Når kommer omkampen om taxfree?

Arbeiderpartiets helsepolitiske utvalg hadde i sitt opprinnelige forslag til landsmøtet gått inn for at hele taxfree-ordningen på norsk jord og i norske farvann skal forbys så fort det lar seg gjøre. Det er ingen som helst tvil om at dette standpunktet står sterkt i partiets ledelse og at Støre, Giske og Tadjik helst ser at noe rimeligere vin og brennevin får reisepass dit pepper`n gror. Da vil det bli lettere å lokke Kristelig Folkeparti over til sitt eget regjeringsprosjekt. Kanskje Venstre også.

   Slik gikk det ikke, i denne omgang. Det var interessant å følge landsmøtet, studere teksten til endringsforslagene og se det endelige vedtaket. Forbud mot et populært gode virket mektig irriterende på mange vanlige landsmøtedelegater som representerer det virkelige Norge, ikke partidynastiene i hovedstaden. I enkelte partilag var det rene opprørsstemningen. Og deres argumentasjon var god. Partitoppene på sin side tviholdt på alkoholforbudet til det siste og ble reddet av «kompromisset» om at Vinmonopolet skal overta all alkoholholdig omsetning på flyplasser og ferger – dersom Arbeiderpartiet kommer til makten.

Nei til formynderpartiet

Mest tydelig uttrykte Sauda Arbeiderparti det: «Dette vil forflytte innkjøpene til flyplasser i utlandet og på selve flyene. Fortjenesten vil gå til disse private aktørene og svekke Avinor, som igjen vil svekke og true mindre norske flyplasser.» Sauda Ap mente partiet «ikke måtte fremstå som et formynderparti». For her har man ikke folk med seg, og partilaget tror ikke forbud mot taxfreesalg har noen praktisk virkning for alkoholbruken.

   Nordland Arbeiderparti ville ta ut alt snakket om å forby taxfree og i tillegg til Sauda Aps argumentasjon viste man til de klimamessige ulempene ved å laste flyene tyngre enn nødvendig med alkohol. Kroken Ap-lag protesterte mot det helsepolitiske utvalget og ønsket at ordningen skal fortsette: «Ordningen har eksistert i lang tid og brukes av svært mange av landets innbyggere en eller flere ganger pr. år, både ved passering av grenseovergangene med fly, båt eller langs veiene. Det er en ordning som i stort praktiseres internasjonalt etter relativt lik praksis. Videre er det grunn til å tro at en regulert og begrenset adgang til innførsel av taxfree varer bidrar til å redusere omfanget av illegal innførsel av tilsvarende varer (smugling). Årsmøtet er er derfor av den oppfatning at ordningen med tax-free salg må videreføres.»

Vil redusere kvoten

Bergen Arbeiderparti gikk med begeistring inn for å skyve private aktører ut og overlate taxfreesalget til Vinmonopolet samtidig som kvoten på alkohol blir redusert og markedsføringen nedskalert. Nordland Arbeiderparti ville stryke kulepunktet om å oppheve taxfreeordningen, mens Risør Arbeiderparti valgte Vinmonopol-kompromisset. Vestfold Arbeiderparti: «Ap vil at Vinmonopolet tar over Taxfree drifta». Det kan virke som om partiet i fylket også ønsker å redusere kvoten.

Det sto altså strid om taxfree-ordningen skulle fortsette som nå, eller om Vinmonopolet skal overta (med lavere alkoholkvoter). Sikkert er det at Arbeiderpartiets ledende sirkler mener «ordningen på sikt bør avvikles», som det sto i den helsepolitiske utredningen, selv om formuleringen foreløpig er utelatt.

Vestfold Arbeiderparti og de lokale partilagene i fylket gjennomførte i dagene før landsmøtet en propagandaturné der de lovet å opprettholde taxfree-ordningen. Da det kom til stykket valgte de å følge et «kompromiss» som går ut på at det statlige monopolet skal skyve ut private aktører.

Inntil nytt vedtak er fattet

Et landsmøtevedtak er som kjent bare gyldig inntil nytt vedtak er gjort. Jeg tror for min del det bare er et spørsmål om tid før partiledelsen tar en omkamp om taxfree, og at den til syvende og sist blir forbudt, dersom Arbeiderpartiet ser et håp om regjeringsmakt. Kanskje på landsmøtet allerede i 2017. Da gjelder det å smiske for Kristelig Folkeparti for å få den støtten man trenger for et regjeringsprosjekt.

   Vinmonopol-"løsningen" er ingen god løsning. Den vil kreve store og kostbare ombygginger på samtlige flyplasser og ferger fordi alkoholsalget fysisk skal atskilles fra de andre varene. Mange som nå jobber i taxfree-butikkene vil miste jobbene sine fordi Vinmonopolet vil bruke sine egne medarbeidere med krav til grundig opplæring. Alkoholkvotene blir nok mindre.

Usikkerhet for lufthavnene

Verst er usikkerheten alt dette skaper for lufthavnene, blant dem Torp. De kan ikke være sikker på at inntektsgrunnlaget blir opprettholdt og må antagelig redusere driften og investeringene. Riktignok vedtok landsmøtet en luftig formulering om at «inntektene til lufthavnene må videreføres». Hvordan skal det skje? Statlig subsidiering? Høyere Avinor-avgifter? Sikkert er det at Arbeiderpartiet allerede nå med denne formuleringen forutser at taxfree-salget gjennom Vinmonopolet blir lavere enn i dag. Med tilsvarende lavere inntekter for bl.a. Sandefjord Lufthavn.

   Arbeiderpartiet er ikke noe godt valg for velgerne, hverken nasjonalt, i fylkene eller i kommunene..

Farlig forverring i Ukraina

Det siste døgnet melder OSSE-observatører og ukrainske myndigheter at russerne og de russiske separatistene i Øst-Ukraina er begynt å røre på seg igjen etter å ha omorganisert sine styrker under dekke av fornyet våpenhvile. Folk flykter fra nabobyen til Mariupol der sivilbefolkningen er kommet under kryssild. Mariupol er en viktig industri- og havneby i Donetsk og den siste av de store byene Putin har bestemt seg for å kontrollere i denne fasen av "opprøret" mot Kiev. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før Mariupol faller. Det skyldes vestlig tilbakeholdenhet og uklare linje, og spesielt at man ikke vil forsyne ukrainske styrker med moderne våpen. De russiske separatistene har fått det ypperste av nyutviklede våpen fra Russland.
   Utviklingen i Ukraina er foruroligende og et kappløp med tiden for den russiske despoten Putin. Når dette året er omme, vil Ukrainas avtale med EU tre i kraft, og Russland må da se i øynene at den folkerike nasjonen i vest går "tapt" for Moskva. Store reformer er på gang under det nye folkevalgte, demokratiske og vestorienterte styret i Kiev. Landet gjennomgår den samme omstillingen som skjedde i land som Bulgaria, Romania og Ungarn etter Sovjet-Unionens kollaps på 90-tallet. I Ukraina er Europarådet svært aktiv for tiden under besluttsom ledelse av Thorbjørn Jagland, det samme er Verdensbanken, IMF og EUs organer.
   Det gjelder for Putin å trenere og forsinke, motarbeide og destabilisere mest mulig av Ukraina før EU-avtalen trer i kraft. Mens flere vestlige land, blant dem Finland og ikke minst Storbritannia, er opptatt med valgkamp og innenrikspolitikk, ser Putin sin sjanse til å rykke videre fram. Han tester også ut norske reaksjoner på sanksjoner mot sentrale personer ved å sende sin visestatsminister bakveien inn til Svalbard. Visestatsministeren står på listen over russere som er nektet adgang til europeiske land. Norge er et svakt ledd i kjeden av sanksjoner på grunn av lobbyvirksomheten til Barentssamarbeidet (som i praksis jobber for russiske interesser) og fordi Svalbard har en spesiell status internasjonalt.
   Putin trenger nye utenrikspolitiske triumfer for å opprettholde støtten og populariteten hjemme. Oljeprisfallet og sanksjonene begynner å virke. Økonomien er på retur, brutto nasjonalprodukt faller, og den russiske rubelen er en svak og upopulær valuta. Ansatte sies nå opp i offentlige virksomheter, inflasjonen går mot 15 prosent og matvareprisene skyter i været. Det er oppskriften på uro i befolkningen. Et sikkert tegn på at velstanden synker, er at bilsalget i Russland raser: en nedgang på bilsalget på 38 prosent i februar, 43 prosent i mars. Bilfabrikanten GM legger ned sin fabrikk i Russland og trekker Opel ut av markedet.
   Hva skjer videre? Putin gjorde det klart at han Kunne tenke seg å bruke atomvåpen under annekteringen av Krim. Det var stort sett ordkrig og dulgte trusler. For å vise en mer spektakulær maktbrynde og skremme opp vestlig opinion, skal vi ikke se bort fra at han vil "teste" sine militære ressurser gjennom en atombombeprøve i Arktis eller det østlige Sibir. Vi kan vente flere "beredskapsøvelser" langs grensene til vestlige NATO-land, nærgående flyprovokasjoner og mektige marineoppvisninger.
   Jeg tror heller ikke Putin er fornøyd med grenseavtalen med Norge i Barentshavet, spesielt ikke fiskeridelen. En stormakt som Russland er neppe tilfreds med at lille Norge stakk av med 70-80 prosent av fiskeressursene. Kritikken mot Medvedev er bastant i de nordøstlige regionene fordi han var for "ettergivende" mot lilleputtlandet Norge.
   Jeg forventer at det norske forsvarsbudsjettet fra og med 2016 blir tildelt to prosent av statsbudsjettet. Slik NATO ber medlemslandene om.

Dundrende seier for Anundsen

Den justerte «asylbarnavtalen» er blitt kommentert av lederskribenter og journalister ut fra sine avhengige, ideologiske og partipolitiske posisjoner. Mange av kommentarene fremkaller mest av alt gjesp hos undertegnede, som følger nyhetsbildet tett og som på forhånd kan si hva den og den skribenten i Dagsavisen, Aftenposten eller Vårt Land vil synse og mene. Overhodet ingen overraskelser denne gangen heller.

   KrF og Venstre hadde viklet seg inn i et garn av politisk uforstand, hisset seg opp som løver og ligger nå flatt på dørken som et tigerskinn a la Grevinnen og Hovmesteren. Begge partier hadde behov for noe de kunne kalle «seier» i egne rekker, og det var interessant særlig å betrakte den indremedisinen Knut Arild Hareide nylig serverte sin partiorganisasjon: At partier (KrF, Venstre og SV) som til sammen fikk kun 15 prosent oppslutning av velgerne i 2013 ikke kunne forvente å få gjennomslag foran muren av Høyres, Fremskrittspartiets, Arbeiderpartiets og Senterpartiets nær 80 prosent oppslutning.

Har ikke noe mandat

De to støttepartiene til regjeringen Solberg har rett og slett ikke noe mandat, ingen støtte i folket til å realisere sin «hold porten vid»-politikk for flyktninger, asylsøkere og innvandrere av alle slag. Det er blitt påpekt av flere, blant annet undertegnede, igjen og igjen. Og nå bruker altså KrF-lederen nøyaktig det argumentet han har avvist tidligere. Han trodde han skulle kunne presse regjeringen til å «gi seg» ved press og trusler i forhold til regjeringens fortsatte liv, men tapte stort.

   Ingen må la seg lure til å tro at det å vurdere 60 asylbarns sak på nytt er en «seier». For det første vil mange av dem, det vil si deres foreldre, ikke få oppholdstillatelse likevel selv om de søker på nytt. For det andre er foreldrene til hundrevis av asylbarn allerede blitt sendt ut dit de hører hjemme mellom juli 2014 og mars i år. De blir værende der de er. Familiene er avvist fordi de ikke har behov for beskyttelse. Det gir plass til det samme antall asylsøkere som har god grunn til å frykte for liv og helse.

Engangsløsning

Den justerte avtalen mellom de fire borgerlige partiene som nå foreligger er en engangsløsning, et «amnesti». Den virkelige, permanente asylpolitikken er betydelig strammet inn (med folkets støtte), og det er den som får effekt i årene fremover. Hvis utlendingsmyndigheten får tilstrekkelige ressurser fra nå av, vil ingen grunnløse asylsøkere klare å klore seg til opphold i Norge – til fortrengsel for andre. For det er jo dette som er poenget: Grunnløse asylsøkere (med eller uten barn) er de som har løyet, jukset og skjult sin identitet, og som etter avslag har nektet å samarbeide med norske myndigheter om retur. De er økonomiske eventyrere som har håpet å få en bedre materiell hverdag og bedre fremtidsutsikter for sine barn ved hjelp av generøse norske velferdsordninger og sosialhjelpsbudsjetter.

Dette er grunnlaget

La meg minne om selve grunnlaget og utgangspunktet for avtalen mellom regjerings- og støttepartiene fra 30. september 2013: «Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft. Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen». Sitatet er hentet fra innledningen til selve avtalen, undertegnet av Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik (alle Venstre), og Knut Arild Hareide, Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen (KrF).

   At det er helt nødvendig å holde igjen for mengden «folkeforflytninger» fikk vi en påminnelse om like før påske. Da offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå fjorårets statistikk for sosialhelp i kommunene. De politisk korrekte større avisene hadde relativt små notiser om saken, mens Kommunal Rapport, som representerer interessene til landets 428 kommuner, hadde et større oppslag:

Økende belastning

En økende andel sosialhjelpsmottagere er innvandrere. «Ordningene som skal få dem ut i arbeid er ikke gode nok» mener både KS og Arbeids- og velferdsdirektoratet. (Ikke rart at NAV-direktøren måtte gå). Statistikken viser:

* Ca 134.700 personer mottok økonomisk sosialhjelp i 2014, en økning på 5,6 prosent fra 2013.

* Disse mottok til sammen 5,6 milliarder kroner i lån og stønader, en økning på 10 prosent fra året før.

* Ca 47.500 personer mottok økonomisk sosialhjelp i mer enn 6 måneder, også det en økning på 5,6 prosent.

* Nær 64.000 hadde sosialhjelp som hovedinntektskilde, en økning på 8 prosent.

* Vel 30.000 sosialhjelpsmottagere var i alderen 18-24 år, en økning på nær 4 prosent.

* 36 prosent av sosialhjelpsmottagerne i 2013 var innvandrere født i utlandet. Til sammen har 37 prosent innvandrerbakgrunn, mot 31 prosent i 2010.

* 8 prosent av innvandrerbefolkningen mottok økonomisk sosialkhjelp i 2013.

   Det er denne utviklingen «avtalen om utlendingsfeltet» skal forsøke å bremse eller stanse, av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Vi kan ikke åpne slusene for alle som vil til Norge. Det er bedre å hjelpe flyktninger der de er, i sine hjemlands nærområder. Både fordi norske kroner er mye mer verdt i hjelpearbeidet lokalt, og fordi vi ikke har mulighet til å ta imot alle de millionene som er på flukt.

Så mange som mulig

Vi skal ønske et maksimalt antall krigsflyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere velkommen til Norge. Men under det rødgrønne regimet 2005-2013 kom situasjonen ut av kontroll, rett og slett fordi SV fikk for stor innflytelse over innvandringspolitikken og fordi den rødgrønne regjeringen ikke maktet å behandle asylsøknader raskt nok og effektivt nok slik at grunnløse asylsøkere med barn fikk oppholde seg i landet alt for lenge. Disse skaffet seg nettverk og sympatisører i lokalsamfunnene som støttet opp under en snillisme-politikk som på sikt ikke er bærekraftig.

   Statsråd Anders Anundsen har stått som en bauta i stormen og bør fortsette lenge i sin posisjon. Han utfører hele Solberg-regjeringens samlede asyl- og flyktningepolitikk, ikke en isolert Frp-linje.

Handlekraft

Regjeringen har vist både handlekraft og godt politisk håndverk. Resultatet er så absolutt til å leve med. Regjeringen vil nå kunne sende rene krigsflyktninger tilbake til hjemlandet når forholdene har bedret seg (som i tilfellet Balkan-landene på 1990-tallet), og man får bukt med svære familiegjenforeninger som resultat av flerkoneri. Flyktninger som drar på ferie og besøk til hjemlandet kan få tilbakekalt oppholdstillatelsen (og det bør skje, der er alt for mange eksempler på slike tilfelle).

   Så skal vi være rause mot folk som søker beskyttelse og et nytt liv. Men også vise dem respekt ved å sette krav til arbeid og egen inntekt. Det er der vi trenger et mye mer offensivt NAV.

Oppmuntrende for høyresiden

Det lysner for høyresiden ved kommende kommune- og fylkestingsvalg. Ikke bare gjør Høyre det godt på lokale meningsmålinger myntet på kommunevalget, det skjer også positive ting på venstresiden sett fra regjeringspartienes synsvinkel: Miljøpartiet De Grønne stiller lister i langt flere kommuner, og Feministisk Initiativ stiller som nykommer i de største byene. Begge partier tar stemmer fra venstresiden. Valgforsker Frank Aarebrot, selv erklært Ap-velger, er dypt bekymret over denne utviklingen. Og han har grunn til det.
   Vi kommer til å oppleve et bikkjeslagsmål mellom SV, Rødt, MDG, FI, Venstre og delvis KrF om hvem som er mest ekte for miljøet, klimaet, likestillingen og flere andre politisk korrekte positurer. Utregningsmåten ved lokalvalg favoriserer de store partiene, så når de små ødelegger for hverandre, tjenerAp, Høyre og Frp på det.
   Arbeiderpartiet har nådd toppformen alt for tidlig, og kan bare tape oppslutning fra nå av. Etter hvert begynner regjeringens reformer å virke, ved siden av tidenes største samferdsels- og kollektivløft, helsekøer som reduseres og mer valgfrihet for den enkelte. Etter å ha rast mot "tulleendringene" som særlig Frp har fått gjennomført, er plutselig Arbeiderpartiet blitt vennlig innstilt overfor lettelser i regelverk og avgifter for folk med campingbiler og campingvogner. Det er nesten patetisk.
   Selv reduksjoner i formuesskatten kan bli en fordel for regjeringspartiene når folk oppdager at utviklingen vil gå motsatt vei med de rødgrønne: Innføring av eiendomsskatt i Oslo er antagelig det dummeste trekket Raymond og flokken hans har gjort i nyere tid.
   Politikk handler ikke bare om å love nye lettelser og reformer og velferdsgoder, men å bli stilt i utsikt å tape noen av dem. Velgerne har opplagt mye å tape på å gå tilbake til rødgrønn kjent politikk: Helsekøer, høyere stattenivå, lavere takt i vei- og jernbaneutbygging, mer byråkrati, mindre valgfrihet.

Stakkars Senterpartiet

Bondepartiet, unnskyld: Senterpartiet, er et parti «ute av tia» og dømt til tilbakegang og isolasjon. Årsaken er dels demografisk utvikling der skaren av kjernevelgere reduseres hvert eneste år, dels en håpløs politisk «ideologi» som i realiteten er en konstruert tankemessig overbygning til støtte for statssubsidierte inntektsøkninger for medlemmene i bondelagene.

   Det skjer gjennom importvern, landbruksstøtte og dyr distriktsutbygging for å fryse fast dagens og gårsdagens strukturer, i stedet for å bygge opp kraftfulle regionsentra med urbane kvaliteter.

Tvangsfordeling av goder

Man ønsker en sterk og sentralisert stat som fordeler godene ved å tvangsflytte offentlige institusjoner ut i Distrikts-Norge («skape arbeidsplasser») og gi private bedrifter uten livets rett økonomisk støtte fra fellesskapet. Ingen er så flinke som Bygde-Norge og Senterpartiet til å renne opp og ned trappa til finansministeren, næringsministeren og samferdselsministeren for å skaffe støtte til lokale prosjekter. Som noen andre betaler for.

Partiet har tida og utviklingen mot seg, og nå slåss man kraftig mot den fornuftige kommunereformen som vil føre til «ordførerras» for partiet. I dag sitter partiet med rundt 90 ordførere, men snittet på kommunene de regjerer over, er 4.000 innbyggere. Partiet har seks-syv prosent (eller lavere) oppslutniung ved kommunevalg, enda lavere ved stortingsvalg.

Mister makt

Kommunereformen vil føre til at Senterpartiet mister ordførere, makt og innflytelse. Når to-fire kommuner slår seg sammen, vil man i en overgangstid ha oppsvulmede størrelser på de felles kommunestyrene, ved neste kommunevalg vil tallet på kommunestyrerepresentanter gå kraftig ned, mye lavere enn i de tidligere kommunene til sammen. Dermed kreves det flere velgere bak hver representant, og utregningsmåten ved lokalvalg i Norge gjør at Sp vil oppleve kraftig tilbakegang, miste ordførere og bli en nærmest irrelevant størrelse. Den samme situasjonen er forøvrig SV i.

Ingen ting vil bli reversert

Glem Sp-landsmøtets valgløfte om at man vil «reversere» kommunesammenslutninger som er gjennomført med mildt press eller direkte tvang. Arbeiderpartiet, Høyre og Frp vil sørge for at det ikke skjer. Ingen av disse vil snu klokka tilbake. Kampen er tapt før den er begynt. Heller ikke den fornuftige politireformen vil Sp få noen innflytelse på. De vil tape den kampen. Motstanden mot at de alt for mange høyskolene og universitetene her i landet (delvis resultat av distriktsutbygging) skal fusjonere, vil ikke nytte. Her er det snakk om administrativ sentralisering fra 19 til 10 høyskoler og samling av fakulteter, uten nødvendigvis å redusere tallet på «campus» i like stor grad. Men en og annen administrativ stilling kan selvsagt forsvinne.

Partiets grandiose ide om at Oljefondets fondsforvaltning skal «desentraliseres» til flere norske byer, er bare latterlig. Det vil ikke skje.

Bremsekloss

Senterpartiet er et konservativt parti, til dels også en reaksjonær bremsekloss på samfunnsutviklingen. De eneste to punktene i programmet jeg applauderer, er kravet om et styrket forsvarsbudsjett, og utdeling av pepperspray til lokalbefolkningen i ulveområder. Et enda bedre alternativ er å utrydde ulv fra norske skoger for å unngå husdyrdrap. Der er jeg faktisk enig med sauebøndene.

   På den annen side har jeg langt større tro på de forsiktige reformene landbruksminister Sylvi Listhaug er i gang med. Selv om de protesterer offentlig av lojalitet mot organisasjonene, er en økende skare bønder fornøyd med utviklingen når man snakker med dem på tomannshånd. Bare la reformene virke en stund og gå videre i prosessen mot et friere norsk landbruk. Senterpartiets velmaktsdager er for lengst over.

Gjeninnfør totalforsvarskonseptet!

I den forrige kalde krigens tid, grovt regnet fra 1945 til tidlig 1990-tall, var det norske forsvaret relativt sterkt, alt tatt i betraktning. Landet hadde en liten befolkning og var og er geografisk langstrakt, men både mobiliseringsforsvaret og stående styrker var kampklare, forholdsvis godt utstyrt og tilstrekkelig trent til å gi dybde og utholdenhet inntil allierte NATO-forsterkninger var på plass. Og ikke minst var moralen høy, til tross for sterk forsvarsfiendtlig agitasjon fra gamle «brukne gevær»-tilhengere og militærnekteraksjoner fra kommunister og datidens SV`ere.

   Faren for overfall var reell, og alle oppegående nordmenn så hvordan Sovjetrussland behandlet sine okkuperte naboer (de baltiske statene), hvordan dets ledere brukte militærmakt mot frihetshungrende Ungarn og Tsjekkoslovakia og hvordan de gjennom marionettregimer i Polen, Tyskland og Øst-Europa underkuet befolkningen, tråkket på menneskerettighetene og holdt folk som ville flykte vestover bak solide grensemurer, minefelt og piggtrådsperringer.

Alle ressurser må tas i bruk

Som et lite land måtte storting og regjering planlegge for et scenario der alle landets ressurser måtte tas i bruk, både sivile og militære, i en eventuell nasjonal krise- eller krigssituasjon. Beredskapslagre av korn og drivstoff, reservedeler og tyngre våpen ble bygget ut og til dels plassert langt inne i fjell. Heimevernets våpendepoter var tilgjengelig lokalt i by og bygd, mange HV-soldater oppbevarte sine personlige våpen hjemme. De kunne rykke ut på timers varsel for å beskytte viktige objekter.

   Den borgerlige regjeringen etter 1965 sørget for å bygge et 30-talls «kyllingmarker» (småflyplasser) som også kunne ta ned moderne jagerfly (lenge en godt bevart hemmelighet). Dermed hadde luftforsvaret mange reservebaser som ikke kunne slås ut samtidig i åpningsfasen av et overfall. Gjennom et godt utbygget etterretnings- og overvåkningssystem kunne man følge detaljert med på russiske aktiviteter både til lands, i luften og til sjøs (både over og under havoverflaten). Det ga nødvendig reaksjons- og mobiliseringstid.

NIKE-rakettene rundt Oslo

Rakettforsvaret av hovedstaden (NIKE) ga trygghet for at viktige funksjoner kunne forsvares og landets ledelse beskyttes.

   Svært viktige grep var planleggingen av Nortraship og rekvisisjonsavtalene med sivile bedrifter. Nortraship ble i virkeligheten ikke lagt helt ned etter annen verdenskrig, men gjenoppsto i Rederiforbundets beredskapsmessige samarbeid med staten. Om bord i alle norskregistrerte, norskeide og norskkontrollerte skip hadde kapteinene i sin safe hemmelige, forseglede forhåndsordrer om hva de skulle gjøre ved et eventuelt nytt «9. april». Hvilke havner de skulle søke og hva slags krigsviktig last de var tiltenkt innenfor NATO-samarbeidet.

   Maskinentreprenørene hadde avtaler med Forsvaret om hvilke anleggsmaskiner de skulle stille til disposisjon i en krig. Lignende avtaler ble gjort i transportnæringen, med busselskaper osv, osv. Innenfor medier og psykologisk beredskap var det opprettet beredskapsorganisasjoner som «Regjeringens pressetjeneste i krig». Planene ble testet gjennom jevnlige øvelser.

Lot Forsvaret forfalle

Det aller meste av dette ble avskaffet og bygget ned da lite fremtidsrettede og uansvarlige regjeringer på 90-tallet lot forsvaret av Norge forfalle til et bitte lite innsatsforsvar med en brøkdel stående styrker, og et mobiliseringsforsvar som åpenbart ikke ville makte oppgavene i en krig på norsk jord. Verneplikten ble satt ned og bare en brøkdel av årskullene innkalt til førstegangstjeneste. Samarbeidet mellom det militære forsvaret og det sivile samfunnet ble redusert til omtrent ingenting. Forsvarsbudsjettene ble redusert år for år. I stedet ble pengene brukt til å øke velstand og velferd. Den kalde krigen var over, Sovjet-Unionen borte, så nå var det bare å fråtse i stadig høyere kjøpekraft i en oljesmurt økonomi.

Må bygges opp igjen

Så står vi i dagens virkelighet overfor en situasjon der forsvaret må bygges opp igjen for å sikre norsk uavhengighet, fred og frihet.

   Norge rår over store ressurser for hurtig overflytting av militære mannskaper, våpen, proviant og utstyr av ethvert slag. Vi har en enorm kapasitet i helikopterne som til daglig benyttes i Nordsjøen. Vi har en stor sivil flyflåte av SAS-, Norwegian- og Widerøe-maskiner som selvfølgelig vil bli trukket inn i overføring av mannskaper til særlig Nord-Norge om behovet skulle oppstå.

   Det er bra at Forsvaret nå inngår beredskapskontrakter med Wilh.Wilhelmsen-gruppen om bruk av deres skip (spesielt ro-ro) for å overføre styrker og materiell raskt i en krisesituasjon. Det er nettopp hva vi har sett russerne er i stand til, på Krim, i Øst-Ukraina og under siste ukes beredskapsøvelse i nord, kloss ved Norges grense. Selvfølgelig synes deler av pressen at denne styrkingen av Forsvarets reaksjonstid bør problematiseres, men det kan vi leve med. Det er uhyggelig hvor lite journalistene kan, vet og har lært.

   Totalforsvaret var oppegående til bortimot år 2000. Der eksisterte et nettverk av samarbeidsavtaler mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Rekvisisjonslovgivningen ga hjemmel for å overta sivile ressurser. Wilh. Wilhelmsen-avtalen er ikke noe prinsipielt nytt.

På høy tid

Slike avtaler forkorter reaksjonstiden for norsk forsvarsinnsats og vil bli lagt merke til. Det er på høy tid at noe av dette skjer, og at ansvarlige myndigheter går videre med å gjeninnføre et totalforsvarskonsept som fungerer. Samtidig må forsvarsbudsjettet økes til minst to prosent av BNP. Verden rundt oss har endret seg, vi lever farligere enn før.

Anundsen gjør en god jobb

Justisminister Anders Anundsen har gjort en forbilledlig innsats på sine ansvarsområder som medlem av Erna Solbers regjering. Han er utsatt for krasse partipolitiske og taktiske angrep, hatske beskyldninger og uprofesjonell kampanjejournalistikk i så godt som alle medier, men står fast i stormangrepene, er tydelig og krystallklar i sine uttalelser - fra en trygg, saklig plattform.

   Først og fremst bør alle kritikere og halvstuderte statsvitere sjekke sine almenkunnskaper (om de finnes) om norske regjeringer og statsråders stilling: En statsråd driver ikke en egen politikk på vegne av seg selv eller det partiet vedkommende representerer i en koalisjonsregjering: Han eller hun setter ut i livet regjeringens politikk. Den godkjennes i regjeringskonferanser og med Kongen i statsråd og er nedfelt i samarbeidsavtaler og regjeringserklæringer.

Langt over støvleskaftene

Saken om «asylbarna» er gått langt over støvleskaftene, eller rett til himmels om man vil, og har overhodet ikke den dimensjonen man gjør den til i form av tillit eller mistillit til statsråden. Kontrollkommiteen bedriver taktikkeri og er et ledd i ordinær opposisjonsstrev.

   For det første dreier det seg ikke om «asylbarna», men om barnas foreldre som har jukset, løyet eller nektet å samarbeide om retur selv når det er godtgjort at de slett ikke har noe beskyttelsesbehov, men er økonomiske eventyrere som gjerne vil ha en bit av den norske velferden. De opptar plassen til andre som virkelig har et behov for beskyttelse og et fristed i Norge.

Fortgang i avgjørelser

For det andre er det i avtalen mellom Venstre, KrF og regjeringspartiene et hovedpunkt at saksbehandlingen for utsendelse av grunnløse asylsøkere (med eller uten barn) skal prioriteres, altså selve saksbehandlingen. Det skulle gå fortgang i avgjørelsene om utsendelse, inntil et justert regelverk var på plass. Inntil et nytt regelverk er utarbeidet gjelder selvsagt det eksisterende, det som de rødgrønne partiene etterlot seg, og som var minst like restriktiv.

   Derfor hadde etter min mening justisdepartementet og politiet helt greie fullmakter til å prioritere og forsere utsendelse av grunnløse asylsøkere – med eller uten barn. Barnas beste er å være sammen med sine foreldre uansett hvor de bor og lever i verden. Og jeg vil legge til: Nesten uansett hvor lenge de har bodd i landet.

Tømte lageret

En annen situasjon ville oppstå den dagen regelverket var blitt endret, i favør av KrFs og Venstres tåredryppende og ettergivende standpunkter. Og regelverket ble endret like før jul. Men på det tidspunktet hadde (heldigvis) politi og utlendingsenhet kommet godt i gang med å «tømme lageret», ikke minst fordi bedre returavtaler var inngått med enkelte land.

   Midt oppe i den heftigste støyen rundt «asylbarna» ble det hevdet at politiets utlendingsenhet hadde prioritert utsendelse av asylsøkere med barn fremfor utvisning av kriminelle. Det var løgn. Tallene på utviste kriminelle og folk uten lovlig opphold ble offentliggjort denne uken: Aldri har så mange kriminelle utlendinger blitt kontrollert og utvist av Oslo-politiet. Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold var heller ikke i tvil om hva årsaken er: 30 millioner «ferske» kroner og 32 nye politistillinger øremerket til operativt arbeid på utlendingsfeltet. Derfor kunne mange kriminelle utvises parallelt med hjemsendelse av grunnløse asylsøkere.

Langt flere utvist

I de siste fire månedene ifjor opprettet Oslo politidistrikt utvisningssak mot 834 utenlandske statsborgere, enten på grunn av begått kriminalitet eller fordi de manglet arbeids- og oppholdstillatelse. Tilsvarende tall for samme periode i 2013 var 464. Satsingen på utvisning av kriminelle som startert etter sommeren ifjor, ga umiddelbart resultater.

   En god del av de utviste utlendingene er multikriminelle og opererer i de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum der de driver med narkotikaomsetning, eller er involvert i vinningsforbrytelser (tyveri, innbrudd) og svart arbeid, hvitvasking og organisert kriminalitet.

   Ekstrabevilgningen fra 2014 er videreført i år. Vi kan derfor vente en like intens kamp mot kriminelle utlendinger dette året. Med et antall utvisninger som ligger godt over hva de rødgrønne klarte å få til. Dette er ikke å prioritere «kriminelle fremfor asylbarna». Det er to parallele spor som begge er like viktige.

Politireform m.m.

Når man så legger til det grundige arbeidet Anundsen og hans departement har uført i forbindelse med bl.a. politireformen, og hans effektive innsats på flere andre felter, får ihvertfall undertegnede et bilde av en svært dyktig statsråd. Han fortjener takk og lykke til i fortsettelsen.

Dagsaktuelt, litt av hvert 1

Alvorlige hendelser, og en del ikke fullt så alvorlige begivenheter, har hjemsøkt verden og fedrelandet de siste dagene.

   Det var interessant å studere stemmebruk og kroppsspråk til TV-reportere og deres «ekspertpaneler» etter valget i Israel. De var tydelig frustrerte over at meningsmålingene ikke slo til og at Benjamin Netanyahu likevel vant en brakseier rundt sammensetningen av Knesset. Innsikten i landets helt spesielle situasjon er ikke imponerende. Vi i Norge overfører vår erfaringsverden til Midt-Østen og innbiller oss at folk også der stemmer ut fra boligpriser, økonomiske problemer, arbeidsløshet og fattigdom.

Daglige utfordringer

Selvsagt er dette alvorlige innenrikspolitiske utfordringer. Men jødene vet samtidig så inderlig vel at forholdet til fiendtlige naboland og bestialske terrororganisasjoner, som Israel er innringet av på alle kanter, er mer avgjørende for såvel nåtid som fremtid. Der er fortsatt mange titalls millioner arabere som ikke anerkjenner at Israel overhodet eksisterer, at staten bør knuses og jødene kastes på sjøen i et umettelig blodbad.

   Når slike eksistensielle problemstillinger roterer rundt i velgernes hoder, er det ikke så merkelig at man faller ned på støtte til Likud og andre sentrum-høyre-partier. Innenrikspolitikken avgjør hvordan man lever, utenrikspolitikken om man skal få leve overhodet. Det siste ble avgjørende.

Eliten imot

Netanayhus seier er desto mer imponerende når vi tar med at de fleste aviser og TV-kanaler var imot ham, landets intellektuelle og den borgelige eliten likeens.

   Samtidig var det interessant å observere hvordan valgkampen og valget ble gjennomført. Israel er det eneste demokratiet i hele Midt-Østen, omgitt av mer eller mindre despotiske regimer, diktaturer og autoritære regimer. Ytringsfriheten står fjellstøtt, det samme respekten for menneskeretigheter (det siste er omstridt, men sammenlignet med nabolandene ligger de individuelle frihetene skyhøyt over andre land i området). Den arabiske minoriteten på 20 prosent lot sin stemme høre og blir representert i nasjonalforsamlingen med en blokk på 14 seter. Det er arabere som ikke har noe som helst ønske om å emigrere til andre arabiske land. For det første har de bodd i landet lenge, og for det andre har de levestandard og sosiale velferdsrettigheter i staten Israel som de ikke finner noen andre steder.

Fortsatt håp

Jeg merket meg den israelske Norges-ambassadørens kommentar om at det slett ikke er sikkert Netanayhu virkelig mener at tostat-løsningen er skrinlagt for godt, selv om den israelske statsministeren gjorde et poeng av nettopp det i valgkampen. Det er forholdet til USA, EU og andre mektige aktører som til syvende og sist blir utslagsgivende her. Et mildt, delvis vennskapelig, men tydelig press utenfra kan få ting igang. FN er irrelevant.

   Selv mener jeg at Hamas og den palestinske selvstyremyndigheten må ta et stort medansvar for at en tostatsløsning har strandet til nå. Hamas har fortsatt punktet i sitt charter om at Israel skal utraderes på kartet, og Fatah tør ikke føre en for moderat samarbeidslinje av frykt for Hamas. I periferien lurer Hizbollah, ISIL og Iran. Sistnevnte med et åpenbart mål om å utvikle atombomber for å utslette Israel og alle som bor der. Det er kun et spørsmål om tid.

Fred først, deretter Palestina

Anerkjennelse av «Palestina?» Man kan ikke anerkjenne en stat uten definerte og avtalte grenser, basert på en fredsslutning en gang for alle. Partene må først komme til enighet seg imellom, gjerne via tredjeparts meglere. Bosetningene er selvfølgelig et problem.   Svært mange av dem er ulovlige midlertidige konstruksjoner, husvogner og lignende som er lett å fjerne, slik Israel gjorde i Gaza. Verre er det med de små landsbyene som er oppstått på Vestbredden som følge av offisiell jødisk bosetningspolitikk. Men alt i alt dekker de foreløpig ikke mer enn 3-4 prosent av det totale arealet som den palestinske staten var ment å kontrollere. Der finnes fortsatt muligheter for makeskifte og grensejusteringer med utgangspunkt i FNs tostatvedtak og diverse resolusjoner. Hvis palestinerne vil.

Kommer aldri tilbake

De arabiske, eller palestinske, flyktningene fra 1948- og 1967-krigene kommer aldri tilbake, om da ikke en eventuell palestinsk stat på Vestbredden ønsker dem velkommen dit. Spørsmålet er om hvorfor deres arabiske brødre ikke vil tillate flyktningene å ha fulle rettigheter der de oppholder seg nå. De er alle arabere, med samme språk, kultur og religion. I teorien skulle de være lett å assimilere, lett å integrere. Men nabolandene nekter dem like rettigheter til velferdsytelser, bolig, arbeid, yrke og eiendom. Man vil ikke ta imot dem som arabiske brødre.

   Både etter første og andre verdenskrig var flere titalls millioner mennesker på flukt i Europa og tilstøtende områder. Grekere bosatt i dagens Tyrkia ble tvangsflyttet til Hellas, tyrkere bosatt i Hellas ble sendt til «hjemlandet» etter første verdenskrig. Mange millioner polakker ble sendt vestover fra Russland og Hviterussland til dagens Polen etter andre verdenskrig, tyskere i Øst-Preussen og andre tyske landområder ble likeledes truet vestover til Øst- og Vest-Tyskland. Krim-tartarene ble også forvist av russerne.

Har slått seg til ro

Overalt har disse millioner menneskene slått rot, blitt integrert og har ikke noe mål om å «vende tilbake» dit besteforeldrene bodde. De driver ikke terror eller skyter med raketter mot de opprinnelige hjemtraktene, de sender ikke selvmordsbombere inn til sine gamle byer og landsbyer. Hvorfor er det samme ikke mulig i Midt-Østen? Hvorfor gjelder ikke FN-vedtaket om «rett til å vende hjem» disse millionene, bare arabere og deres etterkommere som en gang bodde i dagens Israel?

   Slik kan man fortsette å spekulere. Valget i Israel har i utgangspunktet ikke gjort flokene lettere å løse. Men flertallet av israelere vil altså ha det slik. Det er sånn demokratiet fungerer.

Rollebytte til ingen nytte

For tre år siden var sentrale politiske myndigheter – les den rødgrønne regjeringen – begynt å bli bekymret på våre vegne: Boligprisene var blitt for høye, og Ola Nordmann satte seg i høy gjeld for å kunne skaffe seg et sted å bo. Finanstilsynet mente det ville hjelpe å heve kravet til egenkapital fra 10 til 15 prosent. Daværende opposisjon protesterte, og det med rette. Å heve egenkapitalkravet ville være usosialt, fordi det rammer dem med aller dårligst råd, mens de som kan skaffe tilleggsgarantier (kausjon) fortsatt vil kunne handle på boligmarkedet. De talte for døve ører, den gang.

Aller verst ute i slike tilfelle er yngre mennesker som skal forsøke å skaffe seg sitt første hjem. Mens de med velstående foreldre får hjelp til førstegangsetableringen, kommer ikke de som mangler slik ryggstøtte over egen dørstokk.

Fortsatte å stige

Stikk i strid med meglerbransjens spådommer har prisene de siste par årene bare fortsatt å stige, og nå ropes det varsku også fra regjeringshold. Det vil si, finansministeren er under press for å «gjøre noe». Siv Jensen har bedt Finanstilsynet om råd, og tilsynet har lagt frem en smørbrødliste med innstramninger som finansministeren kan plukke fra.

Hun bør – foreløpig - ta det med ro. Den lave renten vil holde seg lenge, og der er ennå tid til å få fart på boligproduksjonen før den begynner å stige igjen. Så er det nesten komisk hvordan Arbeiderpartiets hofforgan Dagsavisen velger å se bort fra sitt standpunkt fra få år tilbake og nå fremfører de samme argumentene som Høyre og Frp luftet i 2012-2013: «Løsningen er å bygge flere boliger». Nå er plutselig innstramninger ikke god latin lenger, selv om prisene har nådd nye rekordnivåer.

Har snudd trill rundt

Den rødgrønne opposisjonen har snudd trill rundt – vel vitende om at det ikke er deres regjering som får svi dersom et boligkrakk skulle ramme fedrelandet. I kjent partiagitatorisk stil hevder nå Dagsavisen at Siv Jensen har bedt Finanstilsynet «slå til mot lånekundene». Og så heter det at svaret på utfordringen ikke ligger i å gjøre det umulig for ungdom i å få lån i banken. «Så lenge etterspørselen er mye større enn tilbudet, vil prisene øke». Lederskribenten har tydeligvis tatt seg et kortkurs i kapitalistisk markedsøkonomi siden 2013.

   I bunn og grunn har Dagsavisen selvfølgelig rett: Det er og blir ubalansen mellom tilbud og etterspørsel som er hovedproblemet. Nå som i perioden 2005-2013. Kommunene klarer ikke å frigjøre tilstrekkelig med tomter, og eiendomsutviklerne kvier seg for å legge ut for mange salgsobjekter av frykt for at boligprisene (les: fortjenesten) skal flate ut eller synke.

Hadde selv et ansvar

De rødgrønne hadde selv stor skyld i at byggekostnadene gikk i været, i tillegg til ubalansen i markedet. Kravet om universell utforming på stadig nye områder og forsterkede krav til teknisk standard i byggeforskriftene var en kilde til fordyrelse.

Det tar litt tid å få luket bort de mest unødvendige kravene, men Solberg-regjeringen er godt i gang med opprydningssjauen i bygningsbyråkratiet. Ett eksempel er «frigjøringen» av mindre bygninger, påbygg og tilbygg som til nå har måtte være med på runddansen i kommunene.

   Kommunereformen som fører til at innelåste byer i en større sammenslutning etter hvert kan bygge boliger i omegnen uten å berøre dyrket mark i utrengsmål, vil være en pådriver for en større boligproduksjon. Men det løser ikke det akutte behovet de aller nærmeste årene. Folk flytter av fri vilje inn i sentrale byområder selv om de noen mil utenfor kunne få langt rimeligere hjem. Sånn er det bare.

Et kommunalt medansvar

Kommunene under politisk ledelse må også ta et ansvar for å oppmuntre entreprenører til høyere produksjon, med minst mulig negative og tidkrevende stengsler i saksbehandlingen. Men også ved å sette klare tidsfrister for å bebygge frigjorte tomter. Dersom private boligprodusenter er avventende med byggingen fordi de vil posisjonere seg til høy fortjeneste, må kommunene selv overveie å gå inn som byggherre og heller satse på boligkooperasjonen. Det får være riset bak speilet.

   Folk skal ha et sted å bo uten å måtte bo seg ihjel. Virkemidlene er der, det gjelder bare å ta dem i bruk.

Trine-posen og samarbeidet

Venstres «Trine-pose», plastposeavgiften som partiet lover å innføre i sitt stortingsvalgprogram 2013-2017 (side 30) blir kanskje ikke innført likevel. Avgiften ble lansert under de fire borgerlige partienes budsjettsamtaler ifjor høst. Avgiften fikk begeistret støtte fra Kristelig Folkeparti, lunken aksept fra Høyre og Fremskrittspartiet. I forhandlinger om et flertall må man gi og ta. Venstre og KrF fikk finansiert noen av sine kjepphester i budsjettet på denne måten.

   I etterkant var ingen av de to partiene altfor entusiastiske med å innrømme fars- og morskapet til poseavgiften. De vet inderlig godt at nye avgifter på forbrukerne er upopulære. Over et år blir halvannen krone pr. pose noe som merkes i de fleste familier. Poser av plast er kommet for å bli og benyttes mange ganger også til andre formål. Gjenvinningsprosenten er høy og miljøeffekten forsvinnende liten. Avgiften blir bare en ny inntektskilde for staten – 1,25 milliarder kroner.

Innføringen utsatt

Nå er innføring av Knut-Trinepose-avgiften utsatt, den skulle vært satt i verk 15. mars. Men det dreier seg ikke om noen «blå avgiftsforvirring» som det sosialdemokratiske, lett opposisjonelle Aftenposten får seg til å skrive. Utsettelsen skyldes at Regjeringen faktisk lytter til innspill i høringsprosessen og tar en liten time-out. Bakgrunnen er nok at kritikken har haglet i høringsrunden. Nå kommer Regjeringen tilbake til saken i forbindelse med revidert statsbudsjett.

   Høyre og Frp er selvsagt innerst inne imot avgiften, men ga etter for press fra Venstre og KrF. Det rare er at kommentarene fra de to partienes talspersoner nå har et snev av lettelse over seg. Venstres Terje Breivik sier plutselig at partiet «ikke legger noen prestisje i at avgiften på død og liv skal innføres», og KrFs Hans Olav Syversen uttaler at «det er klokt av Regjeringen å lytte til innspillene fra høringsrunden». Han er åpen for å finne «alternativ inndekning».

Ga seg for lett

Altså ga Høyre og Frp seg litt for lett under forhandlingene om inneværende års statsbudsjett. Det var til dels høy temperatur og sterke følelser med tilsvarende harde utfall mot Solberg-regjeringens primære budsjettforslag under samtalene. Nå har man kanskje lært av de store sprikene som kom for dagen og har pratet sammen i en ny runde i Nydalen. Støy og uenighet utad svekker velgertilliten og rammer alle fire.

   Her oppstår et dilemma: Det skal lønne seg å ta ansvar i regjering. Det har ikke Venstre og Kristelig Folkeparti vært villig til. De vil stå utenfor og ønsker å stille seg fritt til å protestere, kritisere og presse, med kraftige megafoner og maksimalt med støy i mediene. De tror det tjener deres sak. Dersom de allerede nå i utgangspunktet skal få påvirke neste års budsjett før budsjettets hovedprofil er bestemt, og at de så i tillegg skal få bråke og kreve forhandlinger om enda flere endringer fra fremleggelsen i oktober og utover høsten, da får fire-fem-prosentpartiene alt for stor innflytelse.

Må ta ansvar

Skal de få innflytelse som vippe- og presspartier, må de ta ansvar ved å gå inn i regjering. Faktum er at det de to støttepartiene oppnådde av endringer og profil ifjor høst, det ville de fått også innenfor regjering. Det er ingenting som tyder på noe annet.

   Men i stedet setter de seg i en posisjon der de både kan være spekkhuggere i budsjettkroppen og samtidig være en slags politiske fristikkere ved at de ikke vil ta et regjerings-medansvar. Det går ikke i lengden. Om Venstre og KrF mener de har rett til å være irritert over budsjettprofil og innhold, kan jeg forsikre om at irritasjonen er minst like sterk blant Høyre- og Frp-velgere. Venstre- og KrF-lederne må snart innse at det ikke var de som fikk den store velgerstøtten ved valget i 2013. Litt mer magemål, litt lavere kravmentalitet og høyere grad av realisme er nødvendig for at det borgerlige prosjektet skal lykkes.

   Det går ikke alltid å kreve både i pose og sekk.

Hva lærte de av streiken?

Med «de» mener jeg pilotene og Parat. Streiken de satte i verk var upopulær i vide kretser, inklusive pilotenes egne kolleger i Norwegian, som betraktet arbeidsnedleggelsen som en luksusstreik for dem med millionlønn og minimum 184 fridager i året.

   Parat bør også merke seg den sterke sympatien selskapets gründer og leder Bjørn Kjos oppnådde i opinionen: Halvparten av de spurte har mest sympati for Norwegian-sjefen, bare hver fjerde nordmann støttet pilotene. Det siste er oppsiktsvekkende på bakgrunn av det medlemssterke Los støtte til streiken. Svært mange medlemmer i fagforeningene både innenfor og utenfor LO må ha støttet Kjos i sitt indre.

Oppnådde lite

Parat oppnådde ikke det de hevdet var hovedkravet. De fikk ikke bestemme hvilken arbeidsgiver de skal ha i konsernsammenheng, og forhandlerne fikk ikke aksept for at det er de som skal gi føringene for selskapets kommersielle beslutninger i årene fremover. Kjos kan gå videre med sitt globaliseringskonsept. Pilotene har fått stillingsgaranti for tre år fremkover, men siden de skandinaviske rutene neppe vil ekspandere videre i særlig grad, vil ikke norske, svenske og danske flyvere bli foretrukket på de internasjonale rutene som nå skal opprettes – mellom baser langt fra Norge. De er for dyre.

Kan takke Norwegian

Folk flest har innsett, og personlig erfart, at det er Norwegian de kan takke for rimeligere flybilletter ut fra Norge, ut i Europa og på interkontinentale ruter. Hadde det ikke vært for Norwegian, ville de vært tvunget til å betale businesspriser med selskaper som SAS, KLM, Lufthansa og British Airways (sistnevnte har vært sterkt presset av Ryanair). Det er flyselskaper som Norwegian, Ryanair og WizzAir som utjevner forskjellen mellom velstående mennesker i vår del av verden, og de med lavest lønn og levekår.

Reis med Norwegian

Streiken var unødvendig lang og rammet unødvendig mange uskyldige passasjerer. De var bare brikker i et rått spill om egeninteresser. Selv tror jeg ikke omdømmetapet til Norwegian er stort eller alvorlig. Det kan vi raskt rette opp hver og en av oss: Bestill og kjøp flybilletter hos Norwegian!

De kuppet 8. mars

Jeg har stor forståelse for at likestillingsminister Solveig Horne nekter å gå i 8. mars-komiteens tog i Oslo. Venstresiden har gjennom manipulering og politisk taktikkeri tilranet seg definisjonsretten for hva likestillingskampen skal dreie seg om, og dermed splittet ikke bare bevegelsen, men skjøvet fra seg tusener på tusener av kvinner og menn.

   Metoden er enkel og minner om AKP (M-l)s antidemokratiske og hersketekniske framferd på 70- og 80-tallet: Først og fremst gjelder det å finne på paroler og saker som har brodd mot den sittende regjering. I år har de bl.a. funnet på at den store kampen skal dreie seg om privatisering av barnehager og retusjering av reklame. Hovedparolen i Oslo er: «Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter». 

På stedet hvil

Dette tøvet skal dekke over det faktum at likestillingskampen i regi av regjering og statlige institusjoner knapt kom ett skritt videre under de åtte lange rødgrønne regjeringsårene. Litt utvidelse av allerede innførte ordninger her, noen strengere kvoteringer der, mye skrik og skrål om at kvinnene i større grad måtte komme inn i lederstillinger i nærings- og samfunnsliv. Dette til tross for at Norge har kvinnelig statsminister for første gang siden Gro Harlem Brundtland og at både NHO-sjefen og LO-lederen er kvinner, kvinner har gjort et godt innhugg i styrerommene og overgår det annet kjønn på høyskoler og universiteter.

   Kvotering har sørget for at kvinner går inn i politikken på bred front lokalt, regionalt og sentralt. Like muligheter for skolegang og karriere i yrkeslivet er kommet så langt for kvinner at de har oppnådd nøyaktig hva både de og samfunnet ønsker.

Mye er oppnådd

Den reelle likestillingen og frigjøringen er kommet lengre i Norge enn i noe annet land, og det kan være på tide å utvide perspektivet til den internasjonale scenen. Men nei, 8. mars-komiteen er ikke interessert i en større vekt på fattigdomsbekjempelse, vannprosjekter i utviklingsland, skolegang for kvinner, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap (det siste foregår i stort omfang også i Norge). Dette i kontrast til 1. mai-paroler der internasjonale spørsmål svært ofte dominerer plakater og bannere.

   Vold mot kvinner (og barn) har stått sentralt i debatten det siste året, og godt er det. Dette spørsmålet er noe alle kan enes om og er et tema vi ikke kan slippe før holdninger og kultur er endret.

Basert på løgn

Fjorårets 8. mars-tog dreide seg om et ikke-tema, nemlig forsvar for kvinners rettigheter i forhold til abortlovgivning og reservasjonsrett for et forsvinnende lite antall leger. Tog og paroler fikk stor oppslutning, men parolene var basert på en løgn: Loven om selvbestemt abort var overhodet ikke i fare. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sa det rett ut og tordnet mot løgnen. Den sosialdemokratiske pressen (Amedia) forholdt seg taus i forhold til hennes vitnesbyrd. Hun passet ikke inn i det partitaktiske spillet på Youngstorvet.

   8. mars-feministene går ut mot diskriminering i Den norske Kirke, men er underlig tause i forhold til kritikk mot moskeer og muslimsk konservatisme. Man nekter å anerkjenne at tvangsetkteskap og kjønnslemlestelse er likestillingsspørsmål.

   «Kampen mot regjeringa» er viktigere.

Rått parti i debatten

Det var et underlig debattpanel NRK1 hadde satt sammen for å diskutere den pågående pilotstreiken i flyselskapet Norwegian. Streikelederen, LO, en arbeidsrettsadvokat, SAS-sjefen og flere andre deltagere gikk løs på Bjørn Kjos og NHO Luftfart-representanten. De «nøytrale», faglige ekspertene i panelet var ikke så nøytrale likevel. Resultatet ble en forutsigbar slagside som er blitt NRKs varemerke.

   Verst var nok deltagelsen fra SAS, som overhodet ikke er part i saken, men som selvfølgelig fryder seg over at konkurrenten får problemer med et lite mindretall av sine ansatte. Pengene renner ut av Norwegian, til nå er over 100.000 passasjerer blitt rammet. SAS-sjef Roald gnir seg i hendene. Han behøver ikke til de grader kutte i kostnader slik det kommersielle Norwegian må gjøre, for han har tre lands statskasser i ryggen.

Til tross for dette, klarte Bjørn Kjos på en klar, tydelig og pedagogisk måte å få fram den egentlige bakgrunnen for konflikten. Det er ingen tvil om at pilotene, dersom de vinner fram, blir satt i en posisjon der de i realiteten få sterk innflytelse på viktige kommersielle avgjørelser og undergraver arbeidsgiverens styringsrett i eget selskap. Det er oppsiktsvekkende og helt bak mål i norsk arbeidsliv og arbeidsrett.

Vikarierende argumenter

Pilotene sier de vil være tilknyttet det Norwegian-selskapet som faktisk styrer deres hverdag, arbeids- og lønnsvilkår. I virkeligheten er nok motivene noe annerledes: De vil ikke bare være tilknyttet det skandinaviske datterselskapet med flyvninger innenfor og ut fra Skandinavia (på norsk millionlønn og vilkår forøvrig), de ønsker å få fly på alle andre staselige og prestisjetunge ruter i verden – fortsatt med millioninntekt og et antall arbeidsdager som ligger på halvparten av hva andre normale arbeidstagere i dette landet må utføre.

Faaagforeninga Parat og LO inntok sine helt forutsigbare standpunkter. Det spesielt fagorganiserte i LO bør merke seg, er at deres topptillitsalgte går løs på et selskap som mer enn noe annet har sørget for at vanlige mennesker «på gølvet» har fått mulighet til å fly rimelig og trygt inn- og utenlands. De har kunnet reise fra Norge og hjembyer til hele Europa, til populære feriesteder som tidligere var forbeholdt business-reisende og de velstående her i landet. Norwegian har sørget for en bølge av frigjøring og demokratisering: Nye, brede sosiale grupper har fått løftet sin livs- og levestandard takket være Norwegian.

Har senket prisene

Knapt noen i dette landet tror at SAS og Widerøe ville ha senket prisen på noen av setene på sine flyvninger om det ikke hadde vært for konkurransen fra Norwegian. Nå går LO, med Unio diltende etter som haleheng, ut og oppfordrer til generell boikott av det private flyselskapet. Altså ikke begrenset til de rutene der de streikende er berørt innenfor Skandinavia og deler av Europa, men generelt. Hensikten er åpenbart å gjøre hva de kan for å knekke Norwegian. Det medfører tap av arbeidsplasser og kan føre til konkurs, men pytt-pytt. Slikt er underordnet for de mektige fagforeningspampene.

   Fra og med den timen streiken blir avblåst, bør vi alle bestille våre flyreiser med Norwegian fremfor andre selskaper.

Feil av Nobelkomiteen

Nobelkomiteens flertall gjorde en feilvurdering da den vraket Thorbjørn Jagland som leder. Av flere grunner. For det første vil stormakter som misliker komiteens valg av for eksempel egne opposisjonelle til fredsprisen tro at press virker. Det mest nærliggende eksemplet er selvfølgelig utnevnelsen av den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiabo.

   Det er nødvendig å minne om at komiteens leder er dens ansikt utad, den som fronter valg og avgjørelser og som får all kritikken – selv om komitemedlemmene ellers er enig. China vil lett se vrakingen av Jagland som et aldri så lite tilbaketog og et ønske om «godt vær». Det at Regjeringen ikke ville møte Dalai Lama styrker slike mistanker. China tror jo at storting og regjering har innflytelse på Nobelkomiteens valg av kandidater og vinnere.

Uavhengighet i drift

For det andre kan avgjørelsen tolkes som om komiteens uavhengighet er kommet i drift. Det er riktig som det har vært påpekt: Det har aldri tidligere skjedd at en leder som selv ønsket å fortsette, er blitt kastet. Selv ikke når det politiske flertallet på Stortinget eller i komiteen har skiftet (det andre er konsekvensen av det første).

   Jeg legger likevel mest vekt på et tredje argument: Thorbjørn Jaglands personlige egenskaper og brede erfaring. Det er få mennesker på den rødgrønne siden jeg har større respekt for enn Jagland. Han har, i tillegg til partipolitiske toppverv, vært statsråd og statsminister og hatt en rekke internasjonale posisjoner. Den nåværende stillingen som generalsekretær i Europarådet har vært brukt mot ham, men jeg vil si tvert imot: En slik posisjon er en styrke for en leder eller et medlem av Nobelkomiteen. Stillingen gir et internasjonalt kontaktnett av stor verdi, også utenfor Europa. Det at han ble gjenvalgt i Europarådet er et bevis på hans unike posisjon internasjonalt.

Partipolitikk?

Selv om jeg er klar over at Arbeiderpartiet ville gjort nøyaktig det samme, synes jeg lite om at Høyres og Fremskrittspartiets representanter i komiteen vraker lederen fordi han er en partipolitisk meningsmotstander (eller det kan utledes slik). Det svekker folks oppfatning av komitemedlemmenes uavhengighet i forhold til partipolitikken, og dermed komiteens omdømme.

   Jagland er en ærlig, likefram og bunn solid sosialdemokrat som fortjente å bli gjenvalgt. Han har ikke bare frontet utnevnelsen av en kinesisk opposisjonell, men var også så modig at han gikk sterkt inn for å tildele prisen til EU – som fredsbyggende prosjekt i mer enn 50 år. Det var da vi så forskjellen på puslete småpolitikere og de med statsmannsevner (vi husker jo Sp-statsrådenes manglende folkeskikk og raushet da de nektet å være med på selve prisutdelingen).

Åndssnobberi

Selvsagt har Jagland sine mindre sterke sider, det har vi alle. Arrogante akademikere har kritisert hans norske intonasjon i fremføring av engelske budskap, til tross for at ordforrådet er imponerende stort og presist. De innser ikke at Jagland er en lysende representant for arbeiderklassens intelligensreserve. For kritikerne dreier dette seg ikke om noe annet enn åndssnobberi av verste merke. Thorbjørn Jagland er og blir en arbeidergutt. I likhet med undertegnede.

   Det skal bli spennende å se hvilken prisvinner Nobelkomiteen velger for i år og de nærmeste årene. Selv er jeg redd den vil gjøre forsiktige og nærmest nøytrale valg som alle kan gi sin lunkne bifall. En opposisjonell i dagens Russland har liten mulighet for å nå opp. Det vil landets naboskap og Barentssamarbeidet sørge for.