Putin har bare ett år på seg

Våpenhvile mellom Ukraina og opprørerne i Donetsk og Luhansk? Glem det. De prorussiske opprørerne trengte en pustepause, tid til omorganisering og mottak av forsterkninger av russiske soldater og tungt artilleri før en ny, avgjørende offensiv. For å lure verden rundt seg, har man tilsynelatende vist antydning av et fredelig ansikt.   Opprørerne, med solid russisk ryggstøtte, vil ikke gi seg før Mariupol, vei- og jernbaneknutepunktet Debaltseve og kystkorridoren mellom Mariupol og Krim er erobret. Putin og de prorussiske opprørerne vil heller ikke tillate at de ukrainske regjeringsstyrkene kontrollerer deler av riksgrensen mellom de to ukrainske regionene og selve Russland.

Putin lyver

Putin og Lavrov lyver, og de lyver hele tiden. Alle propagandaknep blir benyttet, og de har klart å utnytte intern uenighet innen EU, og mellom EU og USA. Flere store stater i EU, som Tyskland og Frankrike, kryper for russerne av økonomiske årsaker. Det er nok å se på handelsstatistikken mellom de enkelte EU-medlemmene og Russland for å forstå bakgrunnen for de ulike standpunktene. Vi så det samme mønsteret da debatten gikk høyt i FN før krigen mot Saddam Husseins terror-regime i Irak: De som hadde gullkantede handelsavtaler, var våpenleverandører eller hjalp Saddam med høyteknologi for kjemiske masseødeleggelsesvåpen (som ble brukt mot egne, opprørske landsmenn) satte seg imot enhver aksjon mot Saddam.

Våpenstillstand brytes

Like før den gjennområtne våpenstillstandsavtalen i Minsk ble inngått i september ifjor, hadde de ukrainske regjeringsstyrkene fremgang. Da passet det opprørerne, med Putin i ryggen, å inngå en tilsynelatende avtale om våpenstillstand. Den ble brutt umiddelbart etterpå, og er kontinuerlig blitt brutt til denne dag.

   Årsaken er at Putin har dårlig tid. For å komme Russland i møte og forhindre full konfrontasjon der og da, tilbød Ukrainas regjering å ikke iverksette EU-avtalen før i 2016 – den avtalen som fikk Putin til å grafse til seg Krim og gi klarsignal for «opprør» i de to østligste regionene av Ukraina.

i Tidsnød

Putin vet inderlig godt at klarer ukrainerne å stabilisere økonomien sin med vestlig hjelp, få bukt med korrupsjonen og reformere rettssystemet (reformer som er i full gang allerede), vil folket i Ukraina i enda større grad slutte opp om en provestlig tilnærming. En handelsavtale med EU gir ukrainsk eksportindustri adgang til et marked som omfatter 500 millioner forbrukere. Samtidig, sett fra Russlands side, mister russisk industri det ukrainske markedet for sine produkter. Donetsk og Luhansk-provinsene er et tyngdepunkt for ukrainsk næringsliv. Altså tilraner Putin seg kontroll over iallfall disse ressursene.

IMF trår til

Det siste døgnet har det skjedd interessante og positive ting: Det internasjonale pengefondet (IMF) har offentliggjort forslag til en avtale mellom IMF og Kiev som innebærer trekkrettigheter tilsvarende 15,5 milliarder euro, eller ca 130 milliarder norske kroner. I tillegg kommer økonomiske ressurser som blir stilt til disposisjon fra en rekke medlemsland. Avtalen med IMF skal gjelde i fire år, og blir satt i kraft umiddelbart. Den skal sikre økonomisk stabilitet i Ukraina og heve levestandarden for det ukrainske folk.

Avtalen er foreslått av topplederen for IMF, Christine Lagarde, og vil høyst sannsynlig bli godtatt og bekreftet av IMFs styre om kort tid. Avtalen gir tøffe føringer for regjeringen i Kiev, som imidlertid har vist at den er villig til å betale prisen – streng fiskal disiplin (i 2014 klarte regjeringen å begrense underskuddet på statsbudsjettet til 4,6 prosent av BNP – målet var 5,8 prosent), innføre et fleksibelt regime for valutakurser og en begrensning av subsidiene til gassprisen i husholdningene. En storstilt kampanje er satt igang for å bekjempe korrupsjon og hvitvasking i byråkratiet og rettsvesenet. Bankene skal restruktureres, og et strengt regime er innført for å overvåke de statseide industriforetakene.

Sikkerhetsnettet styrkes

Samtidig som dette skjer, og det er et viktig punkt, blir det satt i verk tiltak som skal forbedre det sosiale sikkerhetsnettet, det vil si sørge for at andelen fattige synker, høyere pensjoner kan utbetales og sosiale ytelser når fram til dem som trenger dem sårt.

Det er viktig at vestlige land følger opp med investeringer og økt handel, nettverksbygging og NGO-allianser i forhold til Ukraina. Utsiktene for å lykkes er så mye bedre etter at det siste parlamentsvalget rensket ut de gamle oligarkene fra nasjonalforsamlingen, og yngre og mer provestlige, idealistiske politikere overtok.

   Dette er en utvikling Putin frykter mest av alt. Selv er Russland belastet med et håpløst ineffektivt økonomisk system som mer og mer minner om den gamle sovjetiske planøkonomien. De Putin-vennlige oligarkene kontrollerer store og viktige deler av russisk industri og tjenesteytende næringer. Det betyr ineffektivitet, lav produktivitet og ødeleggende korrupsjon på alle nivåer.

Kappløp med tiden

Vi står overfor et kappløp med tiden. En løfterik utvikling er avhengig av relativt lav oljepris over noen tid. De siste dagenes tegn til stigende oljepriser er dårlig nytt for dem som ser at Putin kan tvinges i kne rett og slett på grunn av manglende statsinntekter.

   Den gigantiske opprustningen som Putin har satt i gang, kan vise seg å være for mye for en skakkjørt, skjør russisk økonomi.

Takker Anundsen

Etter behandlingen og utspørringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, gir jeg justisminister Anders Anundsen honnør for rakrygget opptreden og gode svar. Justisministeren ga gode forklaringer på kritikken samtidig som han var lojal mot underliggende ledd og nivåer i departementet. Justisministeren var i tillegg ydmyk overfor feil og manglende tydelighet i enkelte instruksjoner nedover i rekkene.
   Voldsom og usaklig kritikk til tross, Solberg-regjeringens justis- og beredskapsminister har i realiteten utført sin plikt overfor programløfter, samarbeidsavtaler og regjeringsprogram på en forbilledlig måte. Det var helt urimelig å kreve at signalene i avtalen med KrF og Venstre på utlendingsfeltet skulle gi en helt ny politikk over natten. Et nytt regelverk der mange kryssende hensyn skulle veies mot hverandre må nødvendigvis ta tid å utarbeide. Jeg har lest avtalen fra første til siste bokstav, og mener Anundsen har opptrådt korrekt i den midlertidige og tidsbegrensede perioden i 2014, inntil de fire partiene kom fram til de endelige avklaringene i desember.
   I mellomtiden, i hele fjoråret, har regjeringen ved Anundsen gjort en skikkelig loftsrydding for å få ut grunnløse asylsøkere, de som har løyet, jukset og ikke villet samarbeide om sin identitet. Noen av dem har også barn. 80 av disse barna, som har vært her sammen med sine foreldre, er sendt ut i samlet flokk. Dermed har de gitt plass til asylsøkere som virkelig har et behov for beskyttelse. Et enda større antall grunnløse asylsøkere med barn er sendt ut. En skikkelig lagertømming har funnet sted. Det er bra, ikke minst for de familiene som har vært forfulgt, trakassert og truet på livet i mange land, og som nå får opphold. Velkommen til Norge skal de være!
   I virkeligheten er det et stort flertall i Stortinget som står bak den borgerlige regjeringens linje i retur- og flyktningepolitikken. Instruksjonen til UDI og PU fra de rødgrønne har vært omtrent identisk med Anundsens. Forskjellen er at politikken har vært mer kraftfull og mer konsekvent under nåværende justisminister. Man har dessuten vært hjulpet av flere returavtaler, delvis trådt i kraft på tampen av Stoltenberg-regjeringens tid.
   Samtidig ser vi at behandlingen av asylsøkere er blitt mer liberal: Langt flere reelle asysøkere får nå  beskyttelse og opphold i landet. Det paradoksale er at Fremskrittspartiet nå fører en mer liberal flyktningepolitikk enn den Arbeiderpartiet og SV la seg på i sine åtte år.
   Hva med misnøyen og utålmodigheten i Venstre og KrF? Slik jeg ser det, dreier det seg først og fremst om partitaktikk og markeringsbehov, og et behov for å skape maksimal avstand til Fremskritrspartiets statsråder. I tillegg har man gått inn i en slags konkurranse om hvem som er mest varmhjertet, human, tolerant og liberal. Det har vært mange positurer og en god del hykleri.
   Det sies at tilliten til regjeringen Solberg er "tynnslitt" etter asylbarnsaken sett fra de to støttepartienes side. Jeg kan forsikre om at tilliten til de to heller er mindre enn større i de partiene som fikk den store velgerstøtten ved de to siste valgene. De sakene der Høyre og Frp ga vesentlige innrømmelser til de to sperregrensepartiene, har delvis vært en belastning for Regjeringen Solberg. I forhold til sin velgeroppslutning representerer Venstre og KrF et stort demokratisk underskudd, fordi de som vippepartier har kunnet presse fram kjepphester og særstandpunkter som den norske befolkningen egentlig betakker seg for.
   Slik jeg ser det.

Hva med Amedia i valgkampen?

Vi står midt oppe i valgkampen foran kommune- og fylkestingsvalget 2015, som igjen bare er et mellomheat foran det store og avgjørende oppgjøret i 2017. Den offisielle valgkampstarten kommer gjerne i sluttspurten noen uker før valgdagen, men i realiteten foregår det en kontinuerlig kamp også mellom valgene, med stands og postkasseaksjoner, dørbank og programutspill, politisk vinklede oppslag i pressen, leserbrev og debattinnlegg og først og sist en hissig ordkrig i sosiale medier der terskelen for grums og buskagitasjon er både lav og delvis lavpannet. De sosiale mediene blir avgjørende ved kommende valg. Papiravisene er ikke så viktige som de engang var.

Medienes innflytelse

Alle kjenner til medienes innflytelse i forbindelse med slike oppgjør. Den fjerde statsmakt er antatt å spille en kritisk, men uavhengig rolle i forhold til myndigheter, partier og alle viktige samfunnsaktører. I praksis er de ofte hverken uavhengige eller balanserte. Vi vet at NRK har vært omstridt og kraftig angrepet til tider for sin venstre-orientering. «Arbeiderpartiets Rikskringkasting» er et velkjent begrep, spesielt i Carl I. Hagens glansdager. Fristelsen til å bidra til å skade regjerings- og samarbeidspartiene er for tiden stor på Marienlyst, siden den borgerlige regjeringen sysler med tanker om reform av lisenssystemet og mulige restriksjoner på kringkastingens ekspansjon utenfor sitt kjerneområde. Det gir kutt i NRK-jobber. Reformvegring og menneskelig konservatisme er gammel som alle haugene, og kan komme til å påvirke holdning og opptreden hos medarbeiderne.

Kjøpte opp Edda

En ny problemstilling dukket opp da den LO-kontrollerte Arbeiderpressen kjøpte opp den borgerlige mediegruppen Edda Media sent i 2011. Allerede da var det klart for bransjefolk at papiravisenes stilling ville bli kraftig svekket, så «investeringen» LO gjorde, var ikke motivert av utsikten til profitt. Her gjaldt det nok å skaffe seg innflytelse. Innflytelse over innhold, retning og dagsorden, og muligheten til å forsyne fagforeningenes tillitsvalgte og lokale Ap-lag med mikrofonstativer og kanaler ut til velgerne.

   I dag kontrollerer Amedia 78 aviser som til sammen har 2,1 millioner lesere.

Kosmetisk nøytralt

Som kjent er dagens Amedia det kosmetiske og «nøytrale» navnet på den gamle A-pressen som har røtter i Norsk Arbeiderpresse. Helt siden 1800-tallet har selskapet finansiert driften av arbeideravisene i Norge, og har i hele perioden hovedsakelig vært eid av LO og Arbeiderpartiet. I 1990 ble selskapet refinansiert av LO og omdannet til konsernselskap med LO og Ap som største eiere. Arbeiderpartiet solgte seg ut i 1995.

   I 2011-2012 kjøpte altså A-pressen opp Edda, som til da hadde hatt kontroll over borgerlige og konservative aviser. Både Konkurransetilsynet og Medietilsynet var svært betenkt over oppkjøpet, men presset ble for stort til at tilsynet stanset kjøpet.

Største aksjonær

I dag er altså LO største eier med 48,6 prosent, Telenor litt mindre, og så har Stiftelsen Fritt Ord noen bitte små prosenter imellom. Men det som er interessant, er styresammensetningen: Tidligere LO-leder Roar Flåthen er styreleder, og med seg i styret har han nåværende styreleder Gerd Kristiansen og Fagforbundets mektige boss, Jan Davidsen. Et tilsvarende antall kommer fra Telenor. Men utenom disse seks er det tre ansatterepresentanter, og de kommer gjerne fra store fagforbund, to av dem LO-tilknyttet. Styrets flertall er helt åpenlyst på Los side.

Påvirker ikke direkte

Et konsernstyre styrer og påvirker selvfølgelig ikke redaktørene og redaksjonene. Men man ansetter folk i toppstillinger i underliggende konsernselskaper og det er fristende å sørge for at de som ansetter redaktører har den rette holdning. Redaktørene ansetter journalistene. Det er neppe mange der ute nå som tror at redaktørspirer med borgerlige holdninger har særlig store karrieremuligheter i dette systemet. Mange som var i Edda-aviser var nettopp det, men de går av med pensjon etter hvert, eller går over til andre jobber utenfor Amedia. Hvem blir de erstattet med?

Flotte idealer

Selvsagt har Amedia flotte plakater for verdisyn og publisisterklæringer om uavhengighet og høye idealer for en fri presse. Men hva skjer i praksis, i hverdagen der ute, hvor stadig yngre journalister søker midlertidige jobber i Amedia? I en tøff hverdag hvor kutt i redaksjonene, frivillige avgangspakker og usikkerhet for fremtiden er daglig kost?

   Bare praksis og det som faktisk kommer på trykk, det som virkelig skjer fra dag til dag i redaksjonenes prioriteringer og valg av vinklinger, intervjuobjekter og talspersoner kan gi svaret. Det er en utvikling vi alle kan se og vurdere i sammenheng og over tid.

   Jeg håper selvsagt at jeg tar dundrende feil.

Afghanistans barn er Afghanistans framtid

«Kjøret» ved hjelp av kampanjejournalistikk og ondskapsfulle lederkommentarer mot regjeringens asyl- og flyktningepolitikk forsterkes i dagene frem mot den avklarende høringen i Stortinget.

   Behendig glemt fra særlig Arbeiderpartiets side er at den asylpolitikken som har vært ført siden stortingsvalget i 2013 stort sett er en fortsettelse av de rødgrønnes linje. Den er ikke noe prinsipielt brudd med det man må kunne si er en tverrpolitisk konsensus med bred ryggdekning: En åpen holdning til å ta imot asylsøkere som har et beskyttelsesbehov – en streng linje mot dem som jukser, lyver og er kreative for å skaffe seg opphold i landet. En åpen dør i forhold til det å ta imot krigsflyktninger og kvoteflyktninger via FN, inntil et lite lands tålegrense. En liberal innvandringspolitikk målt opp mot nærings- og arbeidslivets behov for flinke hoder og varme hender.

Et klart stortingsflertall

Målt i folkelig oppbacking og antall stortingsrepresentanter har denne linjen en solid forankring. Jeg ser da bort fra små sperregrensepartier som SV, Sp, KrF og Venstre. De har sin egen agenda, til dels basert på en irrasjonell snørr-og-tåre-holdning hinsides sunn fornuft.

   Det skrives hele tiden – helt bevisst og med propagandagevinster i øyekroken – om «asylbarna» som om de eksisterte isolert fra sine foreldre og sitt opphav. Det er selvfølgelig ikke tilfellet: Vi snakker om foreldrene deres, familien, de som ikke har noe behov for beskyttelse gjennom opphold her i landet. De misbruker asylinstituttet og fortrenger dem med et virkelig behov. Foreldrene har fått avslag på søknaden om å få bli i Norge, de skal hjem til det landet de kommer fra. Og man vil vel ikke skille barn fra foreldrene?

Fikk det ikke til

Også Arbeiderpartiet jobbet hardt for å få til returavtaler med en rekke lands myndigheter, bl.a. Afghanistan. Arbeiderpartiets statssekretær Pål Lønnseth reiste jorda rundt for å få til økt retur – godt støttet av egen regjering, Høyre og Fremskrittspartiet. De fikk det bare ikke til.

   Solberg-regjeringen har imidlertid fått det til. Det er årsaken til at så mange foreldre med barn har kunnet returneres i 2014. Det skjedde mens et nytt regelverk var under utarbeidelse og der hovedlinjene til slutt ble avtalt før jul i samtaler mellom regjeringen og «samarbeidspartiene» KrF og Venstre. Mens det nye regelverket var under arbeid, gjaldt selvsagt det gamle.

«Engangsløsning» - amnesti

Når avtalen og regelverket får form av en instruks til UDI, vil ventelig en del familier med barn som har oppholdt seg i landet noen år, få et slags amnesti, en form for «la nåde gå for rett». Det er regjeringen og justisminister Anders Anundsen forpliktet til, og den forpliktelsen vil bli fulgt. Dette er imidlertid en engangsløsning og kalt nettopp det i avtalen.

   Avtalen innebærer imidlertid også at nye grunnløse asylsøkere, med eller uten barn, vil bli mye raskere returnert enn noen gang tidligere. Det er en gevinst for alle. Asylsøkere med avslag skal ikke få mulighet til å slå rot i det norske samfunnet og være her over lengre tid, slik tilfellet har vært til nå.

Må ta imot egne landsmenn

Forholdene i Afghanistan er til dels vanskelige, men ikke umenneskelige sammenlignet med mange andre samfunn rundt om i verden. Enkelte regioner er farlige, andre ikke. Afghanistan er èn nasjon, èn stat, selv om regjeringen i Kabul for tiden ikke har full kontroll over alt. Den afghanske regjeringen er selvfølgelig forpliktet til å ta imot egne landsmenn. Returavtalen står fast.

   Det er dukket opp brev og påstander om at afghanske myndigheter har protestert mot at så mange barnefamilier returneres fra Norge. Hva i all verden kan grunnen være til det? Afghanistans barn er Afghanistans framtid. Det er de som skal bygge opp landet etter mange års krig og ødeleggelser.

Verdifulle impulser

Jeg ser det slik: For det afghanske samfunnet må det bare være en fordel at asylbarn med flere års opphold i Norge tar med seg verdifulle kulturimpulser hjem (kanskje også skolekunnskaper). I Norge har de opplevet et humant og fritt land der menneskerettigheter respekteres og den religiøse toleransen er stor. I Norge kan muslimer dyrke sin tro, bygge moskeer og misjonere. Her har barna opplevd likestilling mellom kjønnene og fri skolegang for alle. Her har folk tillit til myndighetene, som de selv har valgt. Kanhende vil de hjemvendte barna i sin tid forsøke å reformere sitt eget lands lover, og endre egne landsmenns holdninger og "kultur"? Hva skade gjør det når hensikten med eventuelle reformer er utvidede menneskerettigheter, kort og godt?

«Farlige» ideer?

Kan det være slik at afghanske myndigheter nettopp frykter en slik utvikling? At lengeboende barn fra Norge skal ha med seg «farlige» ideer og impulser, ja, at til og med deres foreldre er blitt påvirket? Èn ting er å ta imot enslige voksne afghanere uten rett til opphold i Norge. De er oppdratt i sin religion og sin kultur i hjemlandet, og blir kanskje sett på som mindre farlige. Men lett påvirkelige unge mennesker...

   Hvis dette er afghanske myndigheters egentlige motiv, bør «protestbrevet» avvises og returene fortsette. Gjerne med trussel om at norske bistandsmidler blir avkortet dersom regjeringen i Kabul nekter. Det er det som som ligger i flere avsnitt i avtalen mellom Høyre. Frp, KrF og Venstre, bl.a: «Arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler».

Afghanistans barn er Afghanistans framtid.

Putin har gitt klarsignal for fortsatt krig

En nedslående melding fra OSCE, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa:

Møtet i trepartsegruppen (TCG) lørdag 31. januar i Minsk måttet utsettes fordi de øverste representantene for opprørerne i Donetsk og Luhans «folkerepublikker» ikke møtte opp til det avtalte møtet, og deres representanter på lavere nivå hadde ikke fullmakt til å tiltre de forslagene trepartsgruppen hadde utarbeidet.

   I stedet hadde topplederne for opprørerne reist til Moskva. Som jeg skrev i bloggen i går: De har ønsket seg mer militærutstyr og flere russiske soldater og nå åpenbart fått klarsignal fra Putin om å kjøre på med sin offensiv ut over den «kontaktlinjen» (grense for våpenstillstand) som Minsk-avtalen bestemte i september 2014.

Lederne holdt seg borte

I en nøktern pressemelding konstaterer OSCE at de to prorussiske opprørslederne var spesielt og personlig invitert til møtet i Minsk, men viste seg ikke.

   Kontaktgruppen hadde utarbeidet konkrete tiltak for å sette i verk Minsk-avtalen i den hensikt å få en stans i krigshandlingene. Representantene for «folkerepublikkene» på lavere nivå hadde ikke fullmakt til engang å diskutere forslagene om å iverksette en ny våpenstillstand inklusive et krav om at begge parter skal trekke tilbake tunge våpen.

I stedet krevde representantene for Donetsk og Luhansk en revisjon av protokollen og memorandumet fra september ifjor. Møtet ble altså formelt utsatt (adjourned). Årsaken er selvfølgelig at opprørerne vinner terreng på slagmarken. Deres krig lønner seg – for øyeblikket. Da er forhandlinger, våpenstillstand og fred uinteressant.

Fortegner bildet

I Dagsrevyen søndag kveld fortsatte NRKs utenrikskorrespondent i Moskva sin fortegnelse av virkeligheten og årsaken til den humanitære krisen ved blant annet å la sivile i Donetsk i intervjuer gå skarpt ut mot Kiev-regjeringen og Porosjenko, som de mente hadde ansvaret for den forverrede livssituasjonen deres. Uten en eneste motforestilling. Korrespondenten er på vei til å bli gullgutten til russisk UD og dets presseavdeling. Han har knapt hatt noe innslag der årsaken til Ukraina-krisen blir forklart og balansert opp.

   Det er synd, vi kan altså ikke lenger stole på at Norsk Rikskringkasting gir oss det fulle og sanne bildet av det som foregår i Øst-Ukraina.

Krigen fortsetter

De prorussiske opprørernes offensiv fortsetter med solid støtte av ordinære, men umerkede russiske soldater og topp moderne utstyr.

   Det er opprørerne som har brutt med Kiev, og har nå det fulle og hele ansvar for befolkningens sikkerhet og velferd. Det ansvaret må russerne på den andre siden av grensen dele. Det er ikke merkelig at Kiev-regjeringen har stanset bl.a. pensjonsutbetalinger til en befolkning som har brutt med resten av Ukraina og ønsker en tilnærming (les: å være undersåtter) til Putin-Russland. Dersom flertallet i Donetsk og Luhansk vil ha det sånn, er det lite Kiev og omverdenen kan gjøre. De har seg selv å takke.

   Det eneste som kan rette opp deres livssituasjon, er å gjøre opprør mot opprørerne. Men det vil neppe skje. Opprørslederne har kontrollen på vegne av Putin.

   Det er Sveriges tidligere utenriksminister Carl Bildt som twitrer om OSCE. Han er vel verdt å følge.

Observatørene i Ukraina bekrefter

I en voldsom propagandaoffensiv rettet mot vestlige medier og opinion, beskyldte Putin før helgen at NATO hadde sendt en «NATO-legion» av frivillige for å kjempe mot de prorussiske opprørerne i de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk.   Generalsekretær Jens Stoltenberg kalte med god grunn påstanden for «nonsense», tullprat.

   Faktum er at det ikke bare er NATO, med USA i spissen, som detaljert er i stand til å overvåke hva som skjer på bakken i Øst-Ukraina gjennom satelitt-, AWACS- og avansert radarovervåkning på bakken. Uavhengige observatører er i Øst-Ukraina og melder om nøyaktig det samme og med enda større detaljrikdom.

OSSE overvåker og melder

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE på norsk) er bedt om å overvåke våpenstillstanden som ble avtalt i Minsk i september ifjor. Et stort antall observatører på bakken reiser på kryss og tvers på opprørernes såvel som den ukrainske regjeringens territorium. De skal sørge for å si ifra hvis partene bryter «kontaktlinjen» som ble streket opp i Minsk-protokollen gjennom en SMM, «Special Monitoring Mission» som rapporterer minst en gang daglig til OSCE (The Joint Centre for Control and Coordination, JCCC), deretter til medier og verdenssamfunnet. Med i observatørkorpset er også Putin-russiske offiserer.

Til Moskva i stedet for Minsk

De militære lederne i Donetsk og Luhansk, Denis Pushilin og Vladislav Deinego, skulle egentlig vært med på et hastemøte om brudd på våpenstillstanden i Minsk i helgen, men valgte i stedet å reise til Moskva – helt sikkert for å rapportere til Putin om den militære situasjonen og behovet for enda flere ordinære russiske soldater og mer militært materiell. I dag er 9.000 ordinære russere satt inn mot Ukraina i øst.

   Men før det, tidligere i uken, meldte OSCE-observatørene om hva de faktisk så på bakken i Donetsk- og Luhansk-området. De rapporterte at de prorussiske opprørerne hadde erobret flere hundre kvadratkilometer land fra de ukrainske regjeringsstyrkene, stikk i strid med avtalen om «kontaktlinjen», og de fortalte om grønnfarvede og umerkede, dvs russiske militære kjøretøyer og våpenplattformer, som kjørte i skytteltrafikk til og fra fronten. Det dreide seg om pansrede personellkjøretøyer (BM P-2), lastebiler av typen KAMAZ og URAL og stridsvogner av typen T-72, som er russiske standardtanks.

Fikk ikke se

Da observatørene nærmet seg grenseovergangen Ulyanivske mellom det opprørskkontrollerte territoriet og Russland, ble de advart av en opprørsoffiser mot å nærme seg grenseovergangen. Uten forklaring på hvorfor. Observatørene skulle selvfølgelig ikke få registrere hvor mange russiske soldater og hvor mye utstyr som passerte i retning Donetsk og Luhansk.

   Observatørene gjorde stopp ved steder som Debaltseve, et svært viktig vei- og jermbaneknutepunkt som de prorussiske opprørerne er i ferd med å erobre fra de ukrainske regjeringsstyrkene. Debaltseve ligger nær Mariupol ved Azovhavet der russerne er i ferd med å få kontrollen over en «korridor» langs kysten til Krim. Opprørerne og russerne har allerede tatt den internasjonale flyplassen i Donetsk. Observatørene var i forrige uke også i Telmanove, Kharsyzk, Makiivka, Artemivsk, Sloviansk, Artemivskyi og Khotyn. Noen av stedene er opprørs- andre er regjeringskontrollert. Overalt melder de om militær aktivitet, og særlig om pro-russiske fremrykninger.

Klasebomber mot sivile

Spesielt urovekkende er observatørenes melding fra interneringsleiren i Sloviansk sydvest for Luhansk, der interne flyktninger fra Artemivskyi forteller om rakettangrep mot sivile boligområder med SMERCH-raketter, syv i tallet – alle utstyrt med klasebomber som vanligvis blir benyttet i rene militære operasjoner.

   De prorussiske opprørerne hevder at de ukrainske styrkene bombarderer sivile områder. Sannheten er at opprørerne nettopp plasserer sine bombekastere, raketter og artilleri midt inne i boligområdene. Med andre ord: De tar en «Hamas», og bruker sivilbefolkningen som menneskelig skjold.

Blir ikke referert

Ingen av OSCE-meldingene blir referert i norske medier, og Moskva-korrespondenten til NRK går på gummisåler for ikke å provosere russerne. Tap og skader på sivile blir filmet i detalj, men vi får ikke vite hvor granatene og rakettene kommer fra. Det store bildet – hvordan opprørerne med russisk hjelp skyver grensen for våpenstillstanden foran seg vestover og sørover – blir ikke omtalt og forklart.

   Dette til tross for at dokumentasjonen er der, nøyaktig beskrevet av OSCE-observatørene på bakken. Rapportene kommer så godt som daglig og danner et bilde.

Lederen i «Donetsk Folkerepublikk», Aleksander Zakharchenko, sa rett ut i forrige uke at hans krigere ikke stanser før de har nådd regiongrensene for Donetsk og Luhansk-fylkene etter dagens ukrainske inndeling av landet.

Lyspunkter

Lyspunkter finnes. Faktisk fant Aftenposten i dag det opportunt å melde om den storstilte opprustningen Putin har satt i gang, om de 1.200 nye flyene og helikopterne, de tusen flere militærøvelsene som skal gjennomføres i år, leveringen av 2.300 nye og mer moderne stridsvogner, 50 nye overflateskip og 28 nye ubåter. Russland bruker nå en tredjedel av hele sitt statsbudsjett på opprustning for krig. Det er mere enn til velferd for vanlige russere.

   At så få skjønner tegninga, er underlig. Men det er jo bra at Aftenposten, som i flere år har drevet kampanjejournalistikk mot innkjøp av moderne jagerbombefly av typen F-35 til det norske forsvaret, faktisk tegner et realistisk bilde av hva NATO-landene, inklusive Norge, og Ukraina er stilt overfor.

Streiker mot Stortinget

Det mest alvorlige ved fagforeningens politiske streik i dag, er at den i realiteten er rettet mot Stortinget, den lovgivende, folkevalgte nasjonalforsamlingen vår. De streikende godtar på en måte ikke det parlamentariske systemet som går ut på at en regjering legger fram et lovforslag eller endring i en lov – ut fra partiprogrammer - og får støtte fra et flertall i Stortinget.

Med fornuft

Det er ikke ulovlig å sette i verk en politisk streik i Norge, men det våpenet bør brukes med fornuft og omtanke, og bare når det virkelig gjelder. Arbeidsnedleggelsen er feil rettet mot arbeidsgiverne ogsså. Deres organisasjon har ytret et ønske om endringer i      Arbeidsmiljøloven for å gjøre den mer fleksibel og mer moderne, tilpasset vår tid. Det er Regjeringen og partiene på Stortinget som vedtar eller forkaster lovforslag, ikke NHO. Partiene bak Solberg-regjeringen har hatt moderniseringen høyt prioritert i sine programmer, som velgerne tok stilling til ved siste valg.

Utenkelig med lockout

Det ville være utenkelig at NHO i et tilsvarende stridsspørsmål under en rødgrønn regjering gikk til lockout mot sine ansatte i et tilfelle der fagbevegelsen og en Ap-regjering innførte lover som var til skade for arbeids- og næringslivet, til skade for sysselsetting og næringsinntekt.

   Det har opprørt ganske mange i den politisk opplyste opinion at LO, YS og Unio har benyttet halvsannheter, kvasi-sitater og direkte løgn i sin agitasjon og sine svertekampanjer: «Mer pålagt overtid», som er feil – den totale rammen for overtid pr. år øker ikke, det er snakk om å kunne øke overtid fra 10 til 12 timer pr. uke, eller fra 25 til 30 timer pr. måned. Overtiden kompenseres da med desto lengre friperioder.

Feil etter feil

«Mer pålagt søndagsarbeid»: Feil – en arbeidstager kan inngå avtale om arbeid på flere sammenhengende søndager enn før, men da får man det samme antall søndager kompensert som fridag. Ingen kan pålegges mer søndagsarbeid totalt over et år enn nå.

Adgangen til lengre midlertidige ansettelsesperioder er en forbedring for dem som banker på døra hos arbeidsgivere og som nå vil slippe inn: Arbeidsløse unge med hull i CV`en eller som går på NAV, funksjonshemmede, langtidsledige. Det avgjørende sosiale skillet i dagens Norge går mellom dem som har jobb og de som ikke har det. Det er Regjeringen som følger arbeidslinjen, ikke LO og Arbeiderpartiet. De er mest opptatt av å beholde fordeler som Los medlemmer allerede har, særlig i faste stillinger.

Kan revidere

Som om dette ikke er nok, har Regjeringen fremholdt at den er villig til å revidere forslaget dersom økt bruk av midlertidige ansettelser viser seg ikke fører til flere i arbeid.

LO, YS og Unio både svartmaler og overdriver ut fra et politisk spill som har til hensikt å svekke Solberg-regjeringen. Er virkelig alle medlemmer med på dette spillet innerst inne?

Skaper bedre balanse

Aftenposten får seg til å skrive på lederplass at arbeids- og sosialminister Robert Erksen (Frp) har lykkes dårlig med å få trepartsamarbeidet til å fungere. Sannheten er den stikk motsatte: Det er Eriksen som bidrar til å skape balanse i samarbeidet mellom arbeidstagere, arbeidsgivere og Regjeringen, mens LO svekker modellen i sitt forsøk på å dominere den. Eriksen har gjort en flott jobb som uredd talsmann og forsiktig reformator, mens LOs pampevelde har sørget for å vedta og gjennomføre en politisk streik rettet mot Stortinget.

Putin har nøkkelen

Russlands statsminister Vladimir Vladimirovitsj Putin har nøkkelen til løsningen av krigen og den humanitære krisen i Øst-Ukraina, men han kommer ikke til å bruke den. Tvert imot: Mens Vest-Europa er opptatt av terrorfare og økonomiske utfordringer, benytter de russiske opprørerne og de 9.000 rene russiske støttestyrkene anledningen til å gå videre sørover og vestover. Ved hjelp av en ny kolonne Putin-soldater og moderne stridsvogner pluss selvdrevet artilleri har man erobret flyplassen i Donetsk og ihvertfall gjort den ubrukelig for noen av partene.

Erobringen av Mariupol

Siste aggressive fremstøt er mot den strategisk viktige byen Mariupol ved Azovhavet, som er den neste som skal erobres. 30 personer ble drept i helgens angrep, 100 såret. De kommer i tillegg til artilleriangrepet mot skolebussen nylig. Vinkelen for utskytningen av raketter bekrefter at det var prorussiske styrker som sto bak skolebussmassakren. En talsmann for opprørerne (som mer enn gjerne blir gjengitt uten forbehold i NRK) hevdet at «avstanden var 54 kilometer, og vi har ikke våpen som når så langt». En ren propagandabløff. Det er nettopp hva opprørerne har. De disponerer det aller mest moderne våpenarsenalet Russland råder over, og høyst sannsynlig er det russiske soldater fra Putins armé som trekker i avtrekkeren. Slik de sannsynligvis gjorde da Malaysia Airlines MH17-passasjerflyet ble skutt ned med moderne antiluftskyts. 298 mennesker omkom.

Tusenvis ordinære russiske styrker

NATO har bekreftet ved flere anledninger at tusenvis av russiske ordinære styrker er inne i Øst-Ukraina for å støtte (eller helst redde fra kollaps) de øst-ukrainske opprørerne som er etnisk russere. Det er heller ingen tvil om at NATO har full oversikt over hva som foregår. Satelitt- og AWACS-overvåkning samt faste ACU-enheter følger nøye med 24 timer i døgnet. Jeg har selv besøkt en ACU utenfor Kaunas i Litauen og sett hvor detaljert informasjon som dukker opp på skjermene der. Det er ikke noe problem å finne ut hvor en utskytningsplattform befinner seg og når den blir aktivert.

Industri, havn, korridor

Hensikten med å erobre Mariupol er dels å få kontroll over et viktig industrisentrum og en internasjonal havn, dels å skaffe seg over en korridor i retning Krim. Halvøya er avhengig av bl.a. vannforsyninger fra regjeringskontrollert ukrainsk område.

   Putin kommer til å støtte og oppmuntre videre ekspansjon vestover og dypere inn i Ukraina for at opprørsstaten skal få en militær buffersone. Det eneste som kan stanse ham, er resolutt opptreden fra USA, NATO og EU, en «red line» som ikke kan overskrides. Nye og strengere sanksjoner og trusler om mer kan hjelpe. Direkte militær støtte i form av utstyr til den ukrainske hær er nødvendig for at Ukraina kan holde stand mot en av verdens største krigsmaskiner under Putin-kommando.

Korrespondenter på gummisåler

Putin gjør dette fordi han vet NATO vil trenge tid til å opprette en rask reaksjonsstyrke, og han vet at krigsfrykten er stor i Vest-Europa. Mange her går på gummisåler og vil velge å skygge unna. Legg merke til vestlige utenrikskorrespondenters uhyre forsiktige rapporter fra Øst-Ukraina, om de i det hele tatt reiser dit eller rapporterer derfra.

   En langvarig lav oljepris vil hjelpe, men ikke på kort sikt. Det var oppmuntrende at den nye saudi-arabiske kongen ikke vil endre kurs i pris-spørsmålet. En virkelig lang periode med tapte statsinntekter er det eneste Putin frykter.

Fordummende nyhetsmorgen

NRK2 er vanligvis mer interessant å høre på enn den svært politisk korrekte og stort sett overfladiske NRK1-kanalen hva nyhets- og aktualitetsprogrammer angår.

Ikke slik under Nyhetsmorgen i dag, mandag 26. januar. Ett innslag tok for seg valgresultatet i Hellas, det ytterst venstreradikale partiet Syriza seier og konsekvensene for landet og forholdet til EU.

   De to debattantene Bjørnar Moxnes, leder i partiet Rødt, som før het RV og enda tidligere AKP (ml), og Fremskrittspartiets medlem i finanskomiteen, Gjermund Hagesæter, kom med hvert sitt syn på den greske tragedien og utvekslet deretter meninger.

Retorikk-knep

Det vil si, Moxnes brukte de gamle retorikk-knepene med å valse ned den annen part gjennom avbrytelser, beskyldninger og en prateflink marxistisk analyse som nærmest var til å le av, mens Hagesæter tålmodig og nøkternt forklarte hvordan grekerne er kommet opp i det uføret man befinner seg. En tafatt programleder mistet kontrollen ganske snart og lot Moxnes dure i vei. Lytterne fikk lite, om noe, utbytte av meningsutvekslingen. Et fullstendig mislykket programinnslag.

   Ifølge Rødt-lederen var selvfølgelig EU, «storbankene» og den øverste makteliten i Europa ansvarlig for den økonomiske og sosiale krisen i landet, og det var klart at nå var det høyst rettferdig at Syriza brøt alle avtaler om tilbakebetaling av gjeld og at EU sørger for sanering, pluss «økonomiske stimulanser» i form av gammeldagse Keynes-teorier. Moxnes er sosiolog (selvsagt), og har skrevet masteroppgaven «Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet». Hagesæter er både jurist og bedriftsøkonom.

   Sistnevnte minnet om (helt korrekt) at grekerne gjennom flere tiår (faktisk helt fra Andreas Papandreos dager) har levd over evne, latt statlig eierskap og byråkrati svulme opp uten økonomisk bærekraft og innført et korrumpert styresett med et gjennomført korrupt samfunnsmaskineri som resultat.

Munnhuggeri

Men det hele utviklet seg til munnhuggeri etter sterke utfall og hinsides påstander fra en skråsikker og bombastisk Moxnes. Hagesæter hadde ikke sjangs til å fullføre sine argumentrekker og refleksjoner, historiske faktapåvisninger og forklaringer på dagens situasjon. Særlig ble han overdøvet når han prøvde å påpeke at den nødvendige kuttpolitikken er i ferd med å gi resultater og at ledigheten så vidt er begynt å gå ned.

   Hva skal vi andre si som har fulgt rimelig godt med i krisen i Hellas? Når det gjelder forklaringer, er jeg helt på linje med Hagesæter. Hva angår valgresultatet, var den en katastrofe. Det beste hadde vært om Syriza hadde fått rent flertall i nasjonalforsamlingen og dermed blitt eneansvarlig for utviklingen videre, tatt konfrontasjonen med trojkaen og alene forsøke seg på det håpløse prosjektet med å reforhandle og sanere statsgjeld så det monner. 

   Jeg spår at Syriza kommer til å svikte sine velgere og fortsette kuttlinjen når realitetene går opp for demagogen Alexis Tspiras. Han vil ikke kunne oppfylle mer enn en brøkdel av brageløftene. Velgerne har gitt ham «tillit» i desperasjon, sinne og fortvilelse. «Prøve noe nytt».

   Og den som baserer seg på å bli opplyst av NRK, er like klok – eller dum.

Endelig kommer tiggeforbudet

Under en rundreise i Sør-Afrika for noen år siden tok vår innfødte guide for seg noen regler for oppførsel i landet, enkelte kulturelle koder som vi burde være oppmerksom på. En av dem gjaldt tigging. Oppfordringen var klar: Ikke gi til tiggere, og spesielt ikke barn. Barn som tigger holder seg unna skolen og ødelegger sin livskarriere ved å rekke fram en kopp. Dette er et budskap fra vår Nelson Mandela!

   Vi var ute på Robben Island akkurat da og hadde noen minutter før vært inne i Nelson Mandelas celle. Ja, inne i cellen. «Det er en klar beskjed vi har fått fra ham personlig: Når det kommer norske grupper, da kan dere åpne celledøra og slippe dem helt inn. Norge og Den norske Kirken var blant dem som hjalp meg og min frihetsbevegelse aller mest under Apartheidregimet. Nordmenn stjeler ikke gjenstander der inne».

Turistene stjeler

Tidligere hadde det vært et problem for vaktene på Robben Island at turister tok med seg «souvenirer», helt personlige ting etter Mandela. Derfor hadde man innført en hovedregel om at besøkende kun fikk kikke inn i cellen ute fra korridoren.

   Senere fikk vi besøke Langa Township i Cape Town og Chris Hani Community School midt i slumbebyggelsen. Der ga gruppen penger til skolen så det holdt!

   Det er lite uenighet om at tigging er uverdig og fornedrende. Ingen liker det, hverken de som tigger eller de som gir – egentlig. Vi ønsker et samfunn der det ikke er behov for å tigge.

De varmhjertede tar feil

Likevel finnes en god del «varmhjertede» mennesker som gjerne legger mynter i koppen til stakkarslige, frosne og tilsynelatende utsultede tiggere, gjerne fra Romania (ikke alle er romfolk), og som da blir en oppmuntring til å fortsette tiggingen. Politiet forteller at mye av tiggingen er godt organisert. De som står bak, kjører sine landsmenn rundt til sentrum i minibusser og varebiler om morgenen, og henter dem etter «arbeidstid». De som ikke har skaffet nok mynter, får grundig kjeft, det har jeg selv observert.

   Det rapporteres om kriminalitet på kveld og natt, forsøpling og urinering m.m. Slik vil vi ikke ha det i Norge. Våre egne narkomane er begynt å selge magasiner på gateplan, det er bra, men blir nærmest utkonkurrert av den strie strømmen av romfolk fra sørøst-Europa som også «selger» noe. Som virkelig kommer fra elendige forhold og bør hjelpes – der de er.

Etterlater seg barn i nød

Vi bør være klar over at de voksne som kommer til Norge for å tigge, etterlater seg småbarn hjemme i sosial nød, enten hos gamle besteforeldre som knapt er i stand til å hjelpe seg selv, eller til eldre søsken som dropper skolen. En fjortenåring som ble intervjuet på norsk TV sa hun gledet seg til å bli 16, for da kunne hun også reise til Norge for å tigge. I stedet for å gå på skole eller forberede seg på en selvstendig voksentilværelse.

   Det er et mye bedre alternativ å gi hjelpen der romfolket bor. Og det er ikke småbeløp som nå settes inn på tiltak i Romania. De av oss som lenge har fulgt Europaportalen til vår EU-ambassade i Brussel (nå overført til egen link på UDs hjemmeside) har gjennom lengre tid sett rapporter fra alle de prosjektene som er satt i gang – av EU sentralt, av enkeltland i unionen og av EFTA-landene innenfor EØS. Og Romania selv.

Norge i førersetet

Norge har vært i førersetet som humanitær stormakt igjen og igjen. Hundrevis av millioner kroner er satt inn over det norske statsbudsjettet for å hjelpe den tiggende rombefolkningen. I forrige uke avsatte Solberg-regjeringen ytterligere 165 millioner kroner av EØS-midler til å bekjempe fattigdom i Romania. Pengene fra Norge retter seg mot barn, ungdom, foreldre, arbeidsløse, offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner.

   Senterpartiet hjelper regjeringen til å få flertall for tiggerforbudet som skal være landsgyldig og ikke bare overlater til kommunene å vedta lokale forbud. Det er antagelig en lærdom etter den totalt mislykkede reservasjonsretten for leger. Norske lover skal være landsgyldige.

Bør avvises

Sp krever riktignok «sosiale tiltak» som kan hjelpe dem som tigger. «Det må være hjelpetiltak for norske borgere som tigger, og for de som kommer til Norge for å tigge», sier partiets justispolitiske talsperson. Begge deler bør avvises. Å sette inn hjelpetiltak for utenlandske tiggere i Norge fungerer som en oppfordring til å fortsette tiggingen i smug. Og sosiale og økonomiske tiltak for våre egne i tiggernød har vi nok av i systemet fra før.

   Vi skal ikke «hjelpe» uten å bruke hodet. Lar vi tiggingen fortsette, fortsetter den onde sirkelen å spinne rundt: Tigging for kortsiktige formål, et begrenset materielt gode. En pause, og så fortsette tiggingen som usikker inntektskilde i det uendelige. For å komme ut av fattigdom trengs skolegang, jobb, en selvstendig og verdig tilværelse. Og mange må gis et dytt i ryggen for å forstå alvoret. Et forbud her hjemme må matches med tilbud og tiltak, skole, opplæring og jobb i romfolkets bostedsland.

Samme for flyktninger

Det samme prinsippet må gjelde her som for flyktninger: Hjelpe i nærområdet så langt råd er, men mottak av krigsflyktninger, kvoteflyktninger og asylsøkere så langt vi har kapasitet til i Norge.

   Regjeringen tar sikte på å gjennomføre et tiggeforbud i løpet av sommeren. Saken er mer enn godt nok debattert og «hørt». Nå må det handling til.

   Takk til Senterpartiet for støtten. Kanskje kan regjeringen kvittere med å ta grep mot ulvehylene i norske skoger nær sauenes beitemarker?

Hellas og den greske tragedien

Når dette skrives, er det overveiende sannsynlig at det venstreradikale partiet Syriza blir største parti i Hellas. Det vil få svært alvorlige følger for landet og dets befolkning, og kanskje også ringvirkninger for andre EU-land som grenser mot Middelhavet. Partiet nekter å følge EU-kommisjonens, Den europeiske sentralbankens og Det internasjonale pengefondets pålegg om hestekur for å få den skakkjørte økonomien på fote igjen.

Hellas er et land som kan sammenlignes med en person som har malt seg inn i et hjørne samtidig som vedkommende skyter seg selv i foten. Land og folk har lenge hatt en kollektiv overtro på at «ting årnær seg» og plent nektet å se virkeligheten og behovet for en annen kurs med økonomiske reformer og moralsk oppstramming.

   Landet jukset seg inn i Euro-sonen med statistiske knep for å være med på det prestisjefylte prosjektet. Populistiske politikere overbød hverandre med statsbelånte velferdsgoder hverken produktivitet eller budsjettmessig bæreevne kunne tåle. En vanhellig allianse mellom grådige fagforeninger og en korrumpert politisk ledelse økte problemene fra det ene året til det neste.

Korrupsjon og selvbedrag

Korrupsjonen gjennomsyret hele det greske samfunnet, og gjør det nok fortsatt. Ingen kunne komme til lege, tannlege, advokat, en privatskole politiet eller en offentlig institusjon uten å stikke en konvolutt med eurosedler i lomma på dem som ordnet ventelistene eller som satt på et offisielt stempel. Systemet var alment akseptert og førte til en todelt innenlandsk økonomi: Den hvite og den svarte, hvorav sistnevnte antagelig var størst. Grekerne var noe bortimot verdensmestere i å unndra seg skatt, næringslivet søkte mot skatteparadiser, og politikerne kjøpte seg stemmer før valgene ved å love enkeltpersoner og grupper fast ansettelse i staten – livet ut. Det statlige greske flyselskapet var et grelt eksempel på verdens dyreste flyselskap i driftsutgifter og antall ansatte.

Skjøv problemene foran seg

Velferdsgodene este ut over enhver proporsjon, med lav pensjonsalder og subsidierte goder av alle slag. Dette måtte gå galt før eller siden, men inntil finanskrisen lånte staten langt over støvleskaftene og skjøv problemene foran seg i et fåfengt håp om at «det årnær seg». Et statsbudsjett basert på skyhøye utenlandslån, et stigende misforhold mellom eksport- og importinntekter, høy inflasjon og prokuratorknep i forhold til regnskaper og statistikk – alt dette trakk folk og land ned i en håpløs hengemyr av vanstyre, offisielle løgner og personlig selvbedrag.

   Den greske stat ble tvunget av EU og resten av trojkaen ECB og IMF til å stramme kraftig inn, redusere ikke bærekraftige velferdsordninger inklusive pensjonsordninger, selge statsbedrifter og rett og slett sette tæring etter næring. Det var en nødvendig hestekur, men har samtidig ført til massearbeidsløshet (25 prosent offisielt), dyp fattigdom for store befolkningsgrupper og et fremtidsscenario i håpløshetens tegn.

Vil ikke forandre seg

Likevel ser vi at mange grekere rett og slett ikke vil innrømme og akseptere at de må slutte å opptre som private egoister og heller støtte opp om staten, nasjonen og fellesskapet: Betale skatt, bekjempe korrupsjon og rett og slett ta et oppgjør med egne holdninger. Da myndighetene ikke fikk til en bedre skattemoral gjennom appeller og strengere kontroll, har den i stedet måttet begynne å beskatte objekter som ikke kan lures unna til utlandet eller under madrassen. Boligskatt (Enfia) er varslet fordi en bolig er noe man ikke kan skjule for myndighetene. Protestene er kraftige i typisk gresk ånd. Syriza gir helt forutsigbart etter og lover kutt i skatten gjennom økte bunnfradrag, men sier ikke hvordan partiet vil dekke gapet i nødvendige statsinntekter som da oppstår.

   Mellom 2010 og 2013 falt de totale skatteinntektene for staten til tross for høyere skattesatser og høyere priser på offentlige tjenester som strøm og renovasjon. Delvis skyldes fallet redusert skattegrunnlag når så mange er uten inntekt, dels at den greske stat må betale avdrag på utenlandsgjelda. Landet har fått enorme overføringer fra EU-systemet og utsettelse med noe tilbakebetaling, men makter ikke å få endene til å møtes.

Stygge og rasistiske utslag

Vi har de siste årene sett stygge utslag av «den greske ånden» når demagogene og de folkelige demonstrasjonene minner folk om den tyske okkupasjonen under annen verdenskrig og plasserer Hitler-bart på portretter av Angela Merkel bare fordi tyskerne har vært ledende i kravet om kutt i statsgjeld, innføring av reformer og nødvendige snuoperasjoner. Både Tyskland og trojkaen forlanger rett og slett at grekerne – som motytelse til gigantiske pengeoverføringer – beskikker sitt bo og fører en sunn økonomisk politikk.

   Mitt håp er at Tyskland og EU står imot kravet om gjeldskutt og ikke «lar nåde gå for rett». Det vil være en hån mot alle de folkene i EU som etter finanskrisen tok seg på tak og gjorde de nødvendige grepene – som de baltiske landene og deler av Sentral-Europa. At folk og regjeringer i Spania, Frankrike og Italia håper på en viss smitteeffekt, er klart. Også der har man strittet imot påleggene om å sette tæring etter næring.

Gikk foran

Tyskland selv gjennomførte sine egne kutt på et tidlig stadium, godt ledet av sosialdemokraten kansler Gerhard Schröder. USA har gått gjennom en hestekur, og der vokser økonomien igjen til dels kraftig, mens ledigheten går ned.

   Jeg ser at politisk korrekte sjeføkonomer og sosialøkonomer knyttet til offentlige institusjoner og fagbevegelse foreslår trykking av penger og andre kunstige grep for å få inflasjonen til å øke og stimulere til vekst i EU-landenes økonomi. Keynesianismen stikker trollhodet opp av skuffen igjen.

   Det kan gi tilsynelatende positive effekter på kort sikt, og vil hjelpe noen hjelpesløse europeiske ledere i forestående valgkamper. Men denne kuren er bare en utsettelse. Før eller siden må de tøffe takene tas. Man løser ikke et varmebehov om vinteren ved selvurinering.

   Hellas og euroen? La dem gjerne innføre drakme igjen. Det ene EU-medlemmet etter det andre innfører fellesvalutaen, nå sist Litauen fra årsskiftet. Det europeiske prosjektet er i god driv fremover, og fordypningen i integrasjonen fortsetter ufortrødent.

Politisk streik rammer mange

En negativ beskjed til alle som har NSB-app dukker opp på displayet: Onsdag 28. januar vil fagforeningene i LO, YS og Unio gå til politisk streik. Det skjer mellom kl. 15 og 16, midt i rushtiden da mange mennesker overalt hvor det er jernbane skal hjem fra arbeid. Fagforeningene ønsker å ramme pendlerne maksimalt.
   NSB skriver: "Dette rammer mange viktige samfunnsfunksjoner, også all togtrafikk i Norge. Enkelte tog vil av praktiske hensyn bli stanset før kl. 15.00."
   Den poitiske streiken vil ramme alle private bedrifter, alle offentlige bedrifter og institusjoner hvor de streikende har "makta", ja, lamme store deler av samfunnet.
   Bakgrunnen er selvsagt justeringene i Arbeidsmiljøloven som det er et flertall for på Stortinget, nasjonalforsamlingen vår. Ifølge lovforslaget vil det bli utvidet adgang til noe mer midlertidige ansettelser (med forbehold og begrensninger), det kan bli litt lengre arbeidsdager i korte perioder - kompensert med lengre friperioder - og "makta" til å forhandle om slike ting blir flyttet fra sentrale fagforeningspamper til lokale tillitsvalgte. Den månedlige og årlige overtidsgrensen står fast, Arbeidsmiljølovens beskyttelse av arbeidstagerne består som nå. Vektleggingen på helse, miljø og sikkerhet, de tre grunnpillarene i loven, blir som før.
   Næringslivet, det vi lever av til syvende og sist, sier justeringene er nødvendige for å få et mer fleksibelt arbeidsliv. Bedriftslederne sier lovendringen vil senke terskelen for å gi flere folk arbeid. Det gjelder også funksjonshemmede og mennesker som har problemer med sin utdannelse og CV i forhold til fast ansettelse. Flere vil få mulighet til å vise hva de duger til.
   Mot dette streiker fagbevegelsen. De vil vise muskler, vise hvor store og sterke de er. Jeg har litt problemer med å akseptere denne holdningen i det demokratiske Norge. Fagforeningene har hatt rikelig anledning til å fremme sitt syn gjennom saklig debatt i mediene, og i høringsuttalelser. Slik som alle andre interessegrupper og lobbyister har anledning til. Det er helt greit og legitimt, det er sånn det skal funke. Til syvende og sist er det våre folkevalgte på Stortinget som må gjøre vedtakene og ta ansvaret. Partier som har flertall i nasjonalforsamlingen, har endringene i Arbeidsmiljøloven i sine prgogrammer. Saken ble debattert i valgkampen 2013, som Ap, Sp og SV tapte grundig. Endringene i loven var tema i valgkampen, men gjorde altså ikke inntrykk på velgerne.
   Når så hele diskusjonen er over, går altså motstanderne til det alvorlige skritt å iverksette utenomparlamentariske aksjoner i form av politisk streik. Jeg synes dette er lite sympatisk, for å si det rett ut. Det er noe bydende, truende og maktarrogant over streiken. En svekket samlet fagbevegelse på vikende front skal stramme opp den interne moralen.
   Vi ser at halvsannhetene og de direkte løgnene blir gjengitt i avisannonser og masseproduserte leserinnlegg. Helt i tråd med Ap' s nestleders oppfordring i fjor om å lage svertekampanjer mot politiske motstandere på borgerlig side.
   Vil vi ha det sånn i Norge?

Nå møter de seg selv i døren

Gårsdagen var en gla`dag for hele Norge – men mest av alt for vår nordlige landsdel:

Regjeringen vil tirsdag til uken utlyse 61 nye blokker i den 23. konsesjonsrunden, hvorav 54 i Barentshavet tett opptil grensen for Russlands økonomiske sone. Blokkene blir gjort tilgjengelige for olje- og gasselskapene, som jubler over denne første konsesjonsrunden siden 1994. Den er godt nytt for Statoil, for en samlet energisektor som baserer seg på petroleumsutvinning, for nærings- og arbeidslivet i Nord-Norge, for engineeringbedrifter og alle leverandørene til offshorevirksomhet kysten rundt.

Riktig energimiks

I all overskuelig fremtid vil olje- og gass-»miksen» være den energiformen som betyr mest for den fattige såvel som den industrialiserte, rike verden. Hverken solenergi, vindmøller, bølgekraftverk eller andre eksotiske energibærere er noe reelt alternativ i overskuelig fremtid, bare et mindre supplement. At noen land har evig fornybare energikilder som vannkraft, er bare en fordel for dem som har fått denne naturgaven. Alle andre må inntil videre og så langt vi kan se bruke fossil energi, og da heller renset gass og olje enn forurensende kull. En dreining bort fra kull er i miljøets interesse, det må skatter og avgifter sørge for.

Oljealderen ikke over

Den norske oljealderen er selvsagt ikke over, det er ikke sikkert vi har nådd den endelige toppen heller. Nye store olje- og gasskilder vil helt sikkert bli oppdaget (som Johan Sverdrup), og utsiktene i Barentshavet er minst like lyse i så måte.

   Selvsagt protesterer miljøbevegelsen. Det var helt forutsigbart. På autopilot har "bevegelsens" talsmenn og -kvinner fremført de argumentene alle kjenner. Olje og gass er djevelens verk, hvis kloden skal reddes fra undergangen, må det meste, helst alt, av petroleumsressurser forbli under havbunnen. De skal ikke komme menneskeheten til gode, ei heller fattige mennesker i Afrika og Asia som trenger energi for å heve levestandard, velferd og helsetilstand. Noe av det mest oppmuntrende som har hendt det siste tiåret, er den senere tids lave oljepris. Måtte den vare lenge (men lite tyder på en veldig lang periode).

Iskanten

Det morsomste motargumentet som er fremført, gjelder «iskanten». Den har vært en hellig terskel for alle dem som for det første ikke vil ha oljevirksomhet i Barentshavet, og spesielt ikke nær iskanten som skiller åpent hav fra iskalotten rundt Arktis (Nordpolområdet). At beltet rundt iskanten er spesielt sårbar for eventuell forurensning av miljø, er riktig nok. Men hva når iskanten trekker seg tilbake og etterlater seg åpent hav?

Det er nettopp dette som har skjedd. Miljø- og klimafolkets argument om at isen smelter i nord, er i denne 23. konsesjonsrunden blitt deres verste fiende. De møter seg selv i døren. Isen har, ifølge Norsk Polarinstitutt, virkelig trukket seg tilbake, enten det nå skyldes temperaturstigning, vind eller havstrømmer. Av denne grunn trekker isen seg lenger nord og åpner nye havområder for spennende oljeleting.

Ingen ny strek

For her er det selvfølgelig ikke snakk om at regjeringen, ved klima- og miljøminister Tine Sundtoft, «har satt ny strek på kartet». Hennes fagfolk i Polarinstituttet har påvist at iskanten har trukket seg lenger nord. Hvorfor? Fordi man har utført noe så vitenskapelig som å justere kartet etter terrenget. Det dreier seg ikke om noen «ny definisjon av iskanten». Kanten har faktisk flyttet på seg. Tidligere baserte man seg på gamle kart, målinger og observasjoner for perioden 1967-1989. Nå har Polarinstituttet gjort målinger og observasjoner for perioden 1984-2013, med andre ord oppdatert virkeligheten. Man har ikke redefinert noe som helt (selv om NRK var snar til å påstå det hele tirsdag ettermiddag og kveld 20. januar. Det samme gjorde miljøvernere og kampanjejournalister i store og små medier ellers).

Grei definisjon

Definisjonen på iskanten er rett og slett definert som grensen for områder der det er mer enn 30 prosent sannsynlighet for sjøis i april måned. Samme definisjon har vært gjeldende i flere tiår. Å nekte for at kanten har beveget seg, vil være en konsesjon til klimarealister som hevder at issituasjonen ikke har forandret seg så mye. Ihvertfall ikke varig.

   Bruker de fornuft og realitetssans, vil neppe Kristelig Folkeparti og Venstre, når de får tenkt seg om, protestere på at en mer nordlig iskant gir mulighet for prøveboring lenger nord enn før antatt. Samarbeidsavtalens bokstaver er disse: «Ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede iht petroleumsloven, havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013-2017, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerak eller på Mørefeltene.»

   Nemlig: Iskanten. Som har flyttet seg vekk fra den gamle lengde- og breddegradsstreken, helt i henhold til miljøvernernes spådommer om at isen smelter. Nå bekreftet av Norsk Polarinstitutt.

For kjapt fra Venstre

Venstres Ola Elvestuen var likevel raskt ute med å problematisere iskanten i Dagsnytt 18. Han ville nærmest ikke gå med på at kanten hadde flyttet seg fra det stedet han trodde var tilfellet. Han bør trekke seg litt tilbake i venterommet for fornuftig refleksjon, og huske på hva som skjer med opinionen i Nord-Norge når det går opp for den at Elvestuen og Venstre vegrer seg mot å gå med på blokktildelinger som vil gi dem en ny sjanse til økonomisk aktivitet og utvikling. I «miljøsentrum» er det alt for trangt fra før til at partiet vil kunne tjene noen populistiske promillepoeng på meningsmålingene. Miljøpartiet, SV, Senterpartiet og delvis KrF slåss om disse opinionspromillene.

   Men bevares, det er lov å prøve.

Noen bør gjøre hjemmeleksa si

Det er på høy tid at opposisjonspolitikere, med KrF og Venstre i spissen, lederskribenter (i særdeleshet Aftenposten og Vårt Land) og hele hæren av rikssynsere tar seg det ekstra bryderiet med å finlese samarbeidsavtalen om "utlendingsfeltet" før de kommer med bombastiske uttalelser om kaos, kuldefront og samarbeidsbrudd. Det er selvsagt debatten om "asylbarn" det dreier seg om.
   "Avtale mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet" er delt opp i 9 bokstavpunkter, A til I. Hovedhensikten er å regulere innvandringen ut fra følgende scenario: "Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft".

Ikke misbrukes i noen form
Så følger følgende prinsipp om asylsøkere, med eller uten grunn: "Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet, og må ikke misbrukes i noen form." Her er vi ved kjernen i debatten - "ikke misbrukes i noen form". De som jukser, lyver, nekter å samarbeide eller ikke vil fortelle hvor de kommer fra, er åpenbart grunnløse asylsøkere. De skal ikke gis opphold i kongeriket, det fremgår med all ønskelig tydelighet.
   Problemet er at den rødgrønne regjeringen ikke maktet oppgaven med å sende ut de som misbruker asylinstituttet. Saksgangen gikk for tregt, de som har fått avslag oppholder seg likevel i landet, men det er ingen uenighet om at de skal ut, vekk. Det gjelder voksne asylsøkere, det gjelder familier med barn, det gjelder yngre mennesker under 18 år som er kommet på egn hånd som økonomiske eventyrere. Alle skal ut, for å gi plass til andre som er reelt truet i hjemlandet.

Måtte rydde opp
Solberg-regjeringen sto overfor et stort uløst problem da den overtok. Det måtte ryddes opp.
   Det står i avtalens punkt B: "Barns tilknytning til Norge gjennom flere års botid i Norge skal klargjøres (ja, klargjøres!) gjennom en regelendring som gjør at utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig."
   Hva som er "barnefaglig forsvarlig" er selvsagt ikke ensbetydende med at barn uansett har det bedre i Norge enn i hjemlandet. Alle journalister som har intervjuet barn i for eksempel flyktningeleire, sier at det de savner mest, er venner, skolen og slekt og familie. Alle ønsker å komme "hjem igjen". Det kan ikke være avgjørende at foreldrene, de uten rett til opphold, synes det er best materielt å få bli i velferdsstaten Norge med sugerør ned i verdens mest generøse bidragsordninger.
   Og legg merke til at forutsetningen for likevel å få bli i landet, er at "foreldrene medvirker til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur".

"Engangsløsningen"
Så inneholder punkt C noen formuleringer om en "engangsløsning for langtidsboende barn og deres familier" - vel å merke fra land med returavtale. Denne "engangsløsningen", eller en form for amnesti om man vil, gjelder familier med barn som ikke har tillatelse til opphold ved at de har fått endelig avslag - og de som ikke har en ferdigbehandlet sak på en gitt dato.
   Punkt D i avtalen inneholder spørsmålet om lukkede mottak og "mer differensierte mottak". Avtaleteksten gir åpning for å innføre en "hurtigdomstol for frihetsberøvelse", altså plassere familier som ikke har lovlig opphold i landet, i lukkede mottak med sikte på utsendelse. Det er for at de personene det gjelder, ikke skal stikke av og gjemme seg i de større byene. Blant underpunktene a til g gis det hjemmel for å utvikle to typer mottak, integreringsmottak og retursentre for familier med endelig avslag.

Raskere retur
Punkt E i avtalen med KrF og Venstre gir føringer for mer effektiv saksbehandling og raskere retur av personer uten lovlig opphold, og kriminelle. Et underpunkt i denne delen omhandler arbeid med flere returavtaler og det å bruke Norges posisjon for å sikre flere avtaler.
   Punkt F i avtalen inneholder bestemmelser om familieetablering og familiegjenforening. Her skal underholdskravet heves, tvangsekteskap skal motarbeides, botiden for permanent oppholdstillatelse skal heves fra tre til fem år og det skal innføres en 24 års-grense for familieetablering.
   Punkt G gjelder arbeidsinnvandring, som jeg ikke går nærmere inn på her.
   Punkt H gjelder integrering. Her blir det åpnet for at asylsøkere og andre uten innvilget oppholdstillatelse skal gis mulighet for å delta i ulønnet frivillig arbeid for humanitære organisasjoner, idrettslag o.l.  Kravene til å kunne norsk og norsk samfunnskunnskap i forbindelse med statsborgerskap er tatt med i dette avsnittet.

Prioritere FN-flyktninger
Det aller siste punktet under bokstav H sier: "Prioritere kvoteflyktninger med større sjanse for vellykket integrering". Jeg tolker det som i stedet for de som ikke har grunn til opphold, og som har fått avslag.
   Dokumentet er undertegnet av blant andre Kunt Arild Hareide (KrF), Dagrunn Eriksen (KrF), Hans Olav Syversen (KrF), Trine Skei Grande (V), Ola Elvestuen (V)) og Terje Breivik (V).
   Hva har skjedd i 2014? Regjeringen har, slik jeg ser det, fulgt avtalen til punkt og prikke. Retur av grunnløse asylsøkere har økt, deriblant voksne med barn. Det var også meningen. Mange av dem har satt seg imot retur, eller de nekter å samarbeide om identitet. Nye returavtaler er inngått med Nigeria og Afghanistan slik at grunnløse flyktninger lettere har vært returnert. Det har økt tallene på for eksempel "asylbarn". Det skrives omtrent bare "asylbarn" i den opphetede debatten, men de er altså sammen med sine foreldre som også skal ut.

Alle har fulgt opp avtalen
Regjeringen, Utlendingsenheten, Politiet - alle har de fulgt opp avtalen. Unntatt KrF og Venstre som etter min mening har fortolker avtalen i nye retninger underveis. Snørr-og-tåre-politikerne i de to partiene utnytter grovt den menneskelige empatien som lett oppstår når folk har bodd i landet noen år.
   Jeg gir Høyre og Fremskrittspartiet honnør for at de har fulgt opp avtalen slik den foreligger. Justisministeren har ingenting å frykte i høringer eller i forhold til grove beskyldninger fra Martin Kolberg. Men at KrF og Venstre bevisst forsøker å svekke regjeringen og justisministeren på den måten de gjør, er for min del et bevis på at Høyre og Frp skal være svært forsiktige med å inngå flere avtaler med "sentrumspartiene". Jeg setter et spørsmålstegn ved om de er til å stole på.
   Interessant forresten, at KrF og Venstre har tapt terreng blant velgerne på meningsmålingene, både i forhold til kommunevalget for fire år siden, og sammenlignet med stortingsvalget i 2013.
   Undergravingen av Solberg-regjeringen har ikke lønnet seg.