om barnas fremtid

Skolepolitikk har vært et sentralt tema i valgkampen denne gang. Oslo har i flere år satt inn store ressurser for å gi skoleelever større kunnskaper slik at sjansene øker for at de skal lykkes senere i livet. Skolen er viktig for å utjevne forskjeller, bedre levekårene og øke den sosiale mobiliteten.

   Resultatene av den målbevisste innsatsen er svært positive. Østkantskoler med mange minoritetsbarn gjør det jevnt over bedre på nasjonale prøver enn mange skoler i andre deler av landet der elevene for det meste er etnisk norske. Svært mange kommuner lærer av Osloskolen og bruker forskjellige varianter av dens organisering, læringstrykk, prøver og kartlegging av «huller» slik at elever som sliter får mer oppmerksomhet og hjelp.

   Det er verdt å merke seg at Oslo Arbeiderparti med Raymond Johansen som ordførerkandidat ikke ønsker å endre Osloskolen i en retning som nødvendigvis svekker resultatene (sitat Aftenposten). Undersøkelser viser at trivselen i hovedstadens grunnskoler ikke er dårligere enn andre steder. Kanskje har det noe med en god mestringsfølelse å gjøre: at elevene er stolte over å kunne mye, og at lærernes prestisje øker når elevene deres lærer mer enn andre. Foreldrene er i det store og hele fornøyd med retningen og resultatene Osloskolen har oppnådd. Selvsagt vil det alltid være noen som er misfornøyde, og de er høylytte og pågående, men et avgjort mindretall.

Utdanningsforbundets rolle

Utdanningsforbundet har engasjert seg sterkt mot Osloskolen og lignende pedagogiske systemer, men har hatt lite gjennomslag, delvis fordi skolebyrådens administrasjon er faglig og politisk sterk og har foreldrene i ryggen. Dessuten kan man vise til resultater. I andre kommuner som «forsøker seg» med Oslo-varianten, derimot, ser vi at forbundet allierer seg med lokale motstandere og trykker på for å forhindre at Osloskolen «sprer seg».

   Vi må aldri glemme at Utdanningsforbundet er et fagforbund. En fagforenings hovedoppgave er å forbedre sine medlemmers lønns- og arbeidsvilkår. Det er helt legitimt og en viktig del av balansen i arbeidslivet. Medlemmenes ve og vel er imidlertid et hovedanliggende. Da er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er noe likhetstegn mellom det som fremmer elevenes interesser - rett til å lære, rett til å få kunnskap, ferdigheter og sosial kompetanse på den ene side - og lærernes ønsker og krav som fagorganiserte lønnsmottagere på den annen.

Skyver elevene foran seg

Det vil alltid være fristende for lærernes tillitsvalgte å «skyve skole og elever foran seg» og hevde at det som er best for lærernes lønns- og arbeidsvilkår er best også for elevene.

Mange av lærernes tillitsvalgte vil gjerne ha det til at det er de som «eier skolen», og at de vil ha seg frabedt at samfunnet rundt ved skoleeier og folkevalgte blander seg inn og krever innflytelse og innsyn i det som foregår i klasserommet. Med det setter lærerne seg over lovverk og forskrifter og bryter med FN-konvensjoner.

   Opplæringsloven, Kunnskapsløftet, lovens forskrifter og læreplaner med kompetansemål er de overordnede styringsdokumentene som skal styre skolen. Slik har det alltid vært, og en kommune vil risikere å sette lovverket til side hvis den bare «lot lærerne styre som de ville».

   (I parentes bemerket er de styringsdokumentene som legger rammer for dagens norske skole, innført av den rødgrønne regjeringen i perioden 2005-2013, med SV-statsråder som kunnskapsministre. Dagens borgerlige regjering har stort sett ført politikken videre.)

På den annen side ville det være dumt og arrogant å avfeie lærernes faglige råd og stemmer i lokale skolesaker. De vet hvor skoen trykker og kan gi skoleadministrasjon og politikere kloke pedagogiske innspill som fremmer elevenes og foreldrenes saklige interesser. Men innspillene må være innenfor opplæringslovens formålsparagraf og rammer. De må oppfattes som konstruktive og velmente. Hvis ikke, oppstår det fronter og konflikter, og partene fjerner seg fra en god dialog.

   I svært mange kommuner har Utdanningsforbundets tillitsvalgte lagt opp til en aksjonslinje utenfor folkevalgte fora. De bruker «utenomparlamentariske» virkemidler og ser ikke ut til å være villig til dialog og samarbeid med politikere. Det er tilfellet i for eksempel Sandefjord.

Tilfellet Sandefjord

«Case Sandefjord» er blitt landskjent fordi en gruppe opprørske lærere nektet å etterkomme de folkevalgtes vedtak for et par år siden. De er ledet av en ganske aktiv og til dels aggressiv gruppe tillitsvalgte som gjør hva de kan for å skape uro og undergrave den lokale skolepolitikken, en politikk som er bestemt av de folkevalgte i fagutvalg og kommunestyre og med referanse til nasjonalt lovverk. I stedet for å henvende seg til de lokale folkevalgte og argumentere, sender man dypt usaklige og usannferdige innlegg til for eksempel «Dagbladet» for å sverte Sandefjord og snakke Sandefjordsskolen ned. Selvfølgelig som en del av valgkampen.

   Uenigheten i Sandefjord var inntil ifjor særlig konsentrert rundt ett redskap for læring og ett begrep: Halvårsvurdering og «målstyring» (midt oppe i alt dette snakkes det om «tidstyver», det vil si overdreven rapportering og dokumentasjon). Ja, i noen år var halvårsvurderingen relativt detaljert i Sandefjord, med inndelinger og kategorier som ble oppfattet som snikinnføring av karakterer, selv om det på ingen måte var tilfellet eller hensikten. Det ble påstått at lærerne måtte foreta 70-80 »avkrysninger» i elevenes halvårsvurderinger. Det var ikke korrekt, det dreide seg om 17-18 spredt over tid. Men myten om de 70 avkrysningene har vært ganske seig.

En omforent løsning

Etter en hissig lokal offentlig debatt for to år siden, tok politikerne grep og førte partene – foreldrene, lærernes tillitsvalgte, skolelederne og skoleadministrasjonen – sammen i utredningsgrupper for å finne frem til en ny «mal» for halvårsvurdering som alle kunne slutte opp om. Hensikten var å få ro i skolen slik at lærere og skoleledere kunne konsentrere seg om hovedoppgaven sin: å sørge for elevenes læring og trivsel.

   Det var en vanskelig prosess. Skolelederne la frem tre alternativer slik oppdragsgiveren hadde bedt om. Lærerne nektet og la frem kun ett, nærmest som et ultimatum. Det så en stund ut til at partene ikke var i stand til å bli enige. En todelt innstilling ble sendt til skole- og barnehageutvalget. Da slo et enstemmig utvalg i bordet: Bli enige! Forslagene ble sendt tilbake til partene for en ny runde.

Kompromiss førte til enighet

Et kompromiss ble løsningen: Lærernes forslag ble i hovedsak lagt til grunn for en ny halvårsvurdering, med bare ett lite tillegg: Kjernefagenes kompetansemål (hentet fra den nasjonale læreplanen gjennom lov og forskrift ved Utdanningsdirektoratet) ble knyttet opp mot halvårsvurderingen i den nye malen. Det ble slutt på avkrysning, i stedet skulle lærerne gjennom prosatekster vurdere elevenes kunnskaper og resultater sett i relasjon til kompetansemålene («pensum»). Modellen skaffet lærerne vesentlig merarbeid i forhold til avkrysning, men det var slik de ville ha det. Eller rettere sagt: slik de tillitsvalgte ville ha det. Det hører med til historien at foreldrene gjennom en spørreundersøkelse ønsket en vurdering som lå tettere opp til hva skolelederne ønsket, enn hva lærerne forlangte.

   Den «gamle» halvårsvurderingen har ikke vært i bruk siden høsten 2013, og det har vært ro i Sandefjordsskolen. Inntil nå i valgkampens sluttfase. En ny «læreraksjon» med heltids hovedtillitsvalgte i spissen har fått det til å «ulme» igjen, et uttrykk som den politiske opposisjonen ved Sandefjord Arbeiderparti har formidlet videre og utnyttet maksimalt til siste time før valglokalene åpnes. På selve valgdagen, og i strid med all sedvane,   samarbeider arbeiderpresseavisen Sandefjords Blad med Utdanningsforbundet om å spille ut gjentatte harde angrep for å gi det lokale Arbeiderpartiet flere stemmer. I tillegg har man i lengre tid benyttet sosiale medier og en gratis fulldistribusjons ukeavis («Byavisa») maksimalt uken før valget. Ved å bruke Byavisa tirsdag 8. september har de tillitsvalgte lykkes i å agitere for egne påstander som «sannheter» vel vitende om at ansvarlige politikere og skolefolk i Sandefjord ikke ville få anledning til å gå i rette med påstandene før valgdagen. Ingen andre skolepolitikere fikk komme til orde.

   Byavisa har i denne saken drevet en kampanjepreget, uprofesjonell enkildejournalistikk som helt sikkert vil svekke avisens omdømme blant leserne.

   Jeg som leser mange aviser ser at Dagsavisen (Ap) og flere andre arbeiderpresse-eide aviser landet rundt, kjører på den samme linjen. På selve valgdagen. Agitasjonen er åpenbart samordnet.

«Målstyrings-ideologien»

Gjennom en ny hovedtillitsvalgt i Sandefjord som i egenskap av lærer selv i 2013 nektet å følge vedtak fra administrasjon og folkevalgte, går man i Byavisa løs på en skriftlig halvårsvurdering og agiterer mot noe som kalles målstyring. «Lærerne har ikke slått seg til ro med målstyrings-ideologien som gjennomsyrer Sandefjordsskolen.» Glemt er enigheten som ble oppnådd i 2014, glemt er signaturen under kompromisset, glemt er løftet om å bidra til ro i skolen.

   Det er en besynderlig påstand dette med «målstyrings-ideologien» som skal være så farlig. Norsk skole har alltid vært styrt av mål og resultater for undervisningen. I gamle dager brukte man ordet «pensum», nå heter det kompetansemål. Elevene skal ha som siktemål å lære eller beherske bestemte fag og emner på ulike trinn. Det er lærernes ansvar å sørge for det. Med seg har de avdelingsledere på den enkelte skole, som opptrer som mentorer og rådgivere med fullmakt til å gi ekstra ressurser til barn som trenger det. Undervisningen skal være tilpasset til den enkelte elevs forutsetninger.

   Foreldre som støtter læreragitasjonen tar en stor risiko på sine barns vegne. De risikerer dårligere læringsresultater og setter barnas fremtid i spill.

Etter- og videreutdanning

For å gjøre lærerne enda bedre skikket for oppgaven, er det bevilget mange hundre millioner kroner av regjeringen de siste to årene, og Sandefjord kommune følger opp med sine bidrag. Lærerne får tilbud om etter- og videreutdannelse. Rektorene og avdelingslederne har gjennomgått «Rektorskolen». Skoleledere får tilbud om å ta mastergrad med stipend og undervisningsfri. Også barnehagelærere og assistenter skal få økt sin kompetanse.

   Etter Opplæringslovens forskrifter paragraf 3-1 har grunnskolens elever rett til vurdering, både underveisvurdering og sluttvurdering – og en rett til dokumentasjon av opplæringen.

   Samtidig heter det i loven at målene for opplæringen skal være kjent for eleven, og hva som blir vektlagt i vurderingen av hans eller hennes kompetane. Noe av det samme gjelder for orden og «adferd» (oppførsel).

Det heter videre i paragraf 3-2: «Formålet med vurdering i fag er å fremme læring underveis og uttrykke kompetansen til eleven.» Vurderingen skal gi god tilbakemelding og veiledning til eleven.

   Etter mitt syn er det feil å hevde, slik de hovedtillitsvalgte gjør, at vurderingene kun skal være muntlige. Alle vil forstå følgende: I de senere år er mange kommuner kommet ut for rettssaker fra tidligere elever som hevder at de ikke har lært nok på skolen, noe som har påvirket deres senere livsløp, jobbmuligheter og livskvalitet. Kommuner som ikke kan dokumentere undervisningen, er hardt ute og kjøre. Fram mot 2017 skal fylkesmannen føre tilsyn med skolene i Vestfold for å sjekke om skoleeier tilfredsstiller opplæringslovens krav til tilstrekkelig opplæring. Flere kommuner i fylket kan i verste fall få problemer med å dokumentere om lov og forskrift er fulgt. Sandefjord kan være trygg på resultatet av dette tilsynet takket være sine skriftlige halvårsvurderinger.

Skriftlige vurderinger mer presise

Foreldrene ønsker helt klart skriftlige underveisvurderinger, lærernes tillitsvalgte i Sandefjord synes det får være nok med muntlige overleveringer i elev- og foreldresamtaler. (Husk: Utdanningsforbundet er en fagforening, først og sist.)

   Alle med et minimum av kjennskap til skole og lærere (jeg vet mer om det enn gjennomsnittet) er helt på det rene med at mange lærere synes det er «leit» å måtte fortelle at eleven ikke mestrer det som forventes i forhold til lovpålagte kompetansemål (noen foreldre kan jo komme til å tro at jeg som lærer ikke er god nok.) Altså må det brukes noen mykere formuleringer som riktignok ikke er helt ærlige, men.... Dette er et kjent fenomen, menneskelig og forståelig. Men tjener det eleven i det lange løp?

   Noen elever kunne jo bli «lei seg». Men det er ikke dette som er poenget: Mange elever er tjent med å få høre: «Du kan bedre enn dette. Jeg som lærer har tro på deg. Litt ekstra innsats, eller hvis jeg eller en assistent hjelper deg litt ekstra, så går dette bra». Det er ikke sånn at en elev som får en slik beskjed gitt i beste mening, mister all motivasjon. En beskjed om at «dette mestrer du ikke» fører ikke til undergangen. Slike beskjeder går hånd i hånd med meldinger som «flott, dette skal du mestre fint! Stå på!» Hva er vitsen med veiledning om ikke utsagn som dette skal kunne aksepteres?

Opplæringsloven er tydelig

Tilbake til Opplæringslovens forskrifter 3-3 «Grunnlaget for vurdering i fag»: Her står det greit at «grunnlaget for vurdering i fag er kompetansemålene i læreplanene for fag slik de er fastsatt i læreplanverket, kfr. paragraf 1-1 eller 1-3.» Hva i all verden er da galt med at halvårsvurderingen som nå benyttes i Sandefjord (med prosatekster, ikke avkrysning eller nivådeling) er knyttet opp mot kompetansemålene? Ønsker de tillitsvalgte i Sandefjordsskolen å bryte med kompromisset for vurderingen fra høsten 2014? Vil de fortsatt ha uro og «ulming»?

   Så har vi spørsmålet om «tidstyver» i skolen. Da den siste runden med «ulming» oppsto for noen uker siden, ble de folkevalgte tatt på senga. Hverken ordfører eller folkevalgte i skole- og barnehageutvalget hadde fått noen henvendelser fra lærerhold. Hadde de gjort det, fulgt spillereglene, ville det politiske flertallet i Sandefjord ha satt seg ned sammen med lærernes tillitsvalgte og studert deres krav, ført en dialog og forsøkt å komme lærernes krav i møte – dersom kravene lå innenfor opplæringslovens rammer.

   Men det har ikke skjedd. Lærernes tillitsvalgte har i stedet «aksjonert» politisk og ideologisk og latt seg intervjue i den nevnte «Byavisa» og bedt om spalteplass i Sandefjords Blad på selve valgdagen – slik at de som blir angrepet ikke får de samme mulighetene til å forsvare seg. Man går løs på «målstyringsideologien» uten å presisere hva som menes med det, uten å lansere konkrete alternativer, uten å peke på spesifikke «tidstyver».

Har man levert innspill?

Solberg-regjeringen har tatt initiativ til en egen database som registrerer unødvendige «tidstyver» i offentlig forvaltning. Det er registrert 1.300 slike tidstyver, mange av dem i skolen. I mars i år ble det oppfordret til ytterligere en runde med innspill og forslag som kan frigjøre mer arbeidstid hos alle statlige eller kommunalt ansatte for deres kjerneoppgaver. Hvert eneste innspill vil bli fulgt opp. Flere krav til tester og prøver i skolen er alt fjernet.

   Da spør jeg: Har lærernes tillitsvalgte i Sandefjord identifisert konkrete «tidstyver» og sendt inn sine forslag? Har de forsøkt å være konstruktive, spilt på lag?

Kommunene kan selv velge måter å dokumentere sin virksomhet på i tillegg til et lovpålagt minimum fra sentralt hold. Hvilke vurderinger, tester, kartlegginger og prøver i Sandefjord er unødvendige og for tidkrevende?

«Godt samarbeid»

Vi folkevalgte setter oss gjerne ned og diskuterer slike ting med lærernes tillitsvalgte. I Byavisa uttaler en av de hovedtillitsvalgte: «Det er viktig å få til et godt samarbeid med politikerne og skoleadministrasjonen. Jeg ønsker å bidra til å gjøre Sandefjordsskolen til en skole som er god både for elever og lærere.»

   Det burde i og for seg legge et godt grunnlag for et samarbeid om skolepolitikken i Sandefjord. Men når vi skolepolitikere får slengt i ansiktet i dagene før kommunevalget at vi har innført et unødvendig, nærmest skadelig «målstyrings- og testregime» ledsaget av mange kritiske kommentarer og krav - da lurer jeg litt på ektheten i ønsket.

Blant de beste

Sandefjordsskolen har de siste årene oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater. I den nylig vedtatte kommuneplanen ble det lansert en ambisiøs målsetning som er hentet fra et enstemmig bystyrevedtak i februar 2010: Skolen skulle være blant de 10 prosent beste skolekommunene i landet innen 2015.

   Da «Tilstandsrapport skole» ble lagt frem for skole- og barnehageutvalget 21. januar i år, viste det seg at målet var nådd. Mens Sandefjord i 2010 var nummer 360 av 400 kommuner, er man i år nummer 40 av 400.

   En tilstandsrapport er et sentralt element i det nasjonale kvalitetssikringssystemet som ble innført av den rødgrønne regjeringen og fortsatt av Solberg-regjeringen. Den daværende regjeringen fastsatte mål knyttet til læringsresultater, frafall og læringsmiljø som grunnlag for å vurdere kvaliteten i grunnopplæringen (St.meld. 31 (2007-2008).

   Denne siste tilstandsrapporten er basert på bl.a. data fra «Elevundersøkelsen» hva gjelder læringsmiljø, den andre delen som gjelder læringsresultater er basert på data fra de nasjonale prøvene ifjor høst. Rapporten belyser i tillegg grunnskolepoeng, standpunkt- og eksamenskarakter, fritak og gjennomføring etter første året på videregående trinn, samt annen relevant statistikk.

Mindre mobbing

Hva viste tilstandsrapporten ellers? Sammenlignet med Vestfold og landet forøvrig har Sandefjord tilsvarende eller bedre resultater når det gjelder elevenes trivsel og manglende opplevelse av mobbing.

   De nasjonale prøvene viser at de store forskjellene mellom barneskolene i Sandefjord er i ferd med å utjevnes. Det forklares med at skoleledelsen har bedre oversikt over og innsikt i kullene og elevene sine, og at de iverksetter tiltak på et tidligere stadium. Blant annet har man det siste skoleåret iverksatt en større satsing på realfag med utdanning av faglærere, deltagelse i realfagsprosjektet og utvikling av felles fagplaner og vurderingssystemer.

   Når det gjelder grunnskolepoeng fortsetter den positive trenden, og det til tross for at andelen fritatte elever er lavt. Grunnskolepoeng er gått opp fra 37,5 i 2009 til 40,1 i 2012 og til 40,8 i 2014. Tendensen er også positiv for utviklingen til avgangselever det første året på videregående. Mens andel elever fra Sandefjord som fullførte og besto Vg1 i 2010-2011 var 74 prosent, var denne andelen økt til 83 i skoleåret 2013-2014.

Enstemmig protokoll

Da tilstandsrapporten ble lagt frem i januar i år, kunne alle folkevalgte fra alle partier enes om denne protokollteksten: «Det var, på tvers av partiene, enighet om at det jobbes godt i skolen og at man kan være stolt av det arbeidet som er gjort på alle nivåer». Rådmannens innstilling til saken ble forøvrig enstemmig vedtatt.

   Til tross for enstemmigheten, har Arbeiderpartiet, SV og Utdanningsforbundets tillitsvalgte fortsatt hakkingen på Sandefjordsskolen og det med stigende intensitet i valgkampen. Jeg er i stuss over bakgrunnen, motivasjonen og hensikten med å gjøre dette. Skal vi ikke fortsette en politikk som beviselig virker? Hva er alternativet som kan sannsynliggjøre de samme gode resultatene?

   Kom ihvertfall ikke til meg med påstanden om at «forskning viser». Jeg og andre skolepolitikere i Sandefjord og mange andre kommuner i landet er fullstendig klar over at man får ulike svar og konklusjoner om man går til ulike forskningsmiljøer. Forskerne er slett ikke entydige i sine funn. «Forskere» er også mennesker med politiske preferanser. Når én part i denne konflikten hamrer løs på sine motstandere med argumenter av typen «nyere forskning viser», er det grunn til å tro at man henter inspirasjon fra ideologiske kompiser i bestemte høyskolemiljøer.

   Det kan med letthet vises til andre forskningsmiljøer som har gjort andre funn og som helt ut støtter og styrker Osloskolens og andre kommuners veivalg.

Flyktninger og lykkejegere

Flytningestrømmen fra øst og sør til Vest-Europa gjør et dypt inntrykk og setter følelser i sving samtidig som humane holdninger blir satt på prøve. Der er mange grader av de siste, og vi ser grelle utslag av fremmedfrykt i enkelte land samtidig som andre store siviliserte nasjonene viser lederskap.

   Bildene av familier som kryper under piggtrådsperringer og kaster seg over grensegjerder forteller om hvor desperat situasjonen er blitt for hundretusener av krigsflyktninger. Det er klart at et samlet Europa må ta ansvar, fordele byrdene og finne et system som kan ta imot og gi et minimum av verdig hjelp til ulykkelige på flukt.

Vår egen politikk på prøve

Høyst sannsynlig blir også Norges flyktningepolitikk satt på prøve. Som nasjon er vi blant dem som gjør aller mest, både i forhold til folketallet og i forhold til økonomiske ressurser. Men det er ikke sikkert dette er nok tatt i betraktning de overveldende utfordringene vi er stilt overfor.

   Likevel må man ikke glemme å tenke og opptre rasjonelt. Situasjonen må vurderes, analyseres og tiltak (eller mottiltak) settes inn ut fra kjensgjerninger og ulike menneskers forskjellige behov og motiver for å flykte.

   For det første: Hovedinnsatsen må fortsatt settes inn i nærområdene i regioner som er rammet av krig. Libanon og Jordan er på tålegrensen, men Tyrkia har fortsatt mulighet for å ta imot og bosette flere – hvis viljen er til stede og omverdenen hjelper til. Saudi Arabia bør kunne vise større innsatsvilje. Flere andre land i Midt-Østen og på den arabiske halvøy i Persiabukta har kjempeinntekter fra oljevirksomhet og bør kunne trå til i langt større grad enn i dag. Ikke nødvendigvis ved å ta imot og bosette flyktninger, men ved å stille økonomiske ressurser til disposisjon i flyktningeleire og midlertidige bosetninger.

Har valgt seg enkelte land

Alle som nå kommer til Europa fra Afghanistan, Irak, Syria og Nord-Afrika kaller seg krigsflyktninger eller asylsøkere. Slett ikke alle er det de sier. Dersom flyktninger kort og godt var redde for sine liv, ville de ha stanset rett utenfor krigssonen eller slått seg ned i det første europeiske landet på fluktruten. Men nei, de har sett seg ut enkelte land med en (til nå) robust velferdsstat, som også i teorien eller i håpet kan gi dem jobbmuligheter, en ny tilværelse.

   Krigsfrykt blander seg med ønsket om lykke, en bedre tilværelse. Det siste er det ikke noe galt med. Jeg legger ikke noe negativt i ordet lykkejeger i denne sammenheng. Alle er vi på jakt etter lykken for oss selv og familien. Men lykkejegerne må ikke bli så mange at de setter Vest-Europas egne, møysommelig opparbeidede velferdssystemer på prøve. De europeiske statene sliter selv med økonomiske problemer og relativt høy arbeidsledighet. Kommer det millioner av flyktninger inn i disse landene, blir det opplagt sterke gnisninger og motsetninger, og det kan oppstå frykt og endog hat i store befolkningsgrupper. Sporadiske angrep på flyktningemottak er bare en liten forsmak på det som sannsynligvis vil skje.

Menneskesmuglingen må stanses

Tragedier med døde mennesker i lastebiler og flytende i Middelhavet setter menneskesmuglingen i fokus. Smuglerne «hjelper» ikke flyktningene, de utnytter dem, raner dem, setter livene deres i fare. Det er liten tvil om at Europa ikke har lykkes i å stanse trafikken deres med de spede forsøkene som gjøres nå.

   Det eneste effektive er å ødelegge farkostene på strendene i Libya, forhindre menneskesmuglerne i å bruke slike brutale metoder som å stappe flyktninger i rustholker og gummibåter og forlate dem til havs. Selvsagt er det noen internasjonale konvensjoner som må brytes, for her får Europa ingen hjelp av FN. Likevel må slike tiltak snart settes i verk. Det er unntakstilstand i vår verdensdel for tiden, force majeur som ingen forutså da konvensjonene ble utarbeidet.

Midlertidig opphold

Det gjelder fortsatt å skjelne mellom de som har et reelt behov for beskyttelse fra overgrep og forfølgelse (som kristne i muslimske land), og de som i realiteten ikke har et slikt behov. Det er forsåvidt den samme problemstillingen vi har levd med noen år, også i Norge. Dernest må de som flykter fra krig og utryddelse få en midlertidig oppholdstillatelse med beskjed om at de skal repatrieres når forholdene i hjemlandet gjør det mulig. Selv om det kan ta lang tid, kanskje to, fire eller seks år. Vi opplevde den samme problemstillingen da flyktningestrømmen fra Balkan-krigene var på det mest intense: Flyktningene ble tatt imot, men de skulle sendes hjem når krigene der var over. Det store flertall ble sendt hjem igjen.

Kan ikke ta imot alle

Europa kan ikke ta imot alle verdens fattige. Det er milliarder av dem. Lykkejegerne (i god, nøytral betydning) skal og må tilbake til eget land. De har sine egne fedreland å bygge opp, ikke stikke av fra. Samtidig er det et tankekors at for eksempel Putin-Russland stiller seg fullstendig passiv og likegyldig til flyktningestrømmen og gjør ingenting for å bidra til å løse krisen. Det sier litt om moral og holdninger hos de styrende i et tilsynelatende sivilisert land.

   La oss ta imot folk som flykter i et omfang som er bærekraftig for Europas egen befolkning, verdensdelens økonomi og velferd. For ett sted går grensen, både bokstavelig og figurlig.

Forlater Arbeiderpartiet arbeidslinjen?

Med regjeringsmakt og det ansvaret som følger med, er Det norske Arbeiderparti en prinsippfast tilhenger av arbeidslinjen - «Gjør din plikt, krev din rett». Vi så det glimtvis under de åtte rødgrønne årene som konsekvens av blant annet perspektivmeldingen. Den satte spørsmålstegn ved velferdsstatens bærekraft i møte med eldrebølgen. Flere må ut i arbeid, og vi må arbeide noe lenger. Man forsto også at skal trygdeordningene våre overleve, må uføretrygdedes restarbeidsevne oppmuntres og utnyttes. Altså varslet Stoltenberg-regjeringen endringer også her. I opposisjon har man riktignok kastet vekk støtten til deler av reformen. Men det lar seg forklare.

   I opposisjon forlater Arbeiderpartiet imidlertid delvis denne arbeidslinjen. Vi ser det særlig i motstanden mot aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. Stortinget har gjennomført endringer som presiserer og forsterker kravet, men nå sist i Oslo vil ikke lenger partiet ha «plikt», men «mulighet». Årsaken synes rimelig klar: Det er valgår, og man vil ikke støte fra seg potensielle velgere.

   De årlige sosialhjelpsutgiftene i hovedstaden overstiger nå én milliard kroner, og byrådet strammer inn. Det skal være aktivitetsplikt for dem som mottar støtte fra fellesskapet, den skal ikke være gratis. Selv om plikten er generell, vil vurderingene være individuelle: De som av tungtveiende grunner ikke kan settes i en form for arbeid, slipper.

   Det er ingen tvil om at det å sette folk i arbeid som motytelse til sosialhjelp har både positive og noen negative sider: Bare det at mottagerne «kommer opp om morran», venner seg til en jevn arbeids- og døgnrytme, får arbeidserfaring og sosialisering på en arbeidsplass, er av det gode. Så kan det hende at folk ikke får «relevant» arbeid i forhold til utdanning og fremtidsdrømmer. Det er et problem som bør bli kortvarig. Alt arbeid er verdifullt! Jeg synes de positive sidene ved aktivitetsplikt veier tyngst. Den som er i aktivitet og gjør noe, produserer noe, vet at han eller hun «gir noe tilbake» til samfunnet. Det bør gi en god selvfølelse – det blir litt balanse i regnskapet.

   Det er et annet trekk ved Arbeiderpartiets politikk de siste årene som hverken vitner om langsiktige perspektiver eller fornuftig moral: Partiet «sykeliggjør» og «stakkarsliggjør» stadig større grupper i befolkningen. Det er synd på så mange. All fokus er på de «vanskeligstilte», de «fattige», de «svake», de som gjør dumme ting og ikke kan planlegge sin tilværelse. Selvsagt skal fellesskapet trå til overfor de basale behovene, hjelpe folk gjennom trygdeordninger, ledighetstrygd osv når de i en periode eller livsfase trenger det.

   Men dette må balanseres og oppveies av krav til ytelse, til egeninnsats – til arbeidslinjen. Vi har en kjemperessurs der ute blant de hundretusener av trygdede, funksjonshemmede og sosialhjelpsmottagere som har restarbeidsevne. Forskning viser at det å være i arbeid, er den beste form for sinnets helse, eller «folkehelse» som er det nye honnørbegrepet.

   «Hele folket i arbeid» var en gang et fengende slagord for arbeiderbevegelsen. Jeg er ikke så sikker på om Ap virkelig står for dette i dag når det kommer til noen av de praktiske grepene. De som kan bli oppfattes som utidig press. Ihvertfall ikke når det gjelder aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. I kommunene kan arbeidsinnsatsen fra denne gruppen bli satt opp mot flere faste kommunale stillinger. Det liker ikke fagforeningene i offentlig sektor. Dermed liker ikke Arbeiderpartiet det heller.

Skattekutt skaper arbeidsplasser

Et uavhengig analysebyrå har denne uken levert sin rapport om kapitalbeskatning og investeringer i norsk næringsliv. Rapporten bekrefter at skattelettelser gir økte investeringer, flere arbeidsplasser, og at en reduksjon i formuesskatten vil øke andelen norsk personlig eierskap.

   Det er nøyaktig hva Solbergregjeringen har hevdet i lang tid – og forsøkt å få til. Det var nytteløst under de rødgrønne: Stoltenbergregjeringen reduserte selskapsskatten med fattige én prosent – men sørget samtidig for at oljeselskapene fikk skatteskjerpelse, aller minst det selskapene trenger nå med lav oljepris og stigende ledighet! Hittil har Erna Solbergs regjering senket skattene med 13,2 milliarder kroner, og alle motforestillingene som går på at skattelettelser ikke skaper økonomisk vekst, er grundig parkert.

   Menon-rapporten er et innspill til ny skattereform, og det skal bli spennende å se hvordan de rødgrønne reagerer: Vil de motarbeide skattelettelser som gir arbeidsplasser, eller innser de – selv i opposisjon – at den faglige anbefalingen har noe for seg? Dette blir krevende for Arbeiderpartiet. Vil Støre bruke alle virkemidler for å skape nye private arbeidsplasser i en tid der Norge trenger omstilling?

   Den faglig tunge rapporten slår altså fast at andelen norsk personlig eierskap øker med kutt i formuesskatten. For enkelte sektorer i industrien er lettelser i formuesskatten spesielt gunstige. Eksempler er små, kapitalintensive tjenestenæringer. Slike næringer står for stadig større andel av økonomien og representerer nærmere halvparten av alle bedriftene i næringslivet vårt.

   Jeg er fullt klar over at vi snakker om to typer skatt: Selskapsskatt og formuesskatt og at det er faglig uenighet om hvilke lettelser som virker best. Denne rapporten mener senkning av selskapsskatten er viktigst. Antagelig bør vi ha begge deler: Ved å senke formuesskatten og til slutt fase den helt ut, fjerner vi den diskriminerende forskjellen mellom norskeide og utenlandsk eide bedrifter. Sistnevnte betaler jo ikke formuesskatt. Vi får også bukt med den himmelropende urettferdigheten i at skatten må betales uansett om bedriften går med overskudd eller underskudd. Det virker heller ikke smart å skattlegge arbeidende kapital i form av maskinpark og andre produksjonsmidler, lager av usolgte varer osv.

   Så kan vi gjerne diskutere innslagspunkt for lettelser i formuesskatten slik at flere alminnelige lønnsmottakere får glede av lettelsene. Vi kan også lage en miks av kutt i selskaps- og formuesskatt. Problemstillingen om at «de rike får så mye lettelser» er bare vulgær og populistisk. Det er arbeidsplasser vi snakker om – å sikre de eksisterende og skape nye.

Frem og tilbake, opp og ned

Problemet med Jonas Gahr Støre er at han ikke er noen partileder som står oppreist i stormen, men som synes å snu kappen etter vinden. Det vil si at han «står for» det som er mest populært i øyeblikket. Man kan også si at det virker som han «bærer kappen på begge skuldre», det vil si tjener to herrer samtidig som en slags forsikring. Når kommunikasjonsbyrået Geelmyuden Kiese gang på gang utnevner ham til «tåkefyrste» på faglig vurderingsgrunnlag, er det ikke uten grunn.

   Faren for en slik leder er han etter en tid, etter at «signingsferden» og ovasjonene på et landsmøte er over, fremstår som lite troverdig. En man ikke helt kan stole helt på. Mener han det samme om en uke eller måned som han gjør i dag? Kan vi inngå noen avtale med ham? Har han stayerevne i det lange løp?

Olje og klima

To eksempler fra de siste ukene illustrerer hva jeg mener:

   For et år siden sa han til AUF`ere på leir at klimakampen krevde at vi unnlater å ta opp all olje og gass på norsk sokkel. To tredjedeler burde ligge i bakken til evig tid. Denne delen av vår nasjonalformue bør ikke utnyttes uansett hvor mange arbeidsplasser eller økonomisk vekst petroleumsproduksjonen skaper. Han fikk sterk applaus fra en gruppe unge mennesker som ennå ikke er gamle nok til å påta seg ansvar, skaffe seg jobb, bidra til å brødfø en familie med barn. Støre skaffet seg billige poenger, popularitet og støtte fra miljøvernere og klimaentusiaster.

   Så har han i mellomtiden fått kjeft så det holder fra Fellesforbundet i privat sektor, spesielt fra fagorganiserte som er sysselsatt i oljebransjen med tilliggende næringer. Bedrifter og kommuner som er avhengig av høy aktivitet i Nordsjøen og Barentshavet har sendt tydelige signaler.

Et annet budskap

Utøya i år: Støre mener nå at oljeproduksjonen skal være «høy og stabil». I et intervju med Dagens Næringsliv under AUF-leiren kommer dette «nye» standpunktet enda tydeligere frem. Det oppsiktsvekkende var at NRK TV ikke grep fatt i denne dobbeltkommunikasjonen og stilte Støre kritiske spørsmål eller bad om presiseringer. I stedet sendte man kose-reportasjer dagen lang, formidlet den gode stemningen og seieren som lå i at Utøya var tatt tilbake. Det siste kan jeg forstå – og støtter. Det er bra at Utøya er tatt tilbake. Men er det ikke rom i det hele tatt for å opptre profesjonelt kritisk i vår statskanal? Anders Magnus hadde klart det.

   Eksempel to: Kommunereformen. Dagsavisen hadde overskriften «Langer ut mot kommunereformen» med denne introen: «Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre startet valgkampen med togtur og et spark mot regjeringens planer om ny kommunestruktur». Han mener at reformen henger i en tynn tråd. Dette til tross for at partiet erkjenner i sitt eget program at det er behov for forandringer i kommunestrukturen.

Hoppet av på landsmøtet

Kommentator Arne Strand i samme avis bruker tittelen «Rødt lys for blå kommunereform», tydelig ut fra signalene fra Støre. For Ap-lederen avviser bruk av tvang. Arbeiderpartiet hoppet av sporet allerde i april, på landsmøtet (som undertegnede har skrevet diverse avisinnlegg om). Så skriver Strand: «Samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg hadde nok hatt lettere for å være med på Sanners prosjekt enn statsviteren Jonas Gahr Støre.» Sistnevnte vil altså overhodet ikke vite noe av tvang i kommunereformen. Det høres jo snilt og pent ut.

   Men, så må Støre stå skolerett i Aftenpostens spalter onsdag 12. august, og da er tonen litt annerledes. Han siteres slik: «Vi vil selvsagt ikke oppheve Stortingets ansvar for å gripe inn dersom det dukker opp tilfeller som krever det». Samtidig avviser han at Arbeiderpartiet har snudd i synet på kommunereformen! Det fremgår i intervjuet at ja, jo, kanskje han kan komme til å støtte tvang likevel (frivillighetsprinsippet har ført til at det bare er blitt syv færre kommuner siden 1995).

Gjelder ikke partiprogrammet?

I det gjeldende stortingsprogrammet 2013-2017 står det at enkeltkommuner ikke må stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn. Mange av oss trodde at slike programposter gjaldt for en hel stortingsperiode. Men nei, da, i Arbeiderpartiet kan et taktisk landsmøtevedtak overkjøre det partiet kort tid i forveien har vedtatt – som et løfte overfor velgerne.

   Nå – i Aftenposten – sier Støre seg enig med Erna Solberg i at vi har en situasjon for øyeblikket hvor det er viktig med frivillighet. I intervjuet vakler han mellom flere forskjellige standpunkter og grader av frivillighet/tvang. Men vil selvfølgelig ikke ta standpunkt til «en hypotetisk problemstilling» som at én av tre-fire kommuner kan komme til å ha vetorett og velte en bedre struktur for en hel region. Spørsmålet er selvsagt ikke hypotetisk – vi kan levende forestille oss at problemstillingen vil bli reell.

Vil ikke ta standpunkt nå

Støre vil ikke ta standpunkt nå, men ta stilling «når det måtte skje».Aftenposten prøver igjen og igjen å få et klart svar, men det er helt umulig. Støre vrir seg åleglatt unna. På spørsmålet om kommuner skal ha vetorett eller ikke, svarer Støre:»Vi får oppsummere når vi ser helhetsbildet». Så legger han til, når han blir konfrontert med uttalelser fra Ap-ordførere som er i nabosamtaler, at «vi ønsker at de skal lykkes». Javel, men om det i slike samtaler viser seg at én kommune kan velte det hele, nei, det vil ikke Ap-lederen ta standpunkt til.

   Støre og Arbeiderpartiet rir på to hester samtidig, gir uklare eller motstridende svar, kritiserer regjeringen for noe de egentlig er for (en bedre kommunestruktur). Dette blir en håpløs valgkamp. Det blir som å slåss mot ulldotter.

   Ikke rart at partiet hans har falt fra over 40 prosent i oppslutning til langt ned på 30-tallet ifølge to nylige målinger. 

Parti på tomgang

Aftenposten har gående en tidvis interessant gjesteskribentserie kalt "Internrevisjonen" der uredde og uavhengige samfunnsdebattanter tar tak i feil og lyter i egen leir. Jan Arild Snoen kritiserer høyresiden, mens tidligere leder i Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, valser opp med venstresiden.
   For ikke så lenge siden skriver Halse om Arbeiderpartiet: "Den som ikke klarer å sette sin egen agenda, vil bli slukt av noen andres. Arbeiderpartiet kler ikke opposisjon spesielt godt. De fremstår som et parti som vil at det meste skal være som det er og synes det er dumt når noe endrer seg. Det er rett og slett litt uklart hva Arbeiderpartiet egentlig ønsker med landet hvis de skulle få regjeringsmakten etter 2017."
   Innlegget har overskriften "Et parti på tomgang". Det er lenge siden jeg har sett en mer presis karakteristikk av Jonas Gahr Støres arbeiderparti, slik han har omskapt det etter Stoltenberg. Tomgangen kom markant til syne da Støre liksom skulle ta tak i Solberg-regjeringens kommunereform.
   Han tror ikke det blir noe av reformen, går i rette med "prosessen" rundt den, går imot bruk av press eller tvang, og er på det viset helt i samsvar med landsmøtevedtaket om at kommunesammenslutninger skal være "frivillige". Støre mener det ikke skjer noe i kommune-Norge for tiden. Han må være dårlig informert, unnlater å lese Kommunal Rapport eller har rett og slett dårlige rådgivere. Det skjer svært mye rundt kommunereformen for tiden, og mye mer vil skje i høst -  etter valget. Den første sammenslutningen er alt gjennomført (Stokke, Andebu, Sandefjord). Som gulrot får den nye kommunen 70 millioner kroner av regjeringen. Regjeringen satser på frivillighet, og vil bare i ekstreme tilfelle la Stortinget avgjøre.
   Innerst inne er selvsagt både Arbeiderpartiet og Støre klar over behovet for reformer i kommune-Norge. Det innrømmer man i andre forbindelser, og Stoltenberg var klar i sin støtte før han ble NATO-sjef (nestleder Helga Pedersen kludret det til like etterpå).
   Men Støre tenker taktisk, kortsiktig og spontant. Han er ingen statsmann. Arbeiderpartiet gjorde ikke en skitt for nødvendige endringer og modernisering av Norge i sine åtte rødgrønne regjeringsår. Hvorfor? Fordi fagforeningene ikke var interessert og fordi Senterpartiet og SV nedla veto om endringer i kommunekartet.
   Vi ser det samme rundt jernbanereformen, veireformen (veiselskap og OPS), politireformen (det blir langt flere politidistrikter enn de 12 når Ap blir presset av Sp og SV til å drive distriktspolitikk). Ap er gått imot opphevelse av arveavgiften og lettelser i formuesskatten, mer fleksible arbeidstidsordninger. Listen på motstand mot enhver forandring er uendelig.

Bryt opp rovdyrforliket

De groteske sauedrapene den siste tiden har vakt sorg og sinne langt ut over sauebøndenes rekker. Bare i Stange og nord i Akershus har mer enn 100 dyr blitt massakrert av ulv, og tar vi med oss fylkene Hedmark, Oppland og Akershus er mer enn 300 dyr tatt av rovdyr bare hittil i sommer.
   Stadig flere ulver streifer over flere fylker enn før, og langt flere ulv blir observert tett opp til befolkede områder, ikke minst i Østmarka nær Oslo.
   Sauetragediene handler ikke bare om økonomisk tap og stadig frykt for massedrap på egne husdyr. Det dreier seg om det motsatte av dyrevelferd, om lidelser av ufattelige dimensjoner. Vi har sett bønder gråte åpenlyst foran kamera, gårdbrukere som ser ulv på barnas skolevei, mennesker som kvier seg for å gå turer inn i hovedstadens friluftsområder.
   Som en passende reaksjon på sauedrapene har ordfører Nils A. Røhne i Stange tatt initiativ til et ordføreropprop som 28 ordførere har undertegnet. Ordføreren fra Arbeiderpartiet unngår snedig midt i valgkampen å gå løs på hovedsaken, som kort og godt er "rovdyrforliket" Stortinget gjorde i 2011. Nei, han går løs på forvaltningsmyndigheten i Klima- og Miljødepartementet og sier at forliket ikke "etterleves". Ordførerne vil ha Riksrevisjonen på banen for å kritisere oppfølgingen av forliket. De vil ha stående fellingstillatelser, skyting av de verste drapsmaskinene fra luften og bruk av ulvesporingshunder.
   Dette er spill for galleriet, et ynkelig forsøk på å snakke om noe annet. Forvaltningen - nå bestyrt av den blå-blå regjeringen - gjør så godt den kan etter forskriftene som den rødgrønne regjetingen laget etter forliket. Ap-ordføreren vender oppmerksomheten mot noe helt annet. Han later som om han "gjør noe".
   Problemet er ikke forvaltningen eller regelverket, problemet er rovdyrforliket i seg selv. Et forlik Høyre og andre borgerlige partier aldri skulle gått med på. De skulle latt Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjøre vedtaket selv slik st de kunne sole seg i saken og selv hatt ansvaret for konsekvensene. Nok en gang viste Martin Kolberg seg som en lur forhandler.
   Rovdyrforliket bør etter min mening i det minste reforhandles (det er forpliktende inntil nytt vedtak er gjort) til et punkt der "grønne soner" er utvidet kraftig, og ulv bare tilllates langs svenskegrensa. Vandrende ulv over fea Sverige er forøvrig hovedproblemet. Myndighetene i begge land har mistet kontrollen.
   Rovdyrforliket slår fast at "Norge skal ha alle norske rovdyr i norsk natur", dvs ulv, bjørn, gaupe og jerv. Jeg er dypt uenig. Ulv og andre husdyrmordere hører ikke hjemme i et moderne samfunn i 2015. Vi må holde opp med romantikken og desimere særlig ulven  kraftig. Hvem savnet den egentlig i den lange perioden da ulv var så godt som utryddet, annet enn spesielt interesserte"?
   Jeg vil ikke savne den. Jeg stiller meg solidarisk med sauebøndene - og dyrene deres.

Grekernes kollektive selvbedrag

Hellas` økonomi står for ca to prosent av eurosonens samlede verdiskapning, og enda mindre i forhold til EU`s totalprodukt. Siden gjeldsordningen med troikaen de siste årene har gitt grekerne mulighet til å betale det meste av gjelden til private storbanker i resten av Europa (via sentralbankens overtagelse av forpliktelsene), hadde denne del av bankvesenet lite å tape på gresk kollaps og konkurs. Det ville ikke gitt noen store negative virkninger for omverdenen. Moralsk sett ville et nasjonalt sammenbrudd være som fortjent.

Politisk prosjekt

Men EU, og spesielt euroen som felles valuta, er som kjent et politisk, solidarisk prosjekt. Lojalitetshensyn og ideelle formål med unionen gjorde at eurolandene nok en gang strakk seg lenger enn langt for å redde Hellas. Selvsagt ville det ikke være noe godt eksempel i velstands-Europa («velstand» definert i det store verdensbildet) om grekernes privatøkonomi ble satt tilbake en generasjon eller to. Også her kommer andre hensyn inn: Europas humanistiske tradisjoner. Man lot nåde gå for rett. Man kunne ikke la et europeisk land falle utfor stupet og ned i ytterste fattigdom.

   En overgang til drachmen ville ført til devaluering, det vil si å velte egne økonomiske problemer over på omverdenen. Men statsgjelden ville uansett være fastsatt i euro. Økonomisk innhenting og vekst ville tatt enda lenger tid. Folk flest i Hellas sa i folkeavstemningen nei til låneavtalen EU og Tsipras-regjeringen hadde undertegnet, men 70 prosent av grekerne vil likevel beholde euroen, og de aller fleste vil fortsatt at landet skal være en del av EU.

Ikke lenger god latin

John Maynard Keynes er stort sett sjaltet ut som økonomisk veiviser og guru i moderne økonomier i en globalisert verden. Men jammen dukker de siste Gibraltar-apene opp i diskusjonen om gresk innhenting: Bare man lar det offentlige trykke penger og setter i gang store offentlige prosjekter, vil problemene løse seg. Nok et selvbedrag. Noen av oss husker fortsatt Kleppe-pakkene, stats- og Frisch-økonomenes siste krampetrekninger.

Mange underlige argumenter og sammenligninger er blitt benyttet i debatten i det siste.   Det blir sagt at «EUs utstrakte hånd med nye lån er ikke annet enn en håndsrekning til franske og tyske storbanker». Hva i all verden er galt med å gjøre greske myndigheter i stand til å betale gjelda si? Dessuten utgjør belastningen på disse storbankene ikke på langt nær den byrden som eksisterte for fire-fem år siden. De som virkelig må påta seg byrden når det kommer til enden av konsekvenstråden, er vanlige tyskere.

Sammenlignet med Tyskland

Så er Hellas` gjeldssituasjon blitt sammenlignet med de vestlige stormakters ettergivelse av tysk gjeld i 1953. Det ligger en hårreisende intellektuell uredelighet i argumentet. Grunnen til at Tyskland (Vest-Tyskland) fikk slettet sin gjeld, var at NATO- og OEEC-landene ikke ville gjøre feilene fra Versailles-traktaten etter første verdenskrig om igjen: De strenge traktatbetingelsene i mellomkrigstiden førte til tysk revansjisme og banet veien for Hitler og en ny verdenskrig. Sammenlignet med dagens Hellas levde tyskerne tidlig på 50-tallet i en tilstand av sosialt kaos og absolutt fattigdom sammen med krigstraumer av overveldende dimensjoner.

   Grunnen til at tyskerne slapp å betale, var ikke at de hadde levd på lån og altfor stor fot i årene etter 1945, som grekerne i dag. Det var snarere motsatt.

Produserer for lite

Grekerne har to store utfordringer i tillegg til selvforskyldt gjeld. For det første produserer man lite, men lever stort sett av å klippe håret til hverandre - og turistenes, for å si det billedlig. Pluss skipsfarten, som også er en tjenesteindustri. Servicenæringen er for stor relativt sett, og det er også offentlig sektor. Mange grekere har vært vant til å ha livsvarige, trygge offentlige stillinger, med bonusordninger som bare er til å le av. Blant annet bonus for å komme i tide på jobb – og 14 måneders lønn for alle statsansatte uansett innsats og produktivitet. De siste tiårene er det blitt ansatt hundretusener av grekere i offentlig sektor, i rykk og napp som har fulgt valgårene. Gratis flybilletter eller jobb i det statlig eide flyselskapet fungerte som bestikkelser i valgkamper. Times-artikkelen «State of Ruin» av 20. juli gir enda flere eksempler.

Korrupt, svart økonomi

At samfunnet er gjennomkorrumpert, har en enorm svart økonomi og et ineffektivt skattesystem er en velkjent kjensgjerning som greske forhandlere i Brussel glatt har innrømmet. Det er derfor de har gått med på reformer nettopp på disse feltene. Et av de aller største problemene har vært det korrupte korpset av skatteoppkrevere og den stilltiende aksepten av at man ikke foretok uanmeldte revisjonsbesøk og regnskapskontroll like før et valg.

   Hellas jukset seg inn i eurosonen gjennom prokuratorknep og manipulert statistikk (2008-2009). Man oppga at landets budsjettunderskudd var fire prosent, mens det i realiteten dreide seg om 14 prosent – det høyeste av alle EU-land.

Ikke første gang

Det er ikke første gang greske ledere har styrt landet inn i ulykken gjennom uansvarlig økonomisk politikk. Landet gikk konkurs i 1826, 1843. 1860, 1894 og 1898. Fra det året måtte grekerne finne seg i å bli administrert av en internasjonal finanskommisjon som styrte både pengepolitikken og skatteinnkrevningen.

   Ethvert demokrati får de politikerne de fortjener. Den blodrøde sosialisten Alexis Tsipras manipulerte velgerne til å si nei til en avtale samme statsminister måtte bekrefte i dagene som fulgte. Et ynkelig skue sett utenfra.

   Den greske staten har gjennom mange år lånefinansiert et offentlig forbruk grekerne egentlig ikke har hatt råd til. De siste månedene har den samme stat forsøkt å presse og pålegge Europa å betale for sin egen lånefinansiert velferd. Men det er en velferd de må finansiere selv gjennom strukturelle reformer: Effektiv skatteinnkrevning, innskrenkning av den overdimensjonerte offentlige sektoren, salg av statsselskaper som havner, flyplasser, lufthavner, jernbaner og andre eiendommer.

   Det ville ikke være av veien med noen holdningsendringer heller.

Lykke til, AUF

Det nærmer seg 22. juli, fire år etter terrorangrepet mot AUF-deltagerne på Utøya og mot Høyblokken i regjeringskvartalet. Den ufattelige tragedien gjorde et dypt og varig inntrykk på oss alle. Det var med sjokk og vantro vi mottok meldingen om den bestialske og feige massakren mot forsvarsløse mennesker. De kyniske drapene med politiske og ideologiske motiver var det verste landet hadde opplevet siden annen verdenskrig. Særlig inntrykk gjorde det fordi de 69 ofrene på Utøya var så unge. De hadde livet og framtida foran seg. De var engasjert i arbeid for å gjøre landet bedre å bo i – ut fra arbeiderbevegelsens ståsted og verdigrunnlag.

   Samtidig var terroraksjonen et angrep på våre felles verdier. Det var et angrep på åpenheten, demokratiet, ytringsfriheten, den norske væremåten. Titusener gikk ut i gatene for en fredelig markering av disse felles verdiene. Rosetogene ble lagt merke til verden over. Vi var og er klar over at alle spillereglene her var blitt brudt. Vold erstattet den åpne dialogen, respekten for meningsmotstandere, en anstendig samfunnsdebatt.

   Det er ikke sånn vi vil ha det her i landet. Og derfor er det godt å se at AUF`erne er i ferd med å ta Utøya tilbake, gjeninnføre leirfølelsen og de gamle tradisjonene. Det er all mulig grunn til å ønske Arbeidernes Ungdomsfylking lykke til med årets leir og de som vil komme i årene framover.

   La oss i disse dager heller ikke glemme at i tillegg til de 69 drepte fikk mange alvorlige fysiske skader og traumatiske lidelser som vil vare lenge. Det er en klar plikt å sørge for at denne delen av ofrene får den støtte og oppfølging de trenger – uansett hvor lenge tilstanden varer.

   Det rapporteres at interessen for medlemskap i de politiske partienes ungdomsorganisasjoner er stigende, og også her er det grunn til å applaudere. Ungdommens engasjement er avgjørende og viktig for at de demokratiske tradisjonene våre skal fornyes og føres videre. Det skal bli spennende å se om den fornyede interessen for samfunnsspørsmål slår ut i høyere valgdeltagelse blant førstegangsvelgere i september.

   Det foreslåtte dokumentasjonssenteret i regjeringskvartalet der åtte mennesker mistet livet er etter mitt syn både en riktig og viktig markering og synliggjøring av terrorens innerste vesen og virkninger. Selvsagt står man i fare for at stedet blir et kultsted for syke mennesker med varig svekkede sjelsevner. Den faren tror jeg kan motarbeides og håndteres på en god måte. Massakren på Utøya og i Oslo sentrum roper etter konkret dokumentasjon, et sted der ikke minst unge mennesker kan få et usminket møte med verdens ondskap.

   For alle andre vil utstillingen av terroristens utstyr og hjelpemidler være en alvorlig påminnelse om hva vi ikke vil ha og ikke vil tillate i Norge. Et «aldri mer»-varsku, en oppfordring til å skjerpe beredskapen, mentalt og praktisk.

   Det skylder vi de 77, og de som fortsatt lider.

Buskagitasjon på nettet

I alle valgkamper dukker det opp innslag som i gamle dager ble kalt buskagitasjon. Jeg husker den fra store arbeidsplasser i form av løpesedler, interne resolusjoner og opprop, og som «hviskekampanjer» fra munn til munn: ryktespredning, konspirasjonsteorier, ville overdrivelser for å ramme en politisk motstander.

   Sjelden kom buskagitasjonen opp til den offisielle overflaten i form av leserbrev i avisene eller i radioens og fjernsynets debattprogrammer. Der var risikoen for å bli tatt med buksa nede for stor. Løgner ville bli smadret lik trollet som sprakk i møte med sannhetens lys.

Agitasjon i sosiale medier

I vår tid har buskagitasjonen tatt form av innlegg og annonser på sosiale medier. Det følgende er bare ett eksempel: «Søndag – Alle vil ha den, bortsett fra regjeringen: De blå-blå vil at søndagen skal bli hverdag. Etter 991 å skal hvile- og helligdagen vårt bort. Det skal også et stort antall faste jobber. De skal bli midlertidige. Vi i Arbeiderpartiet og LO vil gjøre det vi kan for å stoppe dette lokalt! Stem på søndagsfri og faste jobber. Stem Arbeiderpartiet.»

   Propagandistene i Arbeiderpartiet og LO sprer disse løgnene til sine kandidater lokalt, særlig ordførerkandidatene, som sprer videre på Facebook. Man skyr ingen midler, alt er tillatt i forsøk på å beholde eller erobre makten.

Frivillig åpent

Det regjeringen har foreslått, er som kjent at de forretninger som ønsker det, skal få holde åpent på søndager, helt eller delvis. Ingen er nødt til å holde åpent. Marked og etterspørsel vil avgjøre om det er økonomisak grunnlag for det. Er ikke fortjenesten høy nok, holder man stengt. Ingen forbruker er tvunget til å handle. Det er opp til hver enkelt av oss om vi vil benytte adgangen. Selv tilhører jeg dem som ikke kommer til å handle på søndag.

   For ansatte vil søn- og helligdagstillegg selvfølgelig gjelde. Så får de tilsvarende fri på andre ukedager. Arbeidstidsbestemmelsene blir som før. Adgangen til å pålegge ansatte å jobbe på søndager er begrenset av loven. Det totale antall på årsbasis kan ikke overskrides. Som i dag. Høyst sannsynlig vil en rekke skoleungdommer og studenter, og andre unge mennesker få søndagsjobbene som en ekstrainntekt eller som inngang til faste jobber i arbeidslivet.

Kommunene vil bestemme

Det er ikke flertall på Stortinget for å innføre adgang til søndagshandel på generell, nasjonal basis (i likhet med tiggerforbudet). Det som antagelig vil skje, er at hver enkelt kommune vil få avgjøre saken ut fra demokratisk saksgang og lokale forhold. En lang rekke kommuner har under høringsrunden uttalt at de ikke ønsker søndagshandel lokalt. Det vil si: Man vil ikke ha utvidet adgang til søndagshandel. For vi vet jo at bensinstasjoner og små dagligvareforretninger (Brustad-buene) pluss blomsterbutikker og havesentra allerede får lov til å holde åpent på søndager. Det skaper skjev, urettferdig konkurranse og er et argument for å utvide adgangen for alle som ser seg tjent med det.

Turistkommuner

Dessuten har vi såkalte «turistkommuner» her i landet – 85 i alt – som har gitt forretningene lov til å holde åpent – helt eller delvis, i hele eller deler av året. Undersøkelser av hvordan dette virker, viser at en «åpen» turistkommune ikke tvinger nabokommunene til å gjøre det samme: Handelen der taper ikke omsetning pr. forbruker. «Smitteeffekten» er overstadig overdrevet i debatten.

   Det er ikke påvist at folk går mindre i kirken, dropper søndagsturen, går mindre på besøk til venner og familie, ikke deltar i idrettsaktiviteter eller lager mindre vafler på dugnad innen frivilligheten som følge av søndagsåpne butikker i turistkommunene.

På vei til eller fra

Det som antagelig vil skje (med henvisning blant annet til Danmark) er at folk (som har behov for det) slenger innom en butikk på vei til eller fra dagens søndagsaktiviteter. Bilen bruker de uansett på vei til søndagsturen eller til kirken. Søndagen som annerledesdag blir hva du og jeg gjør den til.

   For tre år siden ble adgangen til søndagshandel som kjent gjort almen i Danmark. Motstanden var tilsynelatende stor. Ikke minst butikker innen «LO-familien» (samvirkelagene, kooperasjonen) dømte forslaget nord og ned. I dag har kooperasjonen i Danmark snudd og er for søndagsåpent. Åtte av 10 dansker støtter søndagsåpent og vil ikke ha de gamle reglene tilbake, selv om flertallet imot var stort for tre år siden. Den sosialdemokratiske regjeringen drømte ikke om å gjeninnføre forbud mot søndagshandel. En rekke nye jobber i varehandelen er skapt.

Midlertidige jobber

Verre enn dette eksemplet på buskagitasjon, er påstanden om at «et stort antall faste jobber skal bort» slik LO og Arbeiderpartiet hevder i sosiale medier. Ved et enkelt tanketrick antyder man at de som nå har fast ansettelse, vil få stillingene sine omgjort til midlertidige. Det er løgn. Jeg gjentar: løgn. Utvidet adgang til midlertidige stillinger vil først og fremst gjelde dem som ikke er i jobb, og som strever med å få en fot innenfor arbeidslivet. Det er mindre risiko for en arbeidsgiver å ansette en person midlertidig dersom bedriftens økonomi i en periode er usikker, man nettopp har startet en bedrift eller det er snakk om sesongmessige svingninger i produksjonen.

Nye muligheter

Erfaringer viser at de som først blir ansatt midlertidig, i løpet av relativt kort tid får fast jobb. Midlertidige ansettelser er et håndslag til særlig funksjonshemmede, innvandrere, ungdom med «hull i CV`en» og andre som har problemer med å skaffe seg sin første jobb. LO bryr seg lite om disse gruppene, for de er ikke medlemmer av faaagforeninga. LO er en medlemsorganisasjon for dem som allerede er i jobb.

   Og Arbeiderpartiet gjør som LO sier. Det er LO som holder partiet og dets valgkamp oppe gjennom millionbevilgninger, hentet fra medlemmenes kontingentpenger.

Om reformer i revers

Det er en stund siden Arbeiderpartiet var et moderne og djervt reform- og omstillingsparti. Jonas Gahr Støres litt febrilske forsøk på å tegne et annet bilde i Aftenposten 3. juli, holder hverken for de senere års kjensgjerninger eller for historiens dom.

   Går man svært langt tilbake, til mellom- og etterkrigstiden, har han rett: Trygdesystemer og velferdsordninger kom i rask tempo på tidspunkter da tiden var modent for det og landets økonomi tålte det. Arbeiderpartiregjeringer var i støtet for demokratiutvikling (bedriftsdemokratiet), kvinnefrigjøring (kvotering) og arbeidsmiljølovgivning (en samling og oppdatering av flere eksisterende lover som hadde med helse, miljø og sikkerhet å gjøre – i 1977).

Borgerlige velferdsreformer

Men vi bør minne hverandre på at det var en borgerlig regjering som innførte folketrygden i 1967. Det var borgerlige regjeringer som innførte den moderniserte Lov om sykehus (1969) inklusive statlig støtte til hjemmehjelp for eldre.

   Syke-, yrkesskade og arbeidsledighetstrygd ble inkorporert i Lov om folketrygd under den borgerlige regjeringen i 1971. En rekke lover på helse- og velferdsområdet ble forberedt av de borgerlige og støttet av dem, men gjennomført av Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer senere på 70-tallet: Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn, rett til alderstrygd fra fylte 67 år, Lov om barnehager, Lov om svangerskapspermisjon, offentlig bedriftshelsetjeneste m.m.

   Under Willoch-regjeringene fra 1981 kom Lov om helsetjenesten i kommunene, utvidet rett til dagpenger, Lov om tannhelsetjenester og flere andre moderniseringer av lovverket. Den første borgerlige Bondevikregjeringen innførte kontantstøtte, og i 2004 kom Arbeidsmarkedsloven. Slik kunne vi ramse opp gode velferdsordninger det var så godt som tverrpolitisk støtte for.

Forlik, ikke Ap-reformer

Hva husker vi fra de åtte lange rødgrønne årene under Jens Stoltenberg fra 2005 til 2013? Skattereformen, pensjonsreformen og uførereformen var eksempler på typiske forlik i Stortinget der Høyre og borgerlige partier forbedret regjeringens utkast. Da uførereformen ble lagt frem for iverksetting i 2014, stakk imidlertid Arbeiderpartiet fra ansvaret og enigheten: Noen negative utslag var ikke tilsiktet, og da trakk partiet seg og brukte i stedet storslegga mot regjeringen som la frem reformen. Solberg-regjeringens støttepartier sørget for at de verste utilsiktede virkningene ble justert. Omtrent det samme de for øvrig ville ha oppnådd om de hadde vært medlemmer av regjeringen.

   Samhandlingsreformen i grenseområdet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten var mislykket og måtte justeres kraftig av Solberg-regjeringen. Kommuner som ikke var i stand til å ta imot «ferdigbehandlede» pasienter kom i økonomisk skvis på grunn av straffesystemet med skyhøye dagbøter – typisk for en Ap-ledet regjering å skyve ansvaret nedover og bruke tvangsmidler fremfor stimulans.

Kan ikke ta æren

Støre må ikke finne på å ta noe av æren for kommunereformen eller nærpolitireformen. Det skjedde ingenting i de åtte rødgrønne årene. Det ble satt i gang utredninger, bevares, men ingen konkrete forslag, ingen standpunkter, ingen vedtak. Hvorfor? Fordi SV og særlig Senterpartiet hadde nakketaket på Arbeiderpartiet i den rødgrønne regjeringen og sørget for et slags veto mot å legge frem en reform som ville rokke ved Sps mektige ordførerdominans i kommune-Norge.

   På det siste landsmøtet vedtok Arbeiderpartiet at kommunesammenslåinger skal være «frivillige». Vi kan forestille oss hvor mange sammenslåinger det ville blitt om dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut: Solberg-regjeringen har også lagt vekt på frivillighet og økonomiske gulrøtter som lokkemat, men gjør det klart at i tilfelle for eksempel én kommune av tre-fire setter seg til motverge for en fornuftig ny enhet, der kan Stortinget skjære igjennom og bestemme sammenslåing. Det ville aldri Senterpartiet eller SV ha gått med på under Stoltenbergs ledelse.

Nærpolitireformen

Noe av det samme gjelder politireformen, som Arbeiderpartiet nå er så veldig for: Det ville aldri blitt så få, effektive politidistrikter med Sp og SV i regjering: For dem er flest mulig politi- og lensmannskontorer distriktsutbygging.

   Hvor mye vil Støre, Arbeiderpartiet og fagbevegelsen reversere (føre tilbake til forrige tilstand) om de får politisk makt til det? Her opptrer igjen Støre som tåkefyrste. Han vil gjerne sole seg i glansen av samferdselsreformene (statlig veiselskap, OPS osv) og jernbanereformen (samling av virkemiddelapparatet og klarere ansvarsfordeling) og låner noen honnørord fra regjeringens meldinger, men følger ikke opp med klare alternativer annet enn å skremme med ordet «privatisering».

   Selvfølgelig vil han reversere deler av arbeidsmiljøloven – den som fører makten bort fra lokal enighet om frivillige ordninger tilbake til sentrale fagforeningspamper.

Oppsummert: Støre vil trenge en reverseringsminister og ikke en moderniseringsminiser en gang langt inne i fremtiden.

Hva vi "tror" og hva vi vet

Debatten om hvorvidt generell adgang til varehandel på søndag får helt uakseptable virkninger, raser land og strand rundt. De som vil ha forbud, eller fortsette en lissom-ordning (Brustad-buer) som i dag, mener de vet nøyaktig hvor ille tilstandene blir i fedrelandet ved en liberalisering. Skråsikre uttalelser fra fagbevelsen, det relevante NHO-området, de store aktørene i varehandelen, kirke og presteskap – og menigmann gjennom meningsmålinger – mener åpenbart at dette vil bli svært alvorlig for land og folk. Men hvordan kan de være så skråsikre? Står vi ikke overfor litt overfladisk «synsing» basert på all skremselspropagandaen og de hardnakkede dommedagsprofetiene?

To modeller

Regjeringen har sendt to modeller ut på høring: En generell, nasjonal åpning for søndagshandel (ikke noe påbud), og en der kommunene får råderett over spørsmålet. Venstre går for den siste modellen, som da har flertall på Stortinget. En rekke Høyre-ordførere går imot. Det er lokalvalg i år.

Fafo (Fagbevegelsens forskningsinstitutt) har gitt fra seg bestilte konklusjoner på vegne av LO, fagbevegelsen og Arbeiderpartiet i en utredning. Svakheten er at undersøkelsen er en intervju-undersøkelse blant aktørene i varehandel, som gir uttrykk for hva de tror vil skje med utvidet adgang til søndagshandel i Norge. De samme aktørene har økonomisk interesse av at endringer i dagens system ikke blir gjennomført. De er såre vel fornøyd med tingenes tilstand.

Har skaffet seg monopol

De store dagligvareaktørene har monopol gjennom kjeder av «Brustad-buer» (100 kvm) og bensinstasjoner som selger dagligvarer til overpris (150 kvm grense). Dessuten er kjeder som selger blomster, haveredskaper – med økende bransjeglidning blant produktene – sterkt kommersielt opptatt av at konkurrenter ikke slipper til. Det er nokså åpenbart at de synes dagens regler er helt ok.

Tankesmien Civita har valgt en annen inngang til temaet. Der har man gått gjennom de reelle virkningene av søndagsåpent i en rekke kommuner, og kommunene rundt. For der er faktisk 85 norske kommuner som er definert som «turistkommuner», og de får lov til å ha søndagsåpent i hele eller deler av kommunen i hele eller deler av året. Hva slags «smitteeffekt» har det vært for deres nabokommuner? Blir det handelslekkasje? Man ville dessuten undersøke påstanden om at kommunal råderett over søndagsåpent ville føre til en «kostnadsspiral» når «alle» kommuner blir tvunget til å holde åpent – som fører til at ingen tjener på det. Det siste er en skråsikker gjenganger i debatten.

Overraskende konklusjon?

Civita skriver selv at «svaret vil overraske mange, men bør ikke bekymre noen»:

Søndagsåpent er definitivt lønnsomt for kommunene som innfører dette, mens det knapt finnes tegn til at nabokommunene taper på søndagshandel. Civita har ikke funnet noen nevneverdig effekt av søndagshandel på nabokommunene.

Neste argument mot søndagshandel er at folk flest vil miste «annerledesdagen»: «Alle» vil løpe og kjøpe også på søndager, er nærmest et premiss. Ingen vil gå i kirken mer, ingen vil gå på søndagstur lenger, men styrte til kjøpesentrene og bli der dagen lang. Det kunne være interessant om noen gadd å undersøke hva som har skjedd i landets 85 turistkommuner: Står kirkene tomme som følge av at søndagshandel er tillatt? Unner folk i disse kommunene seg ingen «annerledesdag»? Er de blitt stresset av kjøpepresset? Er folkehelsa dårligere? Har de ansatte fått sin livskvalitet sterkt forringet? I norsk arbeidsmiljølov er det satt et tak på antall søndager folk får lov til å jobbe. Overskrides dette i turistkommunene? Eller er det slik at skoleelever og studerende ungdom, eller folk som ellers ville hatt problemer med å få jobb, har fått en ny sjanse til ekstrainntekt og arbeidserfaring?

Lite slitesterk?

Er det virkelig slik at den norske kulturen og væremåten, med turer i skog og mark, jakt og fiske, natursti, familieorientering, familiebesøk, båt- og badeliv eller bare «slapp-av» på søndag er så sårbar, så lite robust, at den ikke vil tåle åpne butikker?

Svært mange mennesker har turnusarbeid, jobber på ubekvemme tider av døgnet eller i uken, jobber kanskje hver tredje eller fjerde søndag. (Selv har jeg jobbet på utallige søndager gjennom en 45 års journalistkarriere). For dem vil det være praktisk å få en annen dag fri til ting som er lettest å utføre på en hverdag (offentlige kontorer, legen og tannlegen). Vi har hundretusener av nye landsmenn som ikke er vant til at søndagen stort sett er stengedag.

Trangt om plassen

Den som har vært innom en Brustad-bu en søndag, vet hvor trangt det kan være på de 100 kvadratmeterne (begrenset vareutvalg) og hvor lang kassakøen er. Behovet for et kjapt besøk i en daglivarebutikk er åpenbart stort i enkelte grupper.

Hva med den paternalistiske holdningen som ligger bak motstanden mot søndagsåpent? Liker vi formynderi, pekefingeren, «du skal ikke få lov til å bestemme selv»?

De butikkene som ikke tror de vil tjene på å holde åpent, de vil holde stengt. Det gjelder også de som tilhører kjeder: Er det ikke kommersielt interessant, vil de holde stengt. Koster det mer enn det smaker, vil man ikke åpne dørene. Butikker og forretninger er selvstendige næringsdrivende som vet hva som er best for dem selv.

Det vil bli opp til den enkelte kommune om den vil tillate søndagsåpent. Det er opp til den enkelte om han eller hun vil handle på en søndag, eller planlegge innkjøp på andre dager. Jeg tilhører dem som ikke kommer til å handle på søndag. Men skal jeg av den grunn sette meg til overdommer over hvordan alle andre skal innrette sine liv?

Om å se virkeligheten i øynene

Da Tyskland under den sosialdemokratiske forbundskansleren Gerhard Schröder innså at landets svært kostbare velferdsstat ikke var bærekraftig (tidlig på 2000-tallet), lanserte SPD-kansleren den omstridte reformen Agenda 2010. Budskapet var at tyskerne hadde bevilget seg selv for generøse trygdeytelser, for gunstige syke- og helseforsikringer, for høye arbeidsledighetspenger og for lav pensjonsalder. Det tyske næringslivet og landets økonomi ville ikke makte på sikt å finansiere velferdsstaten. Man måtte ta grep for å unngå kollaps i systemet.

Innstramning

Sosialdemokraten Schröder og Forbundsdagen gikk inn på en innstramningslinje som kuttet i ytelsene, hevet pensjonsalderen og deregulerte arbeidslivet (omtrent slik Solberg-regjeringen har gjort med endringene i arbeidsmiljøloven). Samtidig senket man skattene for å stimulere til økonomisk vekst og sikre en konkurranseutsatt eksportindustri. Produktiviteten måtte opp. Tyskerne måtte stramme inn livreima noen hakk.

   Agenda 2010 var selvsagt omstridt, men også tysk LO innså nødvendigheten av kostnadskutt og støttet stort sett reformene, mot store protester og mye uro internt. Den økonomiske politikken ble kalt «nyliberal» av motstanderne. Men den virket. Kansleren selv måtte gi seg i 2005, og Angela Merkel overtok. Hun fortsatte innsparingspolitikken. Etter få år ga den positive effekter. Landets eksportindustri ble konkurransedyktig, sysselsettingen økte, velferdsstaten overlevde.

Vekst i krisetid

Tyskland var en av de europeiske stormaktene som kom velberget gjennom finanskrisen takket være Schröders uredde innsats. Faktisk opplevde landet fortsatt økonomisk vekst selv i de verste lavkonjunkturårene. Tyskerne gjorde det riktige og det nødvendige.

   Det gjorde også de baltiske statene. Etter gode vekstår opplevde Estland, Latvia og Litauen et kraftig tilbakeslag. Regjeringene fulgte Schröders og Merkels eksempel – og vant på det. Den økonomiske veksten er tilbake. Storbritannia fulgte opp med en svært upopulær kutt-politikk, strammet inn på velferdsordningene og skar ned på offentlige ansatte og offentlige budsjetter. Resultatet i dag er sterk økonomisk vekst, bedre konkurranseevne og lavere ledighet. Optimismen er tilbake. Det konservative partiet vant en overbevisende seier ved siste parlamentsvalg.

På bedringens vei

I Vest-Europa ellers fikk land som Irland, Portugal, Spania og Italia store problemer under og etter finanskrisen. Bankvesenet måtte «reddes», store lån ble ydt av EU og dets institusjoner. Velferdsstatene ble reformert for å bli bærekraftige. Budsjettdisiplin ble introdusert. Det er gått langsommere i disse landene, men pilene peker nå oppover igjen – med store sosiale omkostninger riktignok. Men hva var alternativet?

   Hellas skiller seg markant ut fra dette bildet. Hellas er et land der politikere og befolkning nekter å se virkeligheten i øynene – uansett styre. Sentrum-høyre-regjeringen var den som klarest så at dyptgripende reformer måtte til, men også den innførte reformer for sent og for lite og mistet til slutt tilliten blant grekere flest. Landet har vært vanstyrt lenge – spesielt siden årtusenskiftet da milliardene satt løst for å finansiere gigantiske OL-anlegg.

Overmodent for reformer

Landet har vært overmodent for reformer i lang tid. Det har en alt for stor offentlig sektor, et ineffektivt skattesystem, en enormt stor svart økonomi, latterlige lover og regler i arbeidslivet (grunnlovsgarantert livsvarig ansettelse i staten), man har bevilget seg en alt for lav pensjonsalder. Men i tillegg mangler grekere tillit til politikere, myndigheter og all annen øvrighet. Korrupsjonen er gjennomgående på alle plan og i alle ledd – i alle befolkningsgrupper og alle sosiale lag. Å snyte på skatten er ansett som helt legitimt, ja, noe rosverdig. Grekerne er gjennomgående ekstremt individualistiske, stolte og selvhevdende, og de få som tør å peke på svakhetene ved holdninger, moral og karakter, blir nærmest buet ut.

Jakter på syndebukker

Jakten på syndebukker og konspirasjonsteorier har overdøvet viljen til selverkjennelse. Hellas er et lett bytte for populister og demagoger som lover gull og grønne skoger, det har vi sett mange eksempler på særlig det siste året. SV-Rødt-regjeringen landet har nå, forsøker desperat å vri seg unna sannheten og virkeligheten, «snakke om noe annet», gi alle andre skylda for miseren.

   Man skal aldri si aldri, men det spørs om ikke grekerne trenger en alvorlig lærepenge i form av å bli kastet ut av Euro-området. Mot dette må det minnes om de ufattelige sosiale kostnadene som et totalt sammenbrudd vil medføre.

   Håpet henger i en tynn tråd, en tråden er der fortsatt.