Ettertankens kranke blekhet

Selvransakelsens tid har innhentet de rødgrønne. Etter det katastrofale valgnederlaget er Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet fulle av innsiktsfulle kommentarer og analyser rundt temaet: Hva gjorde vi galt? Hva kunne vi ha gjort annerledes?

   Det som nå uttales er egentlig identisk med hva de borgerlige regjeringspartiene sa i valgkampen når de tilbakeviste skremselspropagandaen fra Youngstorvet og andre partihovedkvarterer.

   Hør bare hva Dagsavisens egen samfunnsredaktør Irene Halvorsen skrev bare to dager etter valget:

   «Skremmeagitasjonen til Ap har åpenbart ikke virket. Velgerne tror rett og slett ikke at Høyre vil sette økonomien fullstendig over styr.» Så skriver hun videre: «Ap feilvurderte folk, tror jeg. Byprofiler som Jens Johan Hjort i Tromsø, Petter Steen jr. i Haugesund, Trude Drevland i Bergen og Fabian Stang i Oslo drev Høyres resultat ved kommunevalget i 2011 til 28 prosent på landsbasis. 55 prosent av det norske folk bor nå i en Høyrestyrt kommune. De er ikke redde for Høyre – de stemmer på dem. Skal Arbeiderpartiet vinne disse velgerne, må de lokke med en bedre Ap-politikk enn den høyrepolitikken de kjenner.»

Administrasjonsstyre

Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand skrev 18. september dette: «Regjeringen mistet kraften etter valget (i 2009), og kom aldri kraftig tilbake. Den framsto stadig mer som et administrasjonsstyre. Statsrådene oppførte seg som forsvarsadvokater for feil og svakheter ved systemet.»

   Lørdag 21. september skriver han noe alle vi andre har visst lenge: «Økonomien var i orden da Bondevik-regjeringen tapte valget i 2005. Stoltenberg-regjeringen kom for åtte år siden til dekket bord.» Så legger han til: «Regjeringen overlater selv et dekket bord til Erna Solbergs regjering». Det siste gjenstår å få bekreftet når Erna Solbergs statsråder får anledning til å låse opp skrivebordsskuffene i regjeringskontorene.

   På valgvakene til alle de tre rødgrønne partiene lot den trofaste skaren av valgkampmedarbeidere som om de hadde vunnet. Men det var for TV-skjermene og indre oppbyggelse jubelen gjaldt. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste valg siden 1924, Senterpartiet opplevde sitt dårligste resultat siden stiftelsen av partiet i 1920. Lenge før lysene ble slukket valgnatten gikk ungdomslederen Sandra Borch frustrert og slukøret hjem. Noen få dager etter varsler den uredde «urokråka» at hun ikke tar gjenvalg i Senterungdommen. Andre har fulgt henne ut av politikken.

Fundamentale innrømmelser

I en overraskende saklig og ærlig kronikk i Dagsavisen 20. september skriver tidligere RV-leder (Rødt), Aslak Sira Myhre, at Norge ikke lenger har en venstreside. «Den avgikk ved døden den 9. september 2013, og den døde for egen hånd».

   Han skriver: «Regjeringen tapte ikke bare valget, men blei nærmest feid ut i valget, og det ramma SV særlig hardt. Det var 1.800 stemmer fra å havne under sperregrensen på 4 prosent». Valgresultatet er det dårligste siden SV ble etablert i 1973.

Viktigere er imidlertid denne innrømmelsen, vi borgerlige vil si bekreftelsen: «Vi har fått en stadig mer oljeavhengig økonomi, og ikke minst så har forskjellene mellom de rikeste og de fattige vokst år for år. Svømmebassengene som de rødgrønne lovet å fylle med vann i 2005 står like tørre. Norge oppleves altså omtrent som før, sjøl om SV og venstresiden har sittet i regjeringskontorene i åtte år.»

   Og han skriver, som et ekko av Arne Strand: «SV viste i regjering at de var som alle de andre, idéløse administratorer av et økonomisk og politisk system hvor de store linjene i politikken er lagt av EU, IMF, Verdensbanken og USA. Dermed forsvant også oppslutningen».

   Med andre ord: Det som etterspørres er nye ideer og bedre løsninger.

Stoltenbergs snubletråder

Det er kutyme i norsk statsskikk at en avgående regjering opptrer som et forretningsministerium og unnlater å vedta store endringer som man vet den påtroppende regjering er dypt uenig i og vil reversere uansett. Et regime som har tapt et valg skal ikke utøve makt «på overtid» fra valgnederlaget er et faktum til den regjeringen overtar som har fått flertallet av folket i ryggen.

Bondevik-regjeringen 2001-2005 er blitt beskyldt for å gjennomføre reformer og endringer som de rødgrønne nullstilte senere. Men det er viktig å påpeke at disse vedtakene (nye godkjente privatskoler i henhold til den vedtatte friskoleloven, og endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser) ble satt ut i livet før stortingsvalget, ikke i overgangstiden mellom ny og gammel regjering. I slike tilfelle kan man ikke vise til meningsmålinger eller sannsynligheten for et regjeringsskifte.

Tusen nye krigsflyktninger

Hvordan stiller det seg så med det rødgrønne forretningsministeriets ja til å ta imot 1.000 flere flyktninger fra Syria som FN har bedt om? Dette er en åpenbar snubletråd. FN`s høykommissær kunne utmerket godt vente på et svar i tre uker. Snubletråden er spent ut lavt mot bakken for å skape trøbbel i de borgerlige partienes regjeringsforhandlinger. Et taktisk, ikke først og fremst et humant grep.

   Dette er ikke bra. Har Stoltenberg flere ufine utspill på lager de nærmeste ukene? Han vil selvfølgelig gjøre de siste endringer i statsbudsjettet med samme hensikt: Gjøre det maksimalt vanskelig for den kommende regjeringen å gjennomføre egne prioriteringer på kort sikt, altså for 2014. Faktisk kan det gjøres på to innbyrdes motstridende måter: Enten ved å utnytte handlingsregelen fullt ut slik at Solberg-regjeringen får minimalt handlingsrom for egne prioriteringer, eller faktisk det motsatte: Bruke så lite av oljeinntektene at enhver budsjettøkning fra de borgerlige kan bli fremstilt som uansvarlig økonomisk politikk.

Bedre med hjelp der de er

Konkret til saken om kvoteflyktningene: Det er ingen tvil om at Siv Jensen har rett når hun sier at norske kroner til syriske flyktninger vil få mye større positiv effekt hvis de brukes til å bedre forholdene i flyktningeleirene i Tyrkia, Libanon og Jordan, enn å invitere 1.000 flyktninger til høykostlandet Norge og et samfunn som klimatisk og på mange andre måter står fjernt fra livet i Midt-Østen.

   Norge tok imot et stort antall krigsflyktninger fra Balkan i den perioden på 90-tallet da serberne herjet som verst i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Den gang var det større utsikter til at flyktningene kunne returneres etter relativt kort tid. Bakgrunnen for løsrivelseskrigene på Balkan var en helt annen enn den vi nå opplever i Syria. Få tror at forholdene i landet vil bli bedret innen rimelig tid slik at flyktningene kan vende tilbake til sine sønderskutte hjem.
    De tusen nye flyktningene gir nær en fordobling av antall kvoteflyktninger. De vil koste den norske stat 770 millioner kroner. Penger som de borgerlige partiene i utgangspunktet ønsker å prioritere annerledes.  

Kunne ha ventet

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kunne selvsagt ha overlatt til en ny regjering å drøfte spørsmålet om de syriske krigsflyktningene i dagene etter 14. oktober. Men Stoltenberg kunne ikke vente – og han har neppe drøftet saken i fortrolighet med Erna Solberg før de rødgrønne sa ja til FN.

   Dermed har han stilt den nye borgerlige regjeringen overfor et dystert scenarie: 1.000 flere flyktninger i tillegg til et stigende antall asylsøkere, der en ukjent del er kriminelle, økonomiske eventyrere eller velferdsflyktninger. Tallet på «ikke returnerbare» har økt, rundt om i de større norske byene lever nå et ukjent antall identitetsløse og ulovlige innvandrere som enten nekter å forlate Norge etter avslag om asyl, eller som har stukket av fra asylmottakene.

Dette er ingen god oppførsel fra de rødgrønne taperne.

En mediestrategi som ikke fungerer

Mens lobbyister kryper ut av alle kriker og kroker og forsøker å påvirke resultatet av regjeringsforhandlingene, politisk og innholdsmessig, fortsetter «sonderingene» mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om grunnlaget for regjeringssamarbeid.

   Etter få dager er møtet med mediene etter dagens forhandlinger blitt et enstonig rituale: Ingen kommentar. Ingen nyheter. Ingen lekkasjer. Ingen saksområder avklart.

Denne situasjonen har undertegnede vært oppe i mange ganger, og det er det samme som skjer hver gang når journalister ikke får et støvgram å melde tilbake til sine redaksjoner: Man må ty til uvesentlige detaljer, påståtte forsnakkelser, deltagernes kroppsspråk og helt utenforliggende vinklinger.

Fristelsen er stor

Når høyt gasjerte reportere på overtid dag etter dag ikke får noe som helst av substans å kvittere tidsbruken med, er fristelsen stor til å formidle rykter og spekulasjoner, gjerne kalt kvalifiserte gjetninger. Ett eksempel så man onsdag 18. september: Hovedoppslaget i TV-kanalene ble begrepet «snikislamisering» som ble brukt av Frp for flere år siden i en helt annen sammenheng. Oppslaget avsporer fullstendig det virkelig aktuelle og interessante.

   Men rådgiverne bak de fire forhandlingslederne forstår åpenbart ikke journalistenes arbeidssituasjon og hverdag, ser ut til ikke ha evnen til å sette seg inn de forventningene en redaksjons- eller reportasjesjef eller nattredaktør har til sine utskremte.

Høy kreativitet

I de utallige mediekursene jeg har hatt for politikere, bedriftsledere og offiserer i Forsvaret, har jeg sterkt understreket at det verste talspersoner kan gjøre, er å ikke si noe som helst. Da begynner spekulasjons- og gjetteleken. Det må være mulig å gi journalistene noe å fortelle lesere, lyttere og seere. Det behøver ikke være så mye, bare reporterne får følelsen av at ventetiden på gangen ikke har vært helt forgjeves.

   Mediefolks kreativitet er stor når de må ty til reserveløsninger for å fylle spaltene eller sendetiden.

   Et obligatorisk tema mot slutten av hver forhandlingsøkt bør være: Hva kan vi fire gi pressen fra dagens møte? Hva kan vi si vi er enige om, som ikke påvirker forhandlingenes videre gang?

   Det er ikke verre enn det.

Innenfor eller utenfor

«Vilje til makt» er et absolutt i det politiske liv. Har et parti ikke vilje til makt, har det også sagt nei til innflytelse, det skaffer seg et dårligere utgangspunkt for å gjennomføre visjoner, programmer og valgløfter. Det betyr å svikte egne velgere.

   Spørsmålet Venstre og Kristelig Folkeparti står overfor i de kommende ukene, er rett og slett: Ønsker man å oppnå maksimal innflytelse gjennom regjeringsdeltagelse, eller velger man bevisst redusert innflytelse ved å stå utenfor?

   Det ellers sympatiske Kristelig Folkeparti har lenge vært kalt det svakeste leddet i den borgerlige kjeden. «Egentlig» er partiet hverken borgerlig eller utpreget ikke-sosialistisk, blir det hevdet, også av interne ideologer. Partiet har i hele sin historie sett på staten som tilrettelegger og den store felleskassa som alle mulige gode formål skal ha et sugerør i. Partiet er et høyskatteparti og et utgiftsparti. Ideologisk står KrF langt nærmere sosialdemokratiet – minus Arbeiderpartiets historiske kirkefiendtlige holdning.

De tapte sakenes parti

Andre påpeker at KrF er alle de tapte sakenes parti. Omtrent på alle viktige områder har partiet tapt sine opprinnelige standpunkter, fra abortsak til homofili, kvinnelige prester og partnerskap, tradisjonelle familieroller og seksuell avholdenhet. Partiet er rett og slett «ute av tia». Så liten oppslutning har KrF i 2013 at partiet ble omtalt som et av de mulige sperregrensepartiene.

   Tilfeldighetene har gjort at partiet kom på vippen i det borgerlige regjeringsprosjektet, og har en viss innflytelse gjennom det – og bare det. Men ønsker man til syvende og sist maksimal politisk uttelling, eller bare sånn passe?

   I flere hjertesaker har KrF inngått forlik med Arbeiderpartiet, og er vel fornøyd med resultatet. Ett eksempel er dagens privatskolelov der partiet oppnådde et vern for de religiøse skolene. Private aktører ellers, selve friskoleprosjektet, har man egentlig ikke så mye til overs for. De grandiose løftene overfor barnefamilier er rett og slett ikke bærekraftige, noe interne røster har advart kraftig mot. Den internasjonale snillismen i form av økte bistandsbudsjetter er et annet karakteristisk kjennetegn. Ved de siste valgene har partiet kastet seg over miljø- og klimasaken som «sin», begrunnet ut fra det bibelske forvalteransvaret. Derav nei til oljeboring.

Det muliges kunst

Men politikk er det muliges kunst, og KrF står på for sine hjertesaker, hvilket er dets legitime rett. Alle partier slåss for seg og sitt, problemet for KrF er bare at man ikke har noen folkelig oppbacking i form av høye stemmetall.

   Velger man å gå inn i et forpliktende samarbeid i en borgerlig firepartiregjering, er det liten tvil om at uttellingen og innflytelsen blir uforholdsmessig stor, sammenlignet med en løsere politisk avtale på utsiden. Også i klimaspørsmål.

   Det har å gjøre med den løpende politiske dialogen innnenfor et regjeringskollegium, der beslutninger tas fortløpende – hver eneste dag. Det er noe med å skaffe seg innflytelse, initiativmakt og styring over statsbyråkratiet, muligheten for jevnlig profilering – i fire sammenhengende år.

Syvende fedre i huset

KrF har et ganske enestående problem: Det mysser av syvende, åttende og niende fedre og mødre i huset som sitter på nakken til partilederen og vil styre hans disposisjoner og valg. Vi har å gjøre med en litt gammelmodig gjeng, litt utgått på dato, men like fullt i stand til å øve indirekte press gjennom patriarkatets uformelle, men reelle makt. Er partilederen sterk nok, uavhengig nok og klok nok til å avvise patriarkatets press?

   Venstre er ikke i helt samme posisjon. Regjeringsviljen er mye mer synlig i år. Viljen til makt er der i overflod. Men så har man gjort den tabben å svinebinde seg til «sentrum» og har som aksiom at enten går begge de to partiene inn i regjering, eller så blir de begge stående utenfor.

Gubbeproblem

Venstre har også sine gubbeproblemer i kulissene. I 2009 kunne det lett blitt borgerlig flertall, hadde det ikke vært for én persons selververvede vetorett mot Frp-samarbeid: Lars Sponheim, kanskje den personen i nyere tid som har skadet partiet mest. Det var han som sørget for at Venstre ble betraktet som et upålitelig samarbeidsparti med det resultat at partiet falt under sperregrensen for fire år siden hvilket reduserte antall stortingsrepresentanter til to og en fireårig ørkenvandring. Dermed forsvant også det borgerlige flertallet i 2009.

   Hadde partiet vist noe mer samarbeidsvilje, ville det rødgrønne prosjektet blitt en episode, en parentes i norsk politisk historie.

   Jeg tipper at Venstre nå med alle krefter vil forsøke å trekke et motstrebende KrF inn i en firepartiregjering, tross alt. KrF er den største festbremsen for en flertallsregjering, men trengs ikke for å etablere et flertall. Venstre er nok. Partiet har også skjerpet profilen som et svært miljøkorrekt parti og er imot oljeboring i nord. Ellers er partiet minst like liberalistisk som Frp, og åpner slusene for innvandring og asylsøkere av alle kategorier. Det har Venstre ikke grunnlag for i velgerfolket, men står hardt på for den «snille» holdningen uansett.

Asymmetrisk demokrati

I disse regjeringsforhandlingstider er det ett spørsmål som stadig dukker opp i min bevissthet: Hvorfor skal små partier i vippeposisjon få så stor innflytelse på en borgerlig regjerings program og politikk de neste fire årene? Venstre og KrF fikk hver seg drøyt 5 prosent av stemmene ved stortingsvalget, Høyre 27 prosent, Frp 16 prosent. Det er ikke mye om å gjøre at de to partiene kunne fått flertall i Stortinget alene. En solid backing fra det norske folk.
   Likevel truer de to sperregrensepartiene med å holde seg utenfor regjeringen dersom de ikke får viljen sin i spørsmålet om konsekvensutredning (kunnskapsinnhenting) om farvannene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Deres svake posisjon blant velgerfolket blir vekslet om til "styrke". Her er det noe som skurrer. Venstre og KrF vil altså ikke vite noe om de geologiske forholdene på havbunnen, vil ikke ha kjennskap til hva politikerne skal si ja eller nei til. Bare det får en til å sette et spørsmålstegn ved det rasjonelle i hele diskusjonen. De vil ikke ha kunnskap, vil ikke vite.
   De har bestemt seg en gang for alle om at der er overhengende fare for en miljøkatastrofe dersom kunnskapsgrunnlaget blir utvidet. Punktum.
   Dermed må kanskje lokalsamfunnene i Lofoten, Vesterålen og på Senja si fra seg overrislingseffekten fra olje- og gassleting og -produksjon, ingen nytte av landbase- og rørledningsaktivitet, ingen arbeidsplasser i tilknytning til supplyvirksomhet eller jobber på plattformer og i helikoptertjeneste.
   Samtidig er det klart at de store partiene Arbeiderpartiet, Høyre og Frp med overveldende støtte blant velgerne går inn for den samme kunnskapsinnhentingen. Jeg er enig med Erna Solberg: Det er kun regjeringen som skal ta standpunkt til spørsmålet, ikke partier som velger å holde seg utenfor.. Eller for å si det på en annen måte: Det er kun et borgerlig regjeringskollegium som tar stilling til dette avgjørende spørsmålet. En regjering av Høyre og Frp vil søke støtte hos Arbeiderpartiet i Stortinget og få flertall for en konsekvensutredning.
   Også i andre spørsmål prøver Venstre og KrF å presse fram sine særstandpunkter som ikke har backing blant det store flertallet av  norske velgere. Fordi de er i vippeposisjon skal deres få velgere ha større tyngde enn velgerne bak de store partiene. Vi snakker om et stort og alvorlig demokratisk
underskudd slik minipartiene her turer fram.
   Går de små partiene til slike skritt gang på gang og i flere andre spørsmål, er det ikke lenge før velgerne i de store folkepartiene har fått nok av utpressingstaktikk og begynner å lure  om sperregrensen på 4 prosent er den optimale. Kanskje burde man gjøre som Tyskland og innføre 5 prosent?

Har skadet landets omdømme

Noen få dager før stortingsvalget skrev helseminister og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre en kronikk med et usaklig, insinuerende og sjofelt innhold i Dagsavisen. Den tok for seg fenomenet høyrepopulistiske partier i Europa og forsøkte å sette det norske Fremskrittspartiet inn i samme selskap som sverigedemokratene, sannfinnene, Dansk Folkeparti og Nasjonal Front i Frankrike. Hensikten var åpenbart å svekke Frps omdømme og oppslutning i valget.
   Kronikken var ganske infam. Undertegnede fant heller ikke noe saklig belegg for sammenligningene, argumentene og påstandene. Sant å si stusset jeg over at en oppegående person som Støre ville sette sin egen troverdighet på spill ved å publisere en artikkel som oste av kunnskapsmangel og intellektuell uredelighet. Hvem hadde bedt ham om å skrive, hvem var Ghost Writer? Var det partisekretæren, Martin Kolberg eller Jens Stoltenberg selv som sto bak? På det tidspunltet kronikken ble offentliggjort, hadde fortsatt noen fanatiske Ap-folk et ørlite håp om å vinne valget.
   Slike artikler av en tidligere utenriksminister leses selvsagt ikke bare av vanlige trofaste Ap-velgere. Den blir fanget opp av utenlandske ambassader, oversatt og stilt til disposisjon for hjemlandenes medier. Det er derfor ikke overraskende at journalister som dekket valgkampen i Norge begjærlig grep denne anledningen til å lage en saftig historie på valgresultatet, samtidig som de ble tipset - av noen - om at Anders Behring Breivik en kort periode for mange år siden var medlem av Frp. Var det  regjeringens egen pressetjeneste som sto bak?
   Kommentator Håvard Narum i Aftenposten skriver at de europeiske medienes omtale av Frp de siste dagene røper hvor lite journalistene vet om norske forhold. Det var også min første reaksjon. Med bakgrunn i mine 45 år som journalist og redaktør stusset jeg over at organer som vanligvis blir omtalt som "kvalitetsaviser" kan skrive så hoderystende feil.
   Omtalen av stortingsvalget, regjeringsforhandlingene og Fremskrittspartiets rolle har gitt Norge som nasjon et omdømmeproblem. Utenriksminister Espen Barth Eide og flere ambassadører ute har vært  nødt til å korrigere og forklare. Saken har skadet Norge.
   At utviklingsminister Heikki Holmås i Sosialistisk Venstreparti  jubler over omtalen og forsterker problemene, er ikke uventet. Han er i tapermodus og synes vel ikke det er så farliig å trekke litt ned på verdigheten som statsråd. Jonas Gahr Støre trekker på skuldrene og påtar seg ikke noe ansvar.
   Jeg har skrevet det før: Støre skulle aldri ha påtatt seg helseminister-jobben. Han gikk fra et område han behersket og der han nøt nasjonal respekt som en samlende skikkelse. Som helseminister tapte han raskt personlig omdømme og ble en helt "vanlig" politiker av middels kvalitet. Onde tunger sier han nettopp ble overtalt til å ta Uriasposten for å få redusert anseelse og dermed bli svekket som Stoltenbergs kronprins og arvtager. Rokeringen i regjeringen åpner for Trond Giske.
   La nå det være. Saken har avslørt et skittent spill og skitne metoder. Den viser også hvor desperate de rødgrønne var i ukene før valgdagen. Selv Norges omdømme kunne ofres for "den gode sak".

En gavepakke fra Eva Joly

Den tidligere franske presidentkandidaten for De Grønne, norskfødte Eva Joly, er gått inn i norsk valgkamp, og har gitt de borgerlige partiene en gavepakke i valgkampens sluttfase. Ved å heie på Miljøpartiet De Grønne øker hun sannsynligvis oppslutningen om dette partiet – med tilsvarende negativ virkning for Sosialistisk Venstreparti, som etter Jolys utspill for alvor risikerer å falle under sperregrensen på 4 prosent, og kan komme tilbake til Stortinget med 1 – én – representant. Også Ap-velgere har vært i siget mot De Grønne.

Send en bukett

Dermed øker sjansene for at den rødgrønne blokken taper ytterligere noen mandater på Stortinget. Erna burde sende Eva Joly en stor blomsterbukett med takk for hjelpen.

I velgerfolket ellers er Miljøpartiet omstridt, for å si det forsiktig. Partiets politiske program er så ekstremt, så livsfjernt og så teknologifiendtlig at det aldri vil få noen stor betydning i norsk politikk. Kampsaker som å senke leve- og velferdsstandarden til 80-tallets nivå, forslaget om at et fjernsynsapparat bør koste en månedslønn, eller full stans i oljevirksomhet med de konsekvenser det har for landets inntekter, er så virkelighetsfjernt at det nærmest blir komisk. 40 prosent av alle de pengene Norge trenger på offentlige budsjetter kommer fra oljevirksomheten.

Gjerne et hovedtema

De borgerlige partiene, og særlig Høyre, må bare håpe på at miljø- og klimapolitikk blir et hovedtema den siste uken før valget. Det styrker konkurransen om de «grønne» velgerne, og gjør at partier som SV, De Grønne og Venstre kannibaliserer hverandre.

Høyre har ellers en god miljøprofil fra før, etter at partiet har inngått flere klimaforlik i Stortinget og presset Arbeiderpartiet til å godta miljø- og klimatiltak som regjeringspartiet opprinnelig stilte seg lunkent til. Men Erna Solbergs parti er et regjeringsdyktig, bredt og ansvarlig alternativ som gjør at saker som skole, helse, omsorg og samferdsel har tatt noe av oppmerksomheten fra det blå partiets grønne profil.

Høyre og klimaforlik

Jeg leser av programmet at Høyre vil bidra til internasjonalt forpliktende utslippsavtaler og investere i forskning og utvikling av ny teknologi som kan bidra til å realisere et lavutslippssamfunn, utvikle EU`s kvotesystem, styrke forskningen på miljø og klima, fornybare energikilder, energiøkonomisering, karbonfangst og -lagring, trappe opp bevilgningene til miljøteknologifondet, støtte overgangen til null- og lavutslippsbiler gjennom avgiftsomlegging, effektivitetskrav til kjøretøyer, flere punkter for ladestasjoner og hydrogentilførsel m.m.m.

Bedre kollektivtilbud

Det har skjedd noe med Høyres kollektivsatsing de siste årene. Det er en helt annen driv i forslagene om flere og bedre kollektivløsninger, større statlige bidrag til kollektivprosjekter, til kollektivfelt, til innfartsparkering og til InterCity-utbygging av jernbanen. Partiet har i realiteten en miljøprofil man kan være stolt av – men standpunktene har lett for å drukne i fokuseringen på andre samfunnsområder.

En eldreomsorg det glitrer av?

Omsorgen for de eldre av oss som trenger hjemmetjenester, omsorgsbolig eller sykehjemsplass har stått sentralt i denne valgkampen. Det er normalt, og vel også rimelig, at den rødgrønne regjeringen henter fram lange lister over honnørord, mens opposisjonen peker på mangler og svakheter når tilstanden diskuteres.

   Begge deler har det vært rikelig av. Arbeiderpartiet har i lengre tid snakket om en eldreomsorg det både skinner og glitrer av, vi er top of the world her også. Hver gang stygge eksempler på manglende omsorg blir løftet ut i mediene, heter det gjerne fra regjeringshold at eksemplene ikke er representative, de er bare enkelttilfelle, og alt skal bli bra dersom de får regjere fire år til.

Verdensmestere i Svarteper

Eller så skylder man på at kommunene ikke gjør nok, det er jo deres «ansvar». De rødgrønne statsrådene er blitt verdensmestere i svarteper-spill i løpet av de siste åtte årene.

   Men skrytet kolliderer med virkeligheten, for dette er et felt der velgerne kan vurdere selv. Så godt som alle i dette landet har eller kjenner noen eldre som ikke får den hjelpen eller den støtten de har krav på ifølge løfter og «garantier» fra regjeringen. Det er fortsatt steder med for mange på dobbeltrom, der folk blir plassert i korridorer, der bemanningen er for lav til tider. Steder der en del eldre blir inaktive, får manglende vask og stell sammenlignet med en vanlig tilværelse, eller blir dopet i stedet for å få verdig behandling.   Svært mange kommuner har for få sykehjemsplasser. De får ikke tilstrekkelige økonomiske overføringer, og spesielt oppstår problemer når staten ikke gir tilstrekkelige driftsmidler. Investeringstilskudd er vel og bra, men det er driften det skorter på, det er lønnen til de ansatte som koster.

Vi trenger private tilbud også

På andre institusjoner er bildet et annet og mye bedre. Ingen ting tyder på at private institusjoner gir dårligere tilbud enn de kommunale. Til det er det for mange eldre som bevisst ønsker seg og velger en plass på privat institusjon. De ville ikke gjøre det dersom det kommunale tilbudet var top of the world.

Søkelyset er satt på to forhold: Regjeringens soleklare løftebrudd når det gjelder tallet på nye og flere omsorgs- og sykehjemsplasser. Løftet gikk ut på 12.000 flere innen 2015, men kommunene melder fra om at målet umulig kan nås. Mellom 4.000 og 5.000 plasser blir sannsynligvis resultatet.

Den andre svakheten som nå er avdekket, gjelder for kjapp utskrivning av eldre pasienter fra sykehus. Som ledd i den såkalte «samhandlingsreformen» skal kommunene ta imot egne «utskrivningsklare» pasienter så snart helseforetakene mener det er forsvarlig. Det siste året har jeg hørt om så mange enkelthistorier der eldre mennesker nærmest pendler mellom sykehus og tilværelsen i kommunen at det umulig kan dreie seg om noen få enkeltstående tilfelle. Der er svingdørpasienter som åpenbart er skrevet ut for tidlig, som sendes hjem for så å bli hentet i ambulanse nok en gang bare noen timer eller dager senere. Pårørende er fortvilet.

Skrives ut for tidlig

Annenhver sykepleier mener hjemmeboende eldre har fått et d å r l i g e r e tilbud de siste halvannet årene. Jens Stoltenberg hevder hårdnakket at «slik skal det ikke være», og at all utskrivning skjer på et faglig og medisinsk grunnlag. Det er ikke sant. De statlige helseforetakene, som driver sykehusene, har fått et knallhardt press på seg fra regjeringen for å holde budsjettene Det påvirker utskrivningspraksisen, legene blir lagt under press av økonomiske årsaker. Ellers ville det ikke være slik at pasienter kommer i retur til sykehuset etter så kort tid som vi nå opplever.

Noe fundamentalt galt

Det må være noe fundamentalt galt med gjennomføringen av reformen. Kommunene mente samhandlingsreformen ble iverksatt for tidlig, men ble ikke hørt. Mottaksapparatet i lokalsamfunnene var helt klart ikke beredt på «samhandlingen», som kommunene i dag blir tvunget til å delfinansiere. Denne delfinansieringen vil Høyre avskaffe, for også denne delen av eldreomsorgen er og må være et statlig ansvar.

   Reformen må justeres når kartet ikke stemmer med terrenget. Svakhetene griner mot oss daglig, men ingenting blir gjort. Sånn kan vi ikke ha det i fire år til.

Om å bagatellisere beredskap

Det er en farlig risikosport statsminister Stoltenberg bedriver når han i Dagsrevyen onsdag bagatelliserer den rykende ferske politiundersøkelsen om beredskap. Syv av ti blant flere tusen spurte politifolk svarer at de ikke føler beredskapen er blitt bedre etter 22. juli. Her snakker vi om folk i «førstelinjetjenesten» mot terror og kriminalitet, de som skal ta støyten om terrorangrep igjen skulle ramme Norge.

   Jens Stoltenberg svarer nedlatende om en «web-basert» undersøkelse som han åpenbart ikke tar alvorlig. Han svarer ikke på Dagsrevyens spørsmål, men hevder hårdnakket at alt er blitt så mye bedre: Helikoptertjeneste, avtale med Forsvaret m.m. Og så har det vært holdt møter om beredskap i regjeringen og med ledelsen i noen direktorater.

   Dette holder ikke. Den absolutt viktigste oppgaven for en regjering er å beskytte befolkningen mot terrorister og kriminelle. Når ikke engang de som skal være vårt skjold og verge tror at oppgaven kan løses bedre enn for to år siden – hva skal alle vi andre tro?

Det er noe fundamentalt galt med denne regjeringens manglende besluttsomhet og gjennomføringsevne. Det produseres utredninger, planer og lister over mål og gode hensikter. Men lite skjer i praksis. Sånn kan vi ikke ha det lenger.

Gnisten som sluknet

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) har de siste årene skrytt uhemmet av at søkningen til lærerutdannelsen har skutt i været. Det er ikke måte på hvilken suksess de rødgrønne har hatt med å «satse på lærerne og skolen». En egen (og svært kostbar) kampanje er igangsatt for å få flere til å velge læreryrket og heve yrkets status. Kampanjen har fått merkelappen «Gnist» og har kostet 38,6 millioner kroner så langt siden oppstarten i 2009.

   En gjennomgang av pressemeldinger fra departementet viser at de inneholder et skrytevokabular uten sidestykke. Så begynner det SV-tunge Utdanningsforbundet å interessere seg for realitetene, og lar forbundets organ Utdanning gå nøyere inn på tallmateriale og statistikk. Da trer det fram en helt annen virkelighet: Tallet på førstegangssøkere til lærerutdanningen var ikke bare langt høyere på 70-, 80- og 90-tallet (6.675 i 1974, 7.139 i 1989 og hele 11.250 i 1993), men i siste stortingsperiode for de rødgrønne har søkertallene falt dramatisk og stagnert i de aller siste årene.

Det faktiske tallet lavere

I fjor hadde 4.694 søkere grunnskolelærerutdanning som førstevalg. I år var tallet rundt 4.800 – men av disse er det bare rundt 2.700 som denne høsten faktisk begynner på studieløpet for å bli grunnskolelærer. Svært mange faller også fra underveis i studiene. Det faktiske tallet på nyutdannede lærere er altså langt lavere – og altfor lavt for å kunne dekke fremtidens behov. Statistisk Sentralbyrå har beregnet at vi vil mangle mellom 11.000 og 16.000 allmennlærerårsverk i 2020, og underdekningen vil kunne komme opp i 22.000 årsverk i 2035.

Sammenligner med bunnåret

Det Kunnskapsdepartementet og Gnist-kampanjen har gjort, er å sammenligne søkertallene fra bunnåret 2008 (3.029), året da den økonomiske høykonjunkturen var på sitt høyeste. I slike perioder søker studenter seg gjerne mot yrker i det private næringsliv. Så inntraff finanskrisen, og flere unge søker seg mot «trygge» jobber i det offentlige. I 2009 var søkertallet 4.023. Men «Gnist» har behendig brukt 2008 som utgangsår for å få fram en så stor prosentvis stigning som mulig på statistikken. Hadde kampanjen benyttet 2009 som utgangspunkt, ville veksten vært langt lavere – og slett ikke tilstrekkelig til å skaffe den norske skolen et tilstrekkelig antall kvalifiserte medarbeidere.

   Bladet Utdanning kaller Gnist og den politiske utnyttelsen av kampanjen for «Bløff og blaff» og ber regjeringen om vise mer nøkternhet. Virkeligheten er at uteksamineringen av allmennlærere har sunket jevnt og trutt under de rødgrønne, og klarer ikke å holde tritt med økningen i det totale antallet studiesøkere generelt.

Tviholder på en myte

Kristin Halvorsen og regjeringen vil helt sikkert tviholde på myten om at de har vært så flinke til å økte tallet på lærere etpar uker til. Men Utdanningsforbundet er altså langt fra imponert. Da er det bedre å satse på Høyres og de borgerlige partienes reelle lærerløft: Fem års utdannelse, høyere lønn og dermed høyere status. Skjerpede krav til opptak, et omfattende kvalifiseringsprogram, et kompetanseløft som monner – i det hele tatt en skole Norge kan være stolt av.

De maser og maser

De rødgrønne maser og maser om at velgerne har krav på å få vite hvilke borgerlige partier som skal gå i regjering sammen etter valget 9. september. Feil. Det er helt normalt og vanlig i europeiske land at partier som kan tenke seg å danne regjering sammen, venter til valgresultatet er klart. Det vil si: Vise respekt for velgernes dom.

   La dem mase.

   Alle vet at der foreligger ulike alternativer for regjeringsdannelse. Høyre og Erna Solberg inviterer til en firepartiregjering. Venstre og KrF er i utgangspunktet skeptisk til å sitte ved samme bord som Fremskrittspartiet i statsråd og ønsker seg en regjering der de to pluss Høyre går sammen. Feilslutning. Fremskrittspartiet støtter ikke en regjering der de selv ikke er med.

Alle vil ha Høyre

Men alle ønsker å være sammen med Høyre. Det betyr at alle de velgerne – og det er et flertall i folket – som ønsker en borgerlig regjering, bør stemme Høyre denne gang og hoppe over de partiene som skaper problemer.

   Det er hverken usikkert eller uklart om hva som skjer etter en borgerlig seier: Da blir det en borgerlig regjering. Alle fire borgerlige partier lover det og har sagt det.

   Bare la de rødgrønne mase.

   Det er p o l i t i k k e n den nye regjeringen fører, som er det vesentlige. Og den politikken blir slik de fire partiene blir enig om, uavhengig av hvilke partier som danner r e g j e r i n g. Erna Solberg ser lenger enn de første hundre dagene, lenger enn til 2015 og 2017. Med Høyre som kjerne i en borgerlig regjering vil det bli laget en politisk avtale med de partiene som eventuelt velger å stå utenfor statsrådssalen i starten, om et f e l l e s program. Alle fire vil få hjertesaker og symbolsaker med i det programmet.

Best med alle fire

Husker dere ikke hva som skjedde i 1981? Kåre Willoch dannet en Høyre-regjering alene mellom 1981 og 1983. Han førte en så moderat og inkluderende borgerlig politikk at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke hadde problemer med å gå inn i regjeringen etter kommunevalget i 1983. Dette kan godt bli en løsning etter 9. september. Men best vil det være om alle fire delte ansvaret fra starten.

   De rødgrønne, og særlig Arbeiderpartiet, er frustrerte over at Høyre jevnt og trutt og systematisk i denne valgkampen har fortalt velgerne hvilke verdier partiet står for, hvilke standpunkter det har, hvilket program det går til valg på. Høyre kommuniserer med velgerne, i respekt for velgerfolket og demokratiet. Arbeiderpartiet har ikke fått anledning til å sette premissene for debatten. De premissene går ut på skremselspropaganda, demagogisk agitasjon og til dels ren løgn. Høyre diskuterer ikke på et slikt grunnlag.

   La dem mase.

I kannibalenes leir

Fremgangen for Miljøpartiet De Grønne (MDG) på meningsmålingene har skapt panikk – i flere partier. Spesielt har utviklingen rørt ved nervøse strenger hos Sosialistisk Venstreparti, som ser i øynene at partiet faller under sperregrensen og dermed risikerer å få sin stortingsgruppe redusert fra 11 til 1 – én – representant. Det bekymrer Arbeiderpartiet, som er avhengig av at støttepartiet kommer tilbake med en rimelig stor gruppe for å kunne markere en sterk opposisjon på Løvebakken de neste fire årene. Derfor har man latt Dagsavisen ramse opp noen «seire» og en viss innflytelse på regjeringens politikk.

   Det gjør ikke saken bedre for de rødgrønne at Senterpartiet også er i ferd med å bikke under sperregrensen. Velgerfolket på den siden samler seg om store Arbeiderpartiet (noen Sp-velgere velger også klart borgerlige partier), her ligger årsaken til en bitte liten Ap-fremgang (men ikke nok).

Mistet sin sjel

I realiteten har SV i de to siste stortingsperiodene gått med på så mange kompromisser at partiets sjel har forlatt dets fysiske legeme. Bare tenk på støtten til krigene i Afghanistan og Libya, utlysningen av nye oljefelt, aksepten av EØS-avtalen og fredningen av NATO-medlemskapet. På område etter område har SV lagt til side sine prinsipp- og partiprogrammer. Alt for å få sitte ved Kongens bord, altså akseptere det monarkiet man helst vil bli kvitt. Det måtte bare gå slik.

   Men SV har vært i fritt fall lenge, uavheneig av MDGs fremgang. Noen velgere er gått tilbake til Arbeiderpartiet, noen til Rødt og noen er blitt mer «borgerlige» ved å støtte Venstre. Problemet er at de typisk «grønne partiene» utgjør maksimalt 8-10 prosent av velgerne. Når tre partier slåss om de samme stemmene, og i tillegg går løs på hverandre offentlig, er det duket for ruin for flere av dem.

Minner om SV

Venstre risikerer i tillegg å miste stemmer av andre årsaker: Partiets asylpolitikk ligner til forveksling SVs. Her skal det bli fri innvandring og fritt fram for tigging, selv om det store flertall vil ha innstramming og forbud. LO har pekt ut partiet som borgerlig versting i arbeidslivspolitikk. Og endelig begikk Venstre sist helg valgkampens største taktiske bommert da Trine Skei Grande stilte opp sammen med Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide – i Dagsavisen (A) - og markerte avstand til Fremskrittspartiet nok en gang. Det var usedvanlig dumt og korttenkt, for nå vil flere borgerlige velgere stemme Høyre og kanskje også Frp i stedet. En stemme til de blå-blå fremstår som sikrere for å få til et regjeringsskifte enn å gi støtte til de to minste, vaklende og uklare borgerlige partiene. Begge er sperregrensepartier som kan risikere å falle under 4-prosent-merket.

   Spesielt Venstre er utsatt. I perioden 2005-2009 hadde partiet 10 representanter på Tinget, de siste fire årene kun to. Partiet står i alvorlig fare for å gjenta samme øvelse 9. september i år. Årsaken til at de borgerlige tapte valget for fire år siden var ene og alene fordi Venstre falt under sperregrensen. Men denne gang blir høyst sannsynlig Høyre og Frp så store til sammen at de klarer seg uten.

Aksepter Fremskrittspartiet

Det mest fornuftige for Venstre og KrF ville være om de aksepterte et mindre og sterkt moderert Frp i en felles regjering. Da ville de beholde sine borgerlige velgere. Kristelig Folkeparti baler ellers med et spesielt problem: Partiet er stint av syvende, åttende og niende fedre i huset som advarer mot å gå i regjering med et sterkt Høyre. Til tross for at historien forteller om sterk innflytelse i regjering sammen med et romslig liberalt-konservativt parti. Et annet moment er viktig: KrF og V trenger etter åtte år ute av regjering statsrådserfaring og innsikt i styringsmekanismene i forvaltningen. Etter 12 år uten slik erfaring vil partiene stille enda svakere når det gjelder gjennomføringsevne og -kraft.

   Begge partier har lovet å bidra til å gi landet en ny regjering uten nødvendigvis å sitte i den. Erna kan godt leve på en politisk avtale med de to i fire år, men ønsker primært en solidarisk firepartiregjering. Det gjør nok velgerne også. Hakkingen på Fremskrittspartiet i stedet for å presentere egne programmer virker smålig og tar fokus bort fra egne standpunkter og løsninger.

   Men vil de ikke, så vil de ikke.

Om å lede et land på en god måte

Statsminister Stoltenbergs lederegenskaper er kommet i fokus dypt inne i valgkampen. Debatten rundt temaet ble utløst av Stoltenberg selv da han i en TV-debatt satte spørsmålstegn ved de samme egenskapene hos sin hovedkonkurrent, Erna Solberg. Statsministeren kritiserte Solberg for «svakt lederskap» fordi hun ikke kunne gi et konkret svar på hva slags politikk to, tre eller fire borgerlige partier vil føre.

   Jens Stoltenberg kastet altså den første sten, og han fikk som fortjent. Det har overrasket undertegnede at ikke Gjørv-kommisjonens konklusjoner har fått plass i debatten, og at ikke Stoltenbergs svake lederegenskaper er kommet mer i forgrunnen. Det er lenge siden de første tegn til debatt om emnet oppsto, og lenge før 22. juli. Både politiske meningsfeller og -motstandere har påpekt at Stoltenberg er konfliktsky og opptrer veikt og unnvikende når konflikter og konfrontasjoner oppstår.

Basketak

Den siste påminnelsen fikk vi for noen dager siden da tidligere Ap-statsråd Grete Knudsen kom ut med boken «Basketak – mine år med Brundtland, Jagland og Stoltenberg». Hun forteller nådeløst om de situasjonene der Stoltenberg kom til kort som leder. Vi kan alle til sammenligning tenke på Harlem Brundtalnds og Jaglands opptredener i ulike sammenhenger på 80- og 90-tallet. Begge var sterke, djerve, konkrete og rett på. De vant respekt for det, uansett om man var enig eller uenig. Ingen av dem var konfliktsky. Kåre Willochs lederegenskaper er det ingen som setter spørsmålstegn ved. Heller ikke Erna Solbergs, for dem som kjenner henne fra innsiden.

Klar i konklusjonene

Gjørv-kommisjonen var klar i sine konklusjoner og avsløringer, først og fremst når det gjaldt regjeringens svikt i sikringen av Regjeringskvartalet, det svake beredskapsapparatet man hadde til disposisjon, dets lave øvingsnivå og slappe holdninger. Kritikken var ramsalt: «Evnen til å gjennomføre det man hadde bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak»...Angrepet på Regjeringskvartalet 22. juli kunne ha vært forhindret»... Når det gjaldt sikringen av kvartalet var statsministeren og statsministerens kontor direkte involvert i for eksempel spørsmålet om stengningen av Grubbegata ved minst fire anledninger. Ingenting skjedde, regjeringssjefen hadde ikke gjennomføringskraft.

   Det kom opp så mange svakheter, så mye svikt, så mye tafatthet rundt den generelle beredskapen i Norge at folk ble sjokkert. Og her er vi et kjernepunkt for de øverste myndighetenes ansvar: Beskyttelse av landets innbyggere mot angrep og terror. Det må være prioritet nummer én. Jens Stoltenberg «tok ansvaret» for 22. juli, og han beklaget – men ble sittende.

Kaotisk i 2005

Da skal han ikke angripe Erna Solberg for ikke å ha avklart et regjeringssamarbeid eller regjeringsdannelse før et stortingsvalg. Særlig ikke når alle vet at situasjonen var helt kaotisk før stortingsvalget særlig i 2005: De rødgrønne måtte etter valget i 2005 slåss og forhandle i ukevis før velgerfolket fikk vite sånn noenlunde hva regjeringsprogrammet skulle gå ut på. Soria Moria 1-avtalen ble ikke undertegnet og offentliggjort før 14. oktober 2005. Deretter begynte man å bryte løftene.

Har ikke råd til de rødgrønne lenger

Kommune-Norge er i ferd med å kveles av gjeld. Det kommer godt fram i tall fra Statistisk Sentralbyrå. Under den rødgrønne regjeringen har kommunene økt sin gjeldsbelastning kraftig – som en konsekvens av forventninger og pålegg fra regjering og stortingsflertall de siste åtte årene. Samlet har brutto gjeld økt med over 120 milliarder kroner siden 2005.

Tallene fra SSB kan uttrykkes slik: Netto lånegjeld pr. innbygger har økt fra 17.055 kroner i 2003 til hele 36.120 kroner i 2012. En lignende oppblåsning av kommunal gjeld har Statistisk Sentralbyrå aldri registrert!

Følger ikke penger med

Gjeldsutviklingen er først og fremst et resultat av en statlig politikk som forutsetter at det bygges og rustes opp omsorgsboliger, sykehjem og skoler. Vel og bra, men det følger ikke tilstrekkelig penger med når rødgrønne vedtak og påbud skal tres ned over hodet på kommunene. Det er allerede slått fast at barnehagereformen var underfinansiert fra statens side. Det samme gjelder samhandlingsreformen. Svært mange kommuner må ut med store beløp i ”dagsbøter” fordi de ikke makter å ta imot pasienter som er såkalt ferdigbehandlet på sykehusene og som er hjemmehørende i kommunene.

Vekst og pensjon

Det er gjort et poeng av at kronebeløpene til kommunesektoren har økt så og så mye de siste årene. Problemet er at med en sterk vekst i befolkningen går det meste av pengene direkte til tilsvarende utgifter i form av eksisterende og utvidede lovpålagte kommunale tjenester. En stor del av de såkalte ”frie inntektene” går dessuten med til å dekke kommunalt ansattes pensjonskostnader. Bare dette tilsvarer en ekstrautgift på hele 15 milliarder kroner for kommunesektoren, et beløp som må dekkes inn fram mot 2018.

   Derfor kuttes og kuttes det i kommune-Norge som følge av dårligere tider. Som regel klarer man å unngå oppsigelser, man nedbemanner gjennom naturlig og frivillig avgang. Men nå melder Kommunal Rapport om direkte oppsigelser av ansatte. Over hele landet kommer det meldinger om en slik utvikling. Og kommunene generelt nedbemanner over en lav sko uavhengig av om kommunen ledes av borgerlige ordførere eller rødgrønne.

Kommuneopprør

Et kommuneopprør er på trappene. Nylig sendte landets 125 Høyre-ordførere et samstemmig krav i syv punkter til en ny Høyre-ledet borgerlig regjering. Ikke alle kravene var av direkte økonomisk natur. Det var også snakk om alt for stor detaljstyring og trenering av for eksempel byggeprosesser gjennom ”rikspolitiske retningslinjer” og innsigelser fra de 22 instansene de rødgrønne har utstyrt med retten til å stanse, utsette og trenere viktige prosjekter som det er lokal enighet om.

   I dag bor over 54 prosent av landets befolkning i kommuner med Høyre-styre. Ved neste korsvei vil det etter all sannsynlighet bli langt flere. Etter valget 9. september vil den nye borgerlige regjeringen starte en full gjennomgang av inntektssystemet for kommune-Norge. Mer av kommunenes egne frie inntekter og skattegrunnlag skal beholdes lokalt.     Plan- og bygningsloven skal endres slik at byråkratiske sperrer fjernes og vi får fart på boligbyggingen. Den er altfor lav, og er fallende, viser de sist tilgjengelige tallene.

   Dessuten vil det bli gjennomført en kommunereform som gir færre kommuner her i landet. Bare dette tiltaket vil spare kommune-Norge for et ukjent milliardbeløp. De kan komme bedre tjenester og mer helse og omsorg i lokalsamfunnene til gode.