lørdag 29. juni 2013

Legger grunnlaget for neste valgnederlag

Arbeiderpartiet styrer ikke bare mot et knusende valgnederlag ved stortingsvalget 2013, men er i ferd med å legge grunnlaget for tap også i 2015 og 2017. How come? Rett og slett fordi partiets skremselspropaganda i disse dager vil bli gjort ettertrykkelig til skamme når en borgerlig regjering tar over. Når dommedagsprofetiene om brutt handlingsregel, et kaotisk borgerlig styre, dårligere tider for skole, helse og omsorg, sosial dumping i arbeidslivet og skattelette kun for de rikeste viser seg ikke å stemme med virkeligheten, vil velgerne huske – eller bli minnet på – hva Arbeiderpartiets talspersoner sa og truet med i disse tider.

Spiller høyt
Partiets strateger spiller et høyt spill. Om de lykkes, blir det meste glemt. Men om de taper – hva alt tyder på – vil de bli minnet på hva de sa om de borgerlige partienes politikk. Igjen og igjen vil velgernes hukommelse bli gjenoppfrisket med sitater og uttalelser. Gapet mellom hva de beskyldte Høyre for og hva de faktiske resultatene blir, kommer til å bli påpekt igjen og igjen i valgkampen foran kommunevalget i 2015 og foran neste riksvalg i 2017. Troverdigheten vil være katastrofalt svekket.

Bomskudd
Et annet strategisk bomskudd vil også bli mer og mer synlig etter hvert som vi nærmer oss 9. september: Samarbeidet med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser seg nå som en møllestein rundt halsen på Ap. SV`s politikk er ikke noe pre for sosialdemokratiet. SV har på flere områder dratt Arbeiderpartiet mot venstre, mens dets politikk i stedet burde vært orientert mot sentrum. Senterpartiets landsskadelige standpunkter og profil i EØS-saken, handelspolitikken og når det gjelder matvareprisene har svekket den samlede rødgrønne oppslutningen ytterligere. Nå får altså SV lavest mulig score av NHO på grunn av sin sosialistiske næringspolitikk. Partiet bidrar minst til verdiskapningen og den økonomiske veksten i Norge. Arbeiderpartiet kan for egen del vise til en god historikk i etterkrigstiden, men velgerne vil tenke: Vil SV også her dra Arbeiderpartiet i en uønsket retning ved forhandlingsbordet om Soria Moria 3? Et lite parti på vippen har stor makt. Både SV og Sp har vist det.

Egen profil

I min serie av blogger har jeg flere ganger skrevet dette: Skal Arbeiderpartiet komme noenlunde helskinnet gjennom valgdagen 9. september, må det kaste loss, eller ihvertfall skapes avstand, i forhold til de to små interessepartiene, spisse egen profil og standpunkter og skaffe seg en tilstrekkelig stor stortingsgruppe for tiden i opposisjon. Satses det alt på ett kort – en rødgrønn valgseier – blir nederlaget desto større. Og det blir vanskeligere å møte velgerne ved neste korsvei.

fredag 28. juni 2013

Integrering tar tid

Munch-museet på Tøyen og Munchutstillingen i Nasjonalgalleriet (jeg foretrekker det innarbeidede navnet) en fredag for et par uker siden: Sammen med et sterkt interessert publikum er også skoleklasser på besøk. De ledes av egne lærere og undervises av kyndige museumsguider. En av klassene er åpenbart fra Oslo Øst, med et sterkt innslag av våre nye unge landsmenn. Pent kledd, rolige og disiplinerte. Jeg blir litt nysgjerrig og følger diskret etter. Hvordan møter for eksempel norskpakistanske barn en universal, men også urnorsk verdenskunstner? Er de interessert? Er de nysgjerrige? Stiller de spørsmål? Er de opptatt av «det norske»?

Førsteklasses pedagog
Barna, på ungdomsskoletrinnet, har fått møte en førsteklasses pedagog. Hun er blid, myndig, men uten å vise overdreven autoritet. Får barna til å sette seg ned på gulvet rundt utvalgte malerier. Spør om hva de ser, hva de opplever. Hva kan kunstneren ha ment? Hva vil han formidle, hva vil han vekke i oss? Hvordan er verket bygget opp, med farger, former, perspektiver og symbolikk?
   Jeg legger merke til at «minoritetselevene», la oss kalle dem det, er de som setter seg ned nærmest kunstpedagogen og lytter mest konsentrert til hva hun formidler. De rekker opp hånden oftest for å stille spørsmål. Den erfarne guiden fanger elevenes oppmerksomhet, og det blir en spennende dialog. Munchs liv og kunstneriske posisjon blir nøstet opp sammen med en porsjon kunstforståelse godt over gjennomsnittet. Situasjonen minner meg om egne kunsthistoriestudier mot slutten av 1990-tallet da vi voksne studenter besøkte Nasjonalgalleriet hver lørdag gjennom flere semestre – og selvfølgelig var innom Edvard Munch i passende dose.

Den kulturelle skolesekken
Jeg gjetter at besøket hadde sammenheng med Den kulturelle skolesekken, etablert først som et lokalt initiativ i Sandefjord, videreutviklet av Vestfold fylkeskommune og deretter gjort til et nasjonalt kulturtiltak for å åpne opp for og formidle våre felles kulturskatter til den oppvoksende slekt. Hensikt: Kunstinteresse, vekke nysgjerrighet, vise at kunst og kultur i mange ytringsformer betyr noe i menneskenes liv. Men også at besøk på for eksempler kunstgallerier og museer er en treningssak, der oppøvingen gjerne kan starte tidlig. «Man må lære å se». Kjennskap til kunst og kulturarv knytter folkegrupper sammen, geografisk og etnisk når mange blir utsatt for de samme påvirkningene over tid. Kunsten er bindemiddel, et lim i samfunnet.

Går det for sakte?
Men så blir også dette problematisert. For tenk: De etablerte kulturinstitusjonene når ikke ut til innvandrerne! For eksempel har bare 3 prosent av Nasjonalmuseets besøkere innvandrerbakgrunn. Dette er ille, for det var visstnok satt opp noen mål for fem år siden, og de målene er ikke oppnådd.
   Jeg har en viss forståelse for at noen synes det går for sakte. Men jeg har mindre sans for utålmodigheten og den feberaktige trangen til rask måloppnåelse på et så komplisert felt som kulturformidling. Som kulturministeren ganske riktig uttrykte det i Aftenposten 22. juni: «Publikumsutvikling er en langsiktig og sammensatt prosess. Samtidig ser man at deltagelse sammenfaller med blant annet inntekt. Slike skiller ser vi også i majoritetsbefolkningen», påpeker hun. Og vil overlate initiativet til institusjonene selv, de som kjenner sitt marked og sitt publikum.
   Hadia Tajik har selvfølgelig rett. Ting tar tid. En ønsket utvikling må ikke bli til krampaktig streben etter kulturutjamning i løpet av få år, selv om det er fint at vi gjør oss selv oppmerksom på problemstillingen.

Ungdommens Kulturmønstring
Denne uken fikk undertegnede anledning til å følge det store nasjonale arrangementet til Ungdommens Kulturmønstring i kulturhuset Bølgen i Larvik. Mønstringen viste en fabelaktig bredde, der ungdom fra hele landet kappedes i å fremføre sine innslag av sang, instrumentalmusikk, dans, diktlesning, bildende kunst, installasjoner og tablåer. Rock & pop, klassisk og musikkteater, kortfilm og animasjon ble fremført i en heksegryte av ungdommelig engasjement, humør og pågangsmot. Jeg noterte et sterkt innslag også her av våre nye, unge landsmenn.
   Integrering tar tid. Det er en erkjennelse vi bare må ta inn over oss. Å dele felles kulturarv og -goder vil kreve generasjoner, ikke hastige femårsplaner. Begynn med barna.
   Det var forresten også budskapet en studiegruppe fra Vestfold fikk høre under et besøk i Jorvik Viking Centre i York i vinter. Der ble det satset sterkt på skolebesøk og tilrettelegging for barn. Vi ble fortalt: Lykkes vi med å vekke den historiske interessen hos de yngste, tar de i neste omgang med seg eldre søsken, foreldre og besteforeldre til Jorvik. Hvilket også hadde skjedd i York.

tirsdag 25. juni 2013

Arbeiderpartiets verste mareritt

Når valgstrategene på Youngstorvet i disse tider opplever søvnløse netter, er det ikke fordi de frykter de påståtte katastrofale konsekvensene av Høyres regjeringspolitikk: Privatisering av skolen, fordeling av helsetjenester etter lommeboka, rådyre samferdselsprosjekter, arbeidsløshet a la Sverige eller kaos i økonomien uten handlingsregel. Nei, deres største mareritt er at Høyre og de andre borgerlige partiene lykkes. For strategene vet innerst inne at Høyres ideer og løsninger har stor sannsynlighet for å bli en suksess. De vet at Høyre har gjennomføringsevne og vilje til reform og forandring – til det bedre.
   Om fire år har den nye borgerlige regjeringen senket formueskatt og arveavgift. De har satt i gang OPS-prosjekter for vei og jernbane som blir ferdig på kortere tid enn hva de rødgrønne har fått til de siste åtte årene. Vi vil se klare forbedringer i skoleelevenes prestasjoner på internasjonale målinger, lærerne opplever et kompetanseløft, og de nyutdannede kan se fram til høyere lønn som følge av forlenget utdanningsløp.
   Den nye regjeringen er etter fire år godt i gang med reformer i statsforvaltningen og i byråkratiet. Kommunene samarbeider med Stortinget om sammenslutninger til færre og mer robuste enheter som er bedre i stand til å levere gode velferdstjenester. Politiet er blitt mer effektivt både på grunn av en mer tilpasset struktur, bedre ledelse og mer moderne utstyr. NSB og Jernbaneverket har fått færre byråkrater og flere i blå kjeledress, og de siste er godt i gang med å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. De siste årene har de statlige etatene økt tallet på ansatte med 1.000 – ikke en eneste med oppgave å sørge for fysisk vedlikehold av spor, signalanlegg, tunneler og høyfjellsoverganger.
   På mange områder vil vi oppleve en befriende bølge av nye ideer og bedre løsninger, mer mangfold, mer selvbestemmelse tilbake til enkeltmenneskene og familiene. Skattelettelser har selvsagt ikke ført til mindre velferd eller svekket innsats på skole, helse og omsorg. Til det er tilgangen på nye oljefondsmidler for stor, og dessuten sparer staten store beløp på reformer i forvaltningen.
   Alt dette vet Arbeiderpartiet. De vet at Erna Solberg ikke tar sikte på bare fire år i regjeringsposisjon, hun og de andre borgerlige partiene ser lenger fram – til gjenvalg i 2017, og vil derfor føre en moderat og langsiktig politikk. Et sviende nederlag nå og i lokalvalget 2015 kommer til å svekke DNA ikke bare politisk, men også økonomisk, i og med at partistøtten er knyttet til oppslutning ved valg. Partiet kan ikke uten videre regne med at LO og enkeltforbund vil dekke opp dette tapet (som svekker valgkampmaskinen), for nå øker andelen borgerlige medlemmer i LO dramatisk. Bare i Fellesforbundet stemmer over 40 prosent av medlemmene borgerlig.


   Er det noe rart i at noen har søvnløse netter?

onsdag 12. juni 2013

Stoltenberg har fått enda et problem

Gjennom de siste årene har statsminister Jens Stoltenberg skrytt uhemmet av den rødgrønne regjeringens politikk på det økonomiske området. Han og hans regjeringskolleger har tatt til inntekt for seg både vekst, lav ledighet og økt velstand. Man har fått inntrykk av at dette kun fortsetter i neste valgperiode dersom hans regjering får flertall ved valget. I motsatt fall – hvi de borgerlige slipper til – vil velstanden synke, ledigheten gå opp og den økonomiske veksten falle.
Stoltenberg har i realiteten spilt et høyt spill. For hvis han tar all fremgang, lykke og velferd til inntekt for seg selv, må han også ta ansvaret for utviklingen når det motsatte finner sted.
Og det er nettopp hva som er i ferd med å skje: Norge opplever nå den svakeste veksten på 10 år, og minst 100.000 vil ifølge NHO`s prognose være uten jobb neste år. Sosialøkonomen Stoltenberg kan selvfølgelig vise til at det er problemene i EU som slår inn i norsk økonomi, hva han forsåvidt har gjort – delvis – tidligere også. Men det store bildet står urokket: Vekst og halleluja med oss, det motsatte med de borgerlige partiene. Nå står norsk økonomi overfor en kraftig oppbremsing ifølge økonomiske eksperter.
At fastlands-Norge opplever store økonomiske problemer, er et varslet problem. Kritikerne har igjen og igjen pekt på at alt for lite av handlingsregelens handlingsrom er blitt benyttet til øke samferdselsutbyggingen og investere i utdanning og forskning. Først nå i et valgår blar regjeringen tilsynelatende opp grunkene i statens lommebok. Men det kommer for sent og er for lite. Selvsagt kan vi enda noen år stole på en fortsatt sterk vekst i petroleums- og leverandørindustrien. Men den veksten har de rødgrønne nylig gjort høyst usikker ved å øke oljeskatten, noe som fører til at mange feltutbygginger blir usikre eller ulønnsomme.
Stoltenberg har tillatt at Norge har utviklet en todelt økonomi: Bonanza i olje, økende problemer for resten av eksportindustrien, og en viss usikkerhet for de mer skjermede næringene. Inflasjonen øker og veksten i folks kjøpekraft synker. Uroen blant vanlige folk skyldes ikke minst at strømregningen vokser markant.
Alt dette må også Stoltenberg ta ansvaret for, når han har vært så arrogant og tatt æren for de gode tidene. Han har bedrevet en risikosport som vil slå tilbake som en bumerang i de nærmeste månedene.
Det er en annen side ved det velfylte skrytevokabularet de rødgrønne har benyttet seg av de siste årene: De har hatt ufattelig mange flere milliarder til disposisjon enn den forrige borgerlige regjeringen. Mens siste Bondevik-regjering opererte med et statsbudsjett på 600 milliarder, har statsbudsjettet nå en inntektsside på 1.100 milliarder kroner. Stoltenberg har ikke behøvd å prioritere eller kutte, han har bare øst ut nye millioner til all verdens gode formål. Han har skrytt av at Norge kom så elegant ut av finanskrisen. Det skulle da bare mangle! Men andre land kom seg også noenlunde helskinnet gjennom den akutte krisen – uten oljepenger. De sørget samtidig for å redusere byråkratiet, effektivisere forvaltningen, gjennomføre nødvendige velferdsreformer og konkurranseutsette innkjøpsmarkedet for det offentlige.

Intet av dette vil skje med en fortsatt rødgrønn regjering.

tirsdag 4. juni 2013

Motstanden mot det private

NRK`sVestfoldsending for et par måneder siden: Helseminister Jonas Gahr Støre er på besøk hos SIV i Tønsberg der han er på snarvisitt noen minutter på kontoret for fritt sykehusvalg. Etter noen skrytefraser og spørsmål som skal vise interesse for de ansatte i det offentlige sykehusvesenet, kommer han med en formaning om at kontoret selvsagt bør råde folk på sykehusjakt om å henvende seg til offentlige sykehus først og fremst. Bare når mulighetene er helt oppbrukt eller køene alt for lange, kan kontoret nevne at der finnes private behandlingstilbud. Marsjordren fra helseministeren var åpenbar.
   Vestfoldsendingen 4. juni: Programleder opplyser om at nå har Helse Sørøst på kort varsel gjenopprettet kontrakten med private sykehus, der bl.a. mammografi-kjøp inngår, for å redusere køene og heve pasientsikkerheten. En slik rykk-og-napp-politikk inngir ikke tillit, ei heller troverdighet. Det er valgår, og resultatene på helseområdet kan felle regjeringen. Det vet Stoltenberg og det vet Støre. Dermed låner de løsninger som Høyre og andre borgerlige partier har forfektet lenge. I åtte år har de rødgrønne kjempet mot private tilbud, først tre måneder før stortingsvalget gir de etter. Mange vil riste på hodet – og stemme borgerlig.

Sa opp mammografiavtalen
Ved siste årsskifte sa nemlig statseide Ahus og Helse Sør-Øst opp mammografiavtalen med private sykehus. Oppsigelsen har ført til lange køer for slike undersøkelser, som kan være helt avgjørende for tidlig behandling og overlevelse.
   Et tilfelle ble beskrevet i Aftenposten Søndag den 2. juni: En pasient kjenner en kul i brystet, henvender seg til Ahus, men får beskjed om at ventetiden er tre måneder. Vedkommende tar ikke sjansen på å vente så lenge og får via fastlegen en undersøkelse ved privat helsestasjon dagen etter. Der ble det konstatert aggressiv kreftutvikling. Pasienten betalte 10.000 kroner av egen lomme for undersøkelsen, som kan ha reddet livet hennes. Hun ble operert noen få dager senere.
   Ventetiden på mammografi er altså gått dramatisk opp etter at Helse Sør-Øst sa opp de private avtalene. Etter Stoltenberg-regjeringens «kreftgaranti» skulle pasienter få time til undersøkelse innen 15 virkedager etter at bilde er tatt. I realiteten er ventetiden 29 dager. Og dette er vel å merke etter mammografistadiet der ventetiden altså er mangedoblet siden de private sykehusene er skviset ut.

Hold budsjettene!
Helseforetakene har fått beskjed om først og fremst å passe på budsjettene sine, private tilbud skal kun benyttes når det er livstruende nødvendig. Skal vi ha det sånn i Helse-Norge? Etter min oppfatning er det kommet noe brutalt, hjerterått og privatofobisk over denne regjeringens helsepolitikk. Den ideologiske kampen mot det private er gått helt over styr. Hvorfor denne aversjonen? Hvorfor ikke ta i bruk alle samfunnets helseressurser når pasienters liv står i fare?
   Høyre ønsker ikke å «privatisere sykehusene» i Norge slik det blir løyet om, men vil la private tilbud supplere og styrke det offentlige tilbudet. Vi trenger disse private ressursene. Men langt de største beløpene på budsjettene skal gå til offentlige, gratis sykehus som nå!
Slik utviklingen er gått under de rødgrønne, har klasseforskjellene økt kraftig: De som har råd til det, eller kan ta opp lån, kjøper seg plass hos private, andre må vente i flere måneder for å få konstatert alvorlig sykdom før behandlingen kan begynne. Med Høyre i førersetet vil vår helseminister sørge for at staten også betaler når en pasient blir henvist til privat institusjon – for å unngå å vente helsa av seg.

Lengre køer
Helsekøene i Norge er gått opp i de åtte årene med rødgrønn regjering, mens de gikk ned under den borgerlige regjeringen 2001-2005. Og det dreier seg slett ikke bare om at legene i dag kan behandle sykdommer de ikke kunne før, slik det blir hevdet. Hovedårsaken er at den nåværende regjeringen ikke liker ordet «privat».
   Skal man først legge et økonomisk perspektiv på private og offentlige helsetilbud, er denne problemstillingen soleklar: Den som er i jobb og trengs i arbeidslivet bør komme raskest mulig til behandling, rehabilitering og tilbake til jobb igjen. Det er samfunnsøkonomisk langt å foretrekke fremfor sykemelding og passivitet mens den uheldige pasienten rykker langsomt fram i køen.


Det som går ned, kommer opp

Stikk i strid med Newtons teori om tyngdekraften må land i Nord-Europa regne med å bli alvorlig konkurranseutsatt så snart EU`s middelhavsland har ristet av seg den verste eurokrisen. I økonomi og handel gjelder ikke gravitasjonsloven, her er det bølgediagram og konjunkturbevegelser som gjør seg gjeldende. Det som går ned, kommer opp.
   Bare upålitelige massemedier, som lever av dystre spådommer, dommedagsprofetier og krisemaksimering i overskriftene, forsøker å mane frem scenarier om årtiers massearbeidsløshet, tapte generasjoner og evigvarende fortvilelse. Økonomene vet bedre.

Konkurransefordeler
I en globalisert og konkurransestyrt verden vil de landene som nå etter hvert forbedrer sin produktivitet som følge av krisetiltak, oppnå store konkurransefordeler. Og takket være nettopp EU`indre marked, den felles myntenheten og fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft har land som Hellas, Italia, Spania og Portugal gode fremtidsutsikter. Andre land som har sovet i timen har det ikke.
   Eurokrisen skyldtes hverken EU, kapitalismen eller et bankvesen ute av kontroll. Krisen kom som følge av en vanhellig allianse av grådige fagforeninger og svake arbeidsgivere og politikere, uansvarlige statsledere som «løste» de akutte behovene ved å låne landet til fant, og parlamentsmedlemmers hang til å drive gjelden i været og tillate svære underskudd i sine budsjetter for å bli gjenvalgt. I bunn og grunn menneskelig uansvarlighet. Alle de som i en stakket stund hadde fordel av den oppblåste økonomien og den tilsynelatende evigvarende velstandsutviklingen – vanlige mennesker – heiet på sidelinjen.

Bedre produktivitet
Etter at middelhavslandene har kvittet seg med det meste av gjelden, fått orden på statsbudsjettene, senket priser og lønninger og trimmet velferdsordningene til et bærekraftig nivå – kort og godt forbedret sin produktivitet – vil de bli formidable konkurrenter for land som i stor grad har hevet sitt kostnadsnivå og levd på fiksjonen om at de er uberørt av forhold utenfor landets grenser. Som norsk fastlandsøkonomi.
   De landene som «tok grep» først, kommer også først ut av krisen. Tyskland så faresignalene tidlig og gjorde det som var nødvendig. EU`s sterke lokomotiv har vært unionens redningsplanke og har bidratt stort til å lede landene i sør på rett vei, riktignok med utskjelling og demonisering som som takk. USA er på vei ut av sin egen selvlagede krise, og tilstanden i Storbritannia vil sannsynligvis forbedres om ikke lenge.

Første tegn til lysning
I de siste dagene er det kommet noen lyssignaler om gresk rente, og Spania har muligens nådd bunnen. Derfra er det bare én vei – oppover. Det har kostet dyrt: Massearbeidsløshet, fattigdom, fortvilelse og frustrasjon. Boliger folk ikke har kunnet beholde, fornedrelse og sosiale nedturer. Sjokket over å oppleve at den oppblåste velstanden og velferdsstaten ikke var tuftet på fast grunn, vil traumatisere store deler av befolkningen i lang tid fremover.
   Poenget er at når de folkerike og egentlig ressurssterke middelhavslandene er på fote igjen, vil de kunne konkurrere med ikke bare Nord-Europa, men også andre land i regionen. Norge slipper heller ikke unna. SSB kunngjorde for noen dager siden at veksten i norsk økonomi har stoppet opp. Det investeres mindre i fastlandsindustrien.

Scorer lavt
At Norge nå opplever en kraftig reduksjon i konkurranseevnen i deler av næringslivet, skyldes at produktiviteten er gått ned. Vi har innført et kostnadsnivå som økonomien på sikt egentlig ikke tåler. Norge scorer lavt på innovasjonsevne og forskningsinnsats, og regjeringens løfte om at én prosent av nasjonalproduktet skal gå til forskning, er brutt. Oljeavkastningen («handlingsregelen») går ikke til de formålene som Stortinget i sin tid besluttet: Samferdsel, utdanning og forskning. Regjeringen smører oljemilliardene tynt ut over i og for seg gode formål, men motivet er å tekkes velgerne i et stortingsvalgår.

   Det blir en del å rydde opp i av en borgerlig regjering fra høsten av.

mandag 3. juni 2013

Asylpolitikk og litt til

Et innslag om asylsøkere på Dagsrevyen nylig var tankevekkende, men representerte også en bekreftelse på det mange av oss har tenkt, forstått og ment lenge. Innslaget gjaldt tre kurdere fra Irak som fortalte om sine motiver for å reise til Norge – og hjem igjen.
   Den kurdiske delen av Irak opplever økonomisk oppsving, relativ ro og ordnede forhold. Det er ikke vanskelig å få jobb i akkurat denne landsdelen, som er velsignet med store oljerikdommer. Likevel velger enkelte å reise til Europa, i dette tilfellet Norge, for å søke om asyl. De tre var ikke forfulgt i Irak og hadde ingen god grunn til å søke beskyttelse. De utnyttet asylinstituttet helt bevisst og løy om sine beveggrunner.

De virkelige motivene
Men i ettertid, etter å ha fått avslag og reist hjem igjen med en klekkelig sum penger som startkapital fra den norske staten, forteller de om den egentlige bakgrunnen for å reise: Den personlige ufriheten, det religiøse presset og den sosiale kontrollen som det muslimske presteskapet og deres tradisjonstro medspillere legger som en klam hånd over samfunn og enkeltmennesker. De fleste muslimske land har det sånn.
   De innrømmer at de og mange andre asylsøkere lyver for å oppnå asyl og dermed oppholdstillatelse og alle de velferdsgodene nordmenn har kjempet fram gjennom generasjoner. I motsetning til vanlige folk i Norge som for noen slektleddd siden valgte å bli i landet for å bygge samfunnet, kjempe for friheten og sikre en trygg økonomisk tilværelse, tar visse asylsøkere en snarvei til velstand og en tilværelse uten tvang, press og omgivelsenes kontroll. De velger ikke å ta opp kampen hjemme.

Økonomiske eventyrere
Men slik er jo virkeligheten også: Alt for mange av de som søker asyl i Norge, kommer som økonomiske eventyrere for å oppnå velstand og bedre oppvekstvilkår for sine barn. Det er ikke noe merkelig i dette. Men deres adferd får konsekvenser: De sniker i køen, og de skyver de reelle asylsøkerne og krigsflyktningene til side, de som virkelig trenger beskyttelse fra diktatur, undertrykkelse og overvåkning. Norge er et lite land med 5 millioner innbyggere, der finnes hundreder millioner av mennesker i andre land – som enten har et visst beskyttelsesbehov eller som bare vil bedre levestandarden sin. Vi kan ikke ta imot alle, vi kan ikke redde verden. Jo flere av disse siste vi aksepterer, desto færre får vi plass til av dem som burde og kunne fått opphold i Norge.
   Det er derfor den borgerlige opposisjonen mener regjeringens innvandrer-, asyl- og flyktningepolitikk ikke er restriktiv nok (minus Venstre, som vil åpne slusene omtrent som SV, og naive KrF som bare vil være snille, så snille).

Streng, men rettferdig
Høyre for sin del vil ha en streng, men rettferdig flyktninge- og asylpolitikk som blant åpner for å ta imot flere «kvoteflyktninger» FN`s høykommissær ber oss om. Men da må asylsøknadene behandles raskere, og de som trenerer eller nekter å reise hjem etter avslag, må returneres langt mer effektivt enn i dag. Det er dessverre også nødvendig å benytte aldersundersøkelser og DNA-testing for å forhindre at «voksne» asylsøkere blir sendt inn som barn i den hensikt å bane vei for familien senere. Dette er juks, og de som nekter å oppgi identitet, må tas spesielt hardt. Det skal ikke lønne seg å lyve og jukse seg til opphold i Norge. Også andre grep og tiltak er åpenbart nødvendig for å oppnå en bedre kontroll med de titusener som bare venter på politiske signaler til å prøve seg. Den rødgrønne regjeringen har ikke lykkes, blant annet fordi Sosialistisk Venstreparti har tatt nakkegrep på Arbeiderpartiet i dette spørsmålet og presser fram en mer «liberal» holdning helt i tråd med selvoppnevnte grupper og organisasjoner som vil åpne dørene og grensene på vid gap.

   Så kan vi i stedet bruke større ressurser på inkludering og integrering, bosetting, norskopplæring og arbeidstrening for dem som virkelig har behov for å slå seg ned i landet vårt, eller som vi trenger i arbeidslivet. De er hjertelig velkommen.

Skattekutt er ansvarlig politikk

Vi har hørt det, omatt og omatt: Høyres forslag til kutt i formueskatt og arveavgift er uansvarlig og vil rasere velferdsstaten. Skattereduksjonen vil bare hjelpe «dom rike», og det er regnet ut hvor mye noen av landets rikeste finansfolk vil tjene på skattenedsettelsen. Handlingsregelen er i fare, for skattekuttene kan da ikke innføres samtidig som det offentlige helsevesen, skolen og velferdsordningene våre blir tilført de samme eller enda større ressurser?
Jo, da, sier Statistisk Sentralbyrå, det er fullt mulig å kutte skatten med 15 milliarder kroner og likevel holde seg innenfor den mye omtalte handlingsregelen (kun bruke avkastningen av «oljefondet» regnet ut til i snitt fire prosent av oljeformuen).

Ikke innstramninger
Skattekuttene vil ikke føre til innstramninger på andre områder, sier SSB, rett og slett fordi oljeformuen og dermed avkastningen øker så voldsomt at der er penger nok til begge deler: Både senke deler av det høye skattenivået vi har, kvitte oss med den særnorske formueskatten og fortsette kvalitetsforbedring og standardhevning i velferdssamfunnet. Ikke en krone mindre til sykehusene våre, ikke en krone mindre til skolene, ikke en krone mindre til trygdene.
Det har Høyre visst lenge, og argumentert godt for. Saken er nemlig at det norske statsbudsjettet har vokst kolossalt de siste årene: Da den forrige borgerlige regjeringen ble avløst, var statsbudsjettet på 600 milliarder kroner. I dag er budsjettet på over tusen milliarder. Heri ligger en stor reell økning, ikke bare nominelt etter at inflasjon og prisstigning er trukket fra.

«Hvor vil dere kutte»?
Særlig Arbeiderpartiets talspersoner har igjen og igjen bedt Høyre om å fortelle velgerne hvor partiet vil kutte. Nå sier SSB at det ikke er nødvendig. Statsbudsjettet er ikke en statisk størrelse, det utvikler seg nærmest dynamisk. Høyre har dessuten flere andre innsparingsmuligheter: Reformer i det offentlige byråkratiet (som utfasing av fylkeskommunen som forvaltningsnivå), en bedre styring og mer effektiv bruk av de enorme beløpene som tilføres helseforetakene (mer helse for hver krone), en mer utstrakt bruk av Offentlig Privat Samarbeid i de store samferdselsprosjektene (eller effektiv utbygging i regi av statsselskaper med resultatansvar). Listen kan forlenges i det uendelige, for alt for mye har stått stille i de siste åtte årene når det gjelder byråkratireformer, modernisering, digitalisering og i hele tatt fornyelse av det norske samfunnet.

684.000 personer slipper
SSB har regnet ut at Høyres skattekutt vil gi husholdningene 1,6 prosent mer å rutte med. Skattereduksjonen vil omfatte 684.000 personer. Den gjelder ikke minst folk med oppspart kapital gjennom et langt liv (pensjonister). De har vært dobbeltbeskattet for den samme inntekten i tiår etter tiår. De skal slippe å betale formueskatt på bolig og på banksparing. Men samtidig skal Høyre sørge for at de aller rikeste fortsatt må bidra med skatt. Det skal ikke bli flere nullskatteytere!

Bra for verdiskapingen
Avskaffelse av formueskatten er ikke minst viktig for småbedrifter, gründere og i det hele tatt for verdiskapingen og arbeidsplassene. I dag er det formueskatt på «død kapital» i form av maskiner og utstyr, og den skatten er uavhengig av om det er gode eller dårlige tider for bedriften. Samtidig blir norske bedriftseiere diskriminert: Multinasjonale selskaper og rike nordmenn som har flyttet til utlandet slipper dagens formueskatt, den gjelder kun norske eiere bosatt i Norge. Favoriseringen av utlendinger vil bli fjernet.

Bjørn Hoelseth (H)

mandag 27. mai 2013

Nå rakner det for regjeringen


Senterpartiet er fortsatt Bondepartiet med stor B, og har som sin første og i praksis eneste oppgave å sørge for stigende inntekter for én spesiell yrkesgruppe og én utvalgt næring. Det skal skje først og fremst gjennom landbrukssubsidier og ved å velte stigende matvarepriser over på forbrukerne. Og ved å bygge skyhøye og u-landsfiendtlige tollmurer mot omverdenen. Noe nærmere begrepet «særinteresseparti» på nasjonal grunn er det ikke mulig å komme.
   Men partiet er også realistisk – og opportunistisk. Man hopper gjerne fra en Høyre-sentrum-posisjon (tidligere borgerlige regjeringer) til en venstreorientering (det rødgrønne samarbeidet), og tilbake igjen, dersom partiets tillitsvalgte finner at det tjener bøndenes sak. I de siste dagene er det kommet antydninger om at Senterpartiet, dersom de rødgrønne ikke får fortsette etter stortingsvalget, gjerne kan tenke seg å «samarbeide med en borgerlig regjering i budsjettpolitikken» - hvis den politikken tjener bøndenes krav. Noe nærmere en reinspikka opportunisme uten ideologisk og prinsipielt fundament er det knapt mulig å komme.

Mot valgnederlag
Men uttalelsen forteller også noe annet: Som første parti innrømmer nå regjeringspartneren til Stoltenberg og Lysbakken at det er alvorlig fare for et dundrende valgnederlag 9. september. Altså posisjonerer man seg allerede for et slikt utfall. Det svekker den samlede rødgrønne enhetsfronten i et valgår. Men pytt-pytt, her er det viktigere ting å ta hensyn til.
På siste valgmåling får partiet fattige 4,7 prosent oppslutning, og er det partiet som står nærmest sperregrensen på 4,0 prosent. Man står i alvorlig fare for å lide Venstres nåværende skjebne med å få kun to representanter inn på Stortinget til høsten.
   Det betyr at ett av regjeringspartiene er i fri flyt allerede, og de andre to jobber energisk for å skjerpe egen profil. Arbeiderpartiet har skjøvet kunnskapsministeren fra SV til side og har tatt føringen i skoledebatten. Ved å plassere Jonas Gahr Støre på den utsatte posten som helseminister trodde man at det ville redde helse- og omsorgsprofilen. Hittil har det ikke lykkes. En åpenbart frustrert Støre, som gjorde en så god figur som utenriksminister, sliter i sin nye rolle, som han neppe føler seg bekvem med. Dette er direkte sløseri med en stor ressurs for norsk utenrikspolitikk og landets forhold til omverdenen. Den kjappe replikkmesteren med et maskingevær av tilsynelatende flotte argumenter har måttet grave seg ned i en helt ny materie – der han ikke har sjangs i havet for å lykkes fordi regjeringen er blitt reformvegrende og livredd for å ta de store og nødvendige grepene. Spesielt fordi ordet «privat» også i denne sektoren er et ideologisk fyord.

Før og etter valget
Så er man begynt å rappe noen forslag i Stortinget som opposisjonen har fremmet gang på gang de siste åtte årene. Det gir liten troverdighet, selv om det er hyggelig å kunne ønske velkommen etter.
   Av mangel på gallupfremgang etterlyser særlig Arbeiderpartiets sekretær klare, felles standpunkter fra et borgerlig regjeringsalternativ - før valget. De borgerlige «spriker» og vil bli lite regjeringsdyktige, påstår han. Dette er jo tøv: De tre nåværende regjeringspartiene sprikte så det holdt før valget i 2005. I nesten tre uker ble det jobbet dag og natt for å snekre sammen en regjeringserklæring og en plattform. Og det skjedde vel og merke etter valget. Soria Moria-avtalen ble undertegnet først 13. oktober 2005. Og så venter partisekretæren at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF skal gjøre det Ap, SV og Sp selv ikke maktet for åtte år siden? En retorisk pliktøvelse i en panikkpreget valgkamptid, kaller jeg det.

mandag 13. mai 2013

Taktiske bommerter på rekke og rad


Fire måneder før valgdagen 9. september er det forunderlig å se hvor mange taktiske bommerter som begås av de rødgrønne. Desperasjonen må åpenbart bre seg. Landsmøtene til de tre regjeringspartiene ble hverken inspirasjonskilder eller startskuddet for offensive og begeistrede langspurter mot valgdagen. I stedet ser vi forsøk på å «prøve alt» som har virket – i gamle dager.
   Det begynte allerede i fjor høst da 22. juli-kommisjonens avslørende og sterkt kritiske rapport virkelig hadde satt seg i velgerfolkets bevissthet. Regjeringen fikk en knusende dom over passivitet, holdninger, feil og mangler i beredskapen. Omtrent samtidig kom Høyre ut med hovedrisset av egen valgkampstrategi og forhåndsposisjoner. De tok Arbeiderpartiets strateger på senga. Der i gården hadde man forberedt seg på det tidligere innarbeidede mønsteret: Høye skattekutt for «dom rike», provokasjoner mot fagbevegelsen i form av en prinsipiell motstand mot skattefradrag for fagforeningskontingent, radikale endringer i arbeidsmiljøloven og en storstilt privatisering av skole, helse og omsorg. Alt som kunne mane frem det store, stygge, reaksjonære trollet.

Det moderate Høyre slår tilbake
I stedet skjedde følgende: Høyre aksepterer fradrag for fagforeningskontingent, arbeidsmiljøloven vil i hovedsak bestå som den er, i stedet for privatisering får vi med en Høyreledet regjering et kraftfullt kompetanse- og lærerløft i felles- og enhetsskolen; helse og omsorg skal selvfølgelig være et offentlig ansvar som nå (pluss reduksjon i pasientkøene ved at private ressurser supplerer), og Høyre forplikter seg naturligvis til ikke å rokke ved velferdsstatens grunnpilarer. Tvert imot, partiet vil snarere styrke det økonomiske fundamentet for velferdssamfunnet slik vi kjenner det. 600.000 skattebetalere skal slippe å betale formueskatt og arveavgift når de borgerliges første fireårsperiode er over, ikke bare noen få rike. Pensjonister og vanlige arbeidstagere jubler.
   Reaksjonen fra de rødgrønne var komisk: Man spilte fornærmet, spesielt Arbeiderpartiet: «Høyre vil stjele «våre» saker, stikke av gårde med klærne våre mens vi er ute og bader! Det er da ikke dette Høyre vi har forberedt oss på å møte i valgkampen?» Partisekretær Raymond Johansen, som ikke når opp til navlen av en Martin Kolberg som valgstrateg, var åpenbart rystet. Forvirringen på Youngstorget var til å ta og føle på.

Et puslete svar
Svaret ble rett og slett for puslete: Ap lover nå fradrag for en enda større del av fagforeningskontingenten... Man skumler om at Høyre ikke mener det partiet sier utad, tviholder på spøkelset om at en blå-blå regjering vil privatisere stort og smått, skaper et vrengebilde av hva offentlig og privat samarbeid går ut på i vei- og jernbaneutbygging, og prøver å få folk til å tro at «Jern-Erna» vil rasere kommuneøkonomien. Høyre svarer lakonisk på det siste: Vi har i våre alternative budsjetter de siste åtte årene avsatt nøyaktig det samme beløpet til kommunesektoren som Stoltenberg-regjeringen har gjort...
   Hva gjør man så? De rødgrønne prøver for tiden ut flere valgkampstrategier for å teste hvor de har velgerfolket i 2013 og hva som kanskje kan påvirke. Det blir en blanding av skrytealbum for hva som er oppnådd gjennom Soria Moria-politikken (men ingen vinner et valg på det som har vært, bare løfter for fremtiden), videre en skremselspropaganda uten sidestykke på noen utvalgte områder (hvis noen ikke har lest AUF`s lattervekkende flyer om Høyres skolepolitikk, bør de løpe og gjøre det) - og endelig gir man løfter om mere penger til alt: I Nasjonal Transportplan, i revidert statsbudsjett og i kommuneproposisjonen. Uten prioriteringer, uten retning, uten profil. Fra august av kommer så de sedvanlige lekkasjene fra neste års statsbudsjett. Altså godbitene, ikke medaljens bakside.

Strategien virker ikke
Ingenting av dette har hittil virket eller kommer til å virke etter hensikten. Høyre og Erna holder stø kurs og forteller om egen politikk, eget program, egne løsninger. Som om dette ikke er nok, er regjeringen i det siste gått ut med en blanding av tåketale og svarteperspill i spørsmålet om tigging bør forbys eller ikke. 60 prosent av folket vil ha forbud, justisministeren skyver i stedet ansvaret over på kommunene og politiet lokalt.    Kommunene skal bare kunne «regulere» den upopulære, uverdige og fornedrende praksisen som folk i byene er vitne til hver dag. Store politiressurser må i så fall settes inn. Saken er en gavepakke til Høyre og alle dem som ser seg nødt til å innføre et generelt tiggerforbud, et forbud som ikke bare er rettet mot romfolket.
   SV har antagelig i regjeringen satt foten ned internt mot et forbud som jeg vet mange Ap-politikere og Ap-velgere innerst inne ønsker, og vil i stedet motivere for mere tigging og småkriminalitet gjennom tilbud om toaletter, dusjer og andre grunnleggende tjenester. Det er derfor åpenbart at langt flere vil komme til Norge for å tigge når forholdene blir lagt så godt til rette for det. Denne sommeren kommer derfor til å bli tidenes tiggersommer.

Oppgaver venter i skole, helse og omsorg
Helsekøene, som har økt fra 200.000 til 280.000 pasienter under de rødgrønne, er en konstant påminnelse om at regjeringen langt fra har lykkes på et helt sentralt område i politikken. I skolepolitikken har man etter stor ressursinnsats gjennom åtte år bare klart å få norske elever opp på et nivå omtrent på det internasjonale gjennomsnittet, opp fra et svært lavt nivå i utgangspunktet.
   De små regjeringspartnerne Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, begge svært upopulære i velgerfolket, kan risikere å falle under sperregrensen og dra Ap med seg lenger ned.
   Og i stedet for å fri seg fra disse møllesteinene lenket til halsen og skaffe seg en størst mulig stortingsgruppe i opposisjon, velger Arbeiderpartiet å være «solidarisk» med det rødgrønne prosjektet.
   Er det noe rart i at de borgerlige partiene gleder seg til valgkampinnspurten?

fredag 10. mai 2013

Et borgerlig journalistflertall?


Både Aftenposten og NJ`s «Journalisten» gjør et nummer av at «det er borgerlig flertall blant norske journalister» og at Miljøpartiet De Grønne har en oppslutning på seks prosent blant landets skriveføre og prateflinke. I lang tid har «journalistenes storting» vært dominert av de rødgrønne. Særlig Arbeiderpartiet, SV og Rødt har vært norske journalisters yndlingspartier. Prosentandelen har vært oppe i mellom 60 og 70 prosent. Det har vi for så vidt kunnet observere hver dag.
   Så viser det seg at professor Frank Aarebrot, som har overvåket journalistenes partipreferanser i flere tiår, like godt har definert De Grønne som et borgerlig parti. Legger han til prosentandelen journalister som favoriserer dette partiet, kommer han frem til et borgerlig flertall.

Ikke borgerlige verdier
Det setter jeg et stort spørsmålstegn ved. Et raskt blikk på prinsipprogrammet til De Grønne viser en samfunnsmodell som er kraftig annerledes enn et samfunn bygget på borgerlige verdier. Og for å gjennomføre den modellen må det kraftig lut til: En sterk og styrende stat og en radikal omlegging av materielt forbruk, energi og verdens folketall. Partiet er for et «radikalt demokrati», ikkevold og sivil ulydighet. De vil ha «lokal folkelig kontroll» med naturressurser, kapital og teknologi.
   Partiet har stor tro på fagkompetanse, forskermiljøer, og miljø-, freds- og solidaritetsbevegelsen. Hva slags «forskning» de har tillit til, regner jeg med er den som foregår i tilknytning til FN`s Klimapanel, som har lagt frem omstridte scenarier, usikre modeller og rene dommedagsprofetier i klimaspørsmålet – men som møter stadig flere motforestillinger fra naturvitenskapsmenn og -kvinner i uavhengige institusjoner.

Beundring for ekspertene
De Grønnes nesegruse beundring for økologieksperter og en type klimaforskere det går tolv på dusinet av, minner mer om et korporativt ekspertvelde. Eller om kommunismens fagre løfter om tusenårsriket etter at det nye, sosialistiske menneske har sett dagens lys i kapitalismens endetid. Jørgen Randers kjenner seg sikkert igjen i mange av programpostene til De Grønne. Han har selv offentlig uttalt at han mistet tilliten demokratiet i forhold til det han mener er nødvendig omstilling for å redde verden.
   Jeg har liten tro på en utvikling blant norske journalister som skulle favorisere en borgerlig, ikke-sosialistisk samfunnsmodell. A-pressens oppkjøp av tidligere uavhengige aviser, først Orkla-, så Edda Media-eide, vil før eller siden føre til endringer i redaktør- og mellomlederskiktet og deretter en venstreradikalisering av redaksjonene. I tillegg må man ta med Sp-journalistene (selv om de er kraftig underrepresentert). Den oppskrytte «profesjonaliseringen» blant journalister har sine klare grenser.
   Miljøpartiet De Grønne har mest til felles med Sosialistisk Venstreparti, som også strever iherdig for å stå frem i miljøvennlig positur. Høyst sannsynlig slåss de om de samme velgerne. Om SV-velgere ved det kommende valget skulle gå over til De Grønne, ja, da er de fortsatt SV`ere i sinn som vil finne seg godt til rette.

torsdag 9. mai 2013

Kampen mot det private


Rødgrønne skribenter har utløst en leserbrevflom rettet mot privat og offentlig samarbeid innen vei- og jernbaneutbygging, samtidig som Fagforbundet har kjøpt rådyr spalteplass i de store avisene der man argumenterer mot OPS med likt og ulikt av påstander og «bevis». Det pengesterke forbundet bruker medlemskontingenten til å forsvare egne interesser, hvilket er dets formål og privilegium.
   Det er helt logisk at det nettopp er LO-forbundet for offentlig ansatte som gis hovedrollen i kampen mot OPS: Mest mulig i det norske samfunnet skal være styrt og kontrollert av staten. «Privat» er et bannord og fyord. Her skal ikke prøves noe nytt. Her skal vi bygge landet som vi har gjort i uminnelige tider bakover. Sterke krefter i både forbundet og blant rødgrønne politikere drømmer seg tilbake til den gang Statens Vegvesen styrte og bygde alt. Veivesenets anleggsavdeling Mesta skal tilbake som monopolutbygger. Kom ikke her med noe så brysomt og farlig som konkurranseutsetting! Da får heller veiutbyggingen ta den tiden den trenger.

På ulike nivåer
OPS-eksempler hentet fra utlandet har mindre verdi i den norske debatten fordi forskjellige land i Europa befinner seg på ulike «nivåer» i veiutbygging. Storbritannia er et «modent» veiland der for eksempel starten på motorveiutbyggingen begynte et halvt århundre før Norge. Der er anbuds- og kontraktsmodellen annerledes enn det fremsynte fagfolk og politikere ser for seg i vårt eget land. Også Sverige, Østerrike og Sveits startet lenge før oss - lenge før Stortinget fikk ut finger`n og skjønte at det måtte tas et krafttak.
   Krafttaket er imidlertid uteblitt. Vi har fått en klattvis og uoversiktlig, kostnadsdrivende utbygging styrt av stortingspolitikerne gjennom de årlige budsjetter, og der representanter lager mafialignende allianser for å få veiene akkurat gjennom deres bygder mellom for eksempel østland og vestland. Som en hilsen hjem fra Løvebakken, med snorklipping som ekstra bonus. Desidert verst var statsråd Kjell Opseth (A). Jeg husker ham godt fra debatten den gang det var diskusjon om motorveien i nordre Vestfold, en livsfarlig og miljøgiftig dødsvei mellom Holmestrand og Drammen, overbelastet og købelastet. Opseth ville nøye seg med en B-motorvei med to filer.

Arrogant svar
Jeg intervjuet ham på trappa utenfor Rica Park Hotel i Sandefjord tidlig på 90-tallet. «Hvorfor går du imot bygging av en moderne firefelts vei i Vestfold», var mitt spørsmål som journalist. «Dere får jo fire filer, to med den nye veien, og så kan dere bruke den gamle samtidig. Det blir fire filer til sammen», svarte den arrogante Ap-statsråden. Presset ble likevel for stort fra hans eget fagdirektorat. Vi fikk en firefelts motorvei, og den snor seg nå langsomt og kostbart sydover.
   Det er her vi er ved poenget: Vi har en av de laveste veistandardene i Europa, et veivedlikehold som står langt tilbake å ønske, og med et etterslep på vedlikehold av riksveiene et sted mellom 40 og 70 milliarder kroner litt avhengig av om vi også tar med en tunnelstandard som ikke er godkjent i noe annet europeisk land.
   Med dette svake utgangspunktet går det ikke an å fortsette det lave tempoet i veiutbyggingen. Vi er rett og slett nødt til å forsere om ikke de større byene og tett befolkede fylkene skal kveles av køer, eksosdamp og ulykker. Vi vet at offentlig og privat samarbeid fungerer etter dette mønsteret:

Bygging og vedlikehold
Når en ny motorvei skal anlegges, får et privat selskap etter anbud og kontraktsforhandlinger klarsignal for å bygge en lang, sammenhengende trasé. I kontrakten inngår at utbygger har ansvaret for veivedlikeholdet i for eksempel 25 år etter at veien er ferdig. Da vil det private selskapet være interessert i å bygge en vei av høy kvalitet, siden det da blir mindre utgifter til vedlikeholdet i 25-årsperioden. Utbygger tar all økonomisk risiko i anleggsperioden, man har ikke anledning til å komme med ekstraregninger under marsjen. Er for eksempel ikke de geologiske undersøkelsene gode nok på forhånd, må utbygger ta tapet.
   Den norske staten fordeler kontraktsbeløpet over 25-årsperioden. Når perioden er over, overtar staten eierskapet. Dette gir ikke nødvendigvis en stor samlet besparelse, men husk at de norske statsbudsjettene samtidig ikke blir belastet med en krone til vedlikehold i denne lange tiden. Og først og fremst: Veien kan tas mye tidligere i bruk. Det er en samfunnsøkonomisk stor fordel. Det medgår færre liv i ulykker, det forbedrer transportøkonomien, det gir et bedre miljø, reduserer køer og forkorter pendlertiden på et videre arbeidsmarked.

Et billig poeng
Det er gjort et billig poeng av at OPS-selskapene tjener penger på modellen. På de få prosjektene som hittil er utbygd, er det snakk om 180 millioner kroner. Noe så forferdelig, tenk: Noen tjener penger på et veioppdrag! Som om ikke dette er noe av vitsen med all økonomisk aktivitet i et fritt, vesteuropeisk samfunn? Hvorfor skal vi gi stadig næring til myten om at Norge er «den siste sovjetstaten i Europa?»
Ta for eksempel dagens klattvise utbyggingsmønster i Vestfold. Her er bitte små parseller fordelt på selskaper som Mesta, Skanska, Veidekke m.fl. Er det noen som innbiller seg at ikke disse selskapene tjener penger på kontraktene sine? Legg sammen fortjenesten på alle parsellene, så får vi nok et tilsvarende regnestykke med to streker under. I tillegg kommer merkostnaden ved å bygge klattvis. Forskjellen mellom det å bygge sammenhengende fra nord til syd i Vestfold og dagens mønster er beregnet til et sted mellom fem og syv milliarder kroner. Hvorfor er da 180 millioner uakseptabelt?

Nye ideer, bedre løsninger
Vi er nødt til å tenke nytt, prøve andre løsninger. Det er Høyre som først og fremst står i spissen for nye ideer og bedre løsninger. På landsmøtet ble denne programformuleringen vedtatt: «Store utbygginger bør organiseres i egne selskaper som offentlig-privat samarbeid (OPS) eller som heleide offentlige enheter med selvstendig resultatansvar.» Legg merke til at de to alternativene er sidestilt. Høyre har ikke ikledd seg noen ideologisk tvangstrøye. Vi kan velge mellom alternativer, det som passer best i konkrete tilfelle. Høyre avviser ikke praktiske løsninger. De rødgrønnes skylapper på den annen side forhindrer nytenkning. Det er dette landet ikke tjent med.

tirsdag 7. mai 2013

Der flertallets brutalitet råder


De borgerlige partiene i Norge står overfor en røff og brutal, men ressurssterk motstander når valgkampen for alvor settes i gang. Landsorganisasjonen og enkelte av de store fagforbundene i LO-familien gir til sammen 20 millioner kroner til Arbeiderpartiet pluss noen småslanter til Sosialistisk Venstreparti og Rødt, for at disse skal bli i stand til å vinne valget for den rødgrønne regjeringen. Det skjer ikke gjennom saklig informasjon om regjeringspartienes politikk og resultater, men gjennom skremselspropaganda og nøye utvalgte «fakta» rettet mot motstanderne.
   Landets største opposisjonsparti, Høyre, har langt mindre å rutte med. Hverken dette partiet eller andre partier får lenger valgkamppenger fra Næringslivets Hovedorganisasjon NHO, og må nøye seg med medlemskontingenter, frivillige bidrag og støtte fra enkeltbedrifter. Til sammen blir det ikke noe i nærheten av hva LO forsyner særlig Arbeiderpartiet med.

Demokrati som flertallsdiktatur
Bevilgningene til Arbeiderpartiet er formelt demokratiske, men oser av flertallsdiktatur. I dag er LO på retur i organisasjons-Norge, det er fagforbundene utenfor LO som vokser raskest. LO skryter av nær 900.000 medlemmer, men det er med et betydelig innslag av pensjonister. I realiteten er LO i ferd med å miste grepet over utviklingen.
Likevel er organisasjonen fortsatt i stand til å benytte medlemmenes kontingenter for en storstilt og rådyr annonsekampanje som støtter de rødgrønne, eksemplifisert ved Fagforbundets helsides annonse i Aftenposten 7. mai. Den inneholder en bannbulle mot Privat Offentlig Samarbeid (OPS). Helt i tråd med hva Stoltenberg-regjeringen også mener.
   For et par år siden stemte 40 prosent av LO`s medlemmer på andre partier enn Arbeiderpartiet. Men LO brydde seg ikke om at valgkampbidrag gikk med til å sverte de partiene som disse 40 prosentene stemte på, altså mot deres borgerlige interesser.
I dag er situasjonen at 39,5 prosent av LO`s medlemmner har Høyre og Fremskrittspartiet som førsteprioritet ved stortingsvalg. I tillegg kommer de LO-medlemmene som foretrekker Venstre og Kristelig Folkeparti. Det paradoksale er at det er flere i LO nå som sympatiserer med Venstre enn med det rødgrønne partiet SV. Sistnevnte består hovedsakelig av akademikere og offentlig ansatte, pluss den eldre garde av falmede 68`ere. Partiet er hverken folkeparti eller arbeiderparti.

Dypt krenkende
Det må være både provoserende og dypt krenkende for de over 40 prosent av LO`s medlemmer som stemmer på borgerlige partier, at deler av medlemskontingenten deres skal gå til en rå valgkamp «mot dem selv». De ønsker en annen politisk retning for Norge, vil ha fram nye ideer og bedre løsninger. De blir overkjørt.
Undertegnede er for at arbeidere og funksjonærer organiserer seg i sterke fagforbund, som en naturlig motvekt mot arbeidsgivernes interesser. Den faglige arbeiderbevegelsen har vært en viktig kraft for å skape det moderne velferds-Norge. Hovedavtalene fra 1935 med trekantsamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene har vært, og er, et positivt element i samfunnsutviklingen, og har blant annet ført til færre ødeleggende streiker enn det kunne blitt. Jeg oppfordrer alle uorganiserte til å vise solidaritet ved å bli medlem av et fagforbund!
   Men når det er sagt, bør LO-medlemmer protestere mot det råkjøret som LO`s ledelse driver i forhold til det store mindretallet i egne rekker som mener valgkampbevilgningene ikke tjener deres sak. De kan også melde seg inn i borgerlige partier, betale medlemskontingenten og være med på å balansere David mot Goliat-kampen med frivillige bidrag til de samme partier.

Heltids politiske komissærer
Penger er én ting, heltids og betalt valgkampinnsats til støtte for Arbeiderpartiet foran stortingsvalget kommer i tillegg til LO-bevilgningene: Både LO-sekretærene og Ap-sekretærene rundt om i fylkene blir mobilisert for å pepre de lokale mediene med leserbrev og debattinnlegg. De får enda bedre plasseringer og oppslag nå som den tidligere borgerlige eller uavhengige pressen er kjøpt opp av A-pressen og kosmetisk kalt Amedia.
   Høyres fylkessekretærer har ikke denne rollen. De pleier først og fremst organisasjonsarbeidet, og skriver ikke politiske leserbrev. Det er partiets regionale og lokale tillitsmenn og -kvinner pluss partiets folkevalgte som har denne rollen. I Arbeiderpartiet opptrer fylkessekretærene nærmest som politiske kommissærer.
   Det blir en tung og tøff valgkamp, der brutale metoder vil bli tatt i bruk. Men de borgerlige partiene skal klare det gjennom en positiv valgkamp til støtte for egne programmer og egne standpunkter.

søndag 5. mai 2013

Noen motarbeider PST


Vi ser det omtrent daglig i mediene: Krasse angrep på Politiets Sikkerhetstjeneste. Mistenkeliggjøring, halvkvedede viser om «overvåkningssamfunnet». Beskyldninger om «ulovlig» registrering. Påstander om at tjenesten med urette holder øye med snille, uskyldige muslimer. Kritikk mot det å ha informanter i kretser som planlegger voldelige aksjoner eller som etter egne utsagn vil endre det norske demokratiet med uakseptable midler.
Det går an, til en viss grad, å forstå den eldre venstreradikale garde som følte seg urettmessig behandlet av den tidligere Overvåkningstjenesten under den kalde krigen, den gang Arbeiderpartiets innerste kjerne ikke klarte å skjelne mellom landets reelle fiender og vanlige politiske opposisjonelle. «Få se mappa mi» ble et begrep. Det ble ryddet opp.

Vingeklippet
Opprydningen kan imidlertid ha gått for langt. PST ble kraftig vingeklippet og gjort impotent takket være Lund-kommisjonens feilvurderinger. Tjenesten fikk den ene armen bakbundet, men ble pålagt å slåss mot motstandere med minst to.
22. juli ble en vekker. Plutselig savnet man en overvåkningstjeneste som var i stand til å gjøre jobben sin på våre vegne. Men lite har skjedd. Så sent som i februar i år ble det meldt at arbeidsforholdene til PST er blitt verre etter 22. juli 2011: Tilgangen til offentlige registre er blitt innskrenket. Det gjelder for eksempel tilgang til passbilder. Med den begrunnelse at hensikten med passregisteret ikke var kriminalitetsbekjempelse! Så fulgte varsler om at man har fått innskrenket adgang til UDI`s registre fordi det «mangler hjemler» da UDI-registeret gikk fra papir til elektronisk lagring. Her blir juridiske spissfindigheter – eller uklarheter – benyttet som argument. Og som om dette ikke var nok, er tjenesten nektet tilgang til å hente ut førerkortbilder fra Vegvesenets Autosys-register. PST har heller ikke adgang til opplysninger i NAV eller helsevesenet. Samarbeidet og informasjonsutveksling basert på kommunikasjonskontroll mellom PST og den militære E-tjenesten blir motarbeidet.

Venter på regelverk
Andre offentlig etater vil heller ikke dele sin informasjon med PST «før et nytt regelverk er på plass». Det tar lang tid, svært lang tid i dagens Norge.
Ser man mønsteret? Både politisk, formalistisk og ideologisk blir landets sikkerhetstjeneste systematisk motarbeidet. Hvor stor innflytelse har Sosialistisk Venstreparti på disse spørsmålene i regjeringen, mon tro? Partiet er kjent for å være sterk motstander av effektiv overvåkning, bortsett fra når det gjelder å følge med på aktivitetene til ekstreme høyrekrefter.
Det er ingen tvil om at terrorbekjempelse her i landet er helt avhengig av et oppegående PST med tilstrekkelig mannskap, utstyr og muligheter for å sammenstille opplysninger i tilgjengelige offentlige registre. I dag arbeides det visstnok med å endre lovgrunnlaget slik at en rask og sømløs kommunikasjon kan tre i kraft. Men når? Vi har i frisk erindring den utrolige sendrektigheten i forbindelse med noe så enkelt som å stenge gateløpet kloss forbi Regjeringskvartalet. Eller gjennomfartsveiene tett opptil Stortinget.

Skal trygge vår hverdag
Politiets sikkerhetstjeneste skal trygge vår hverdag, forebygge terrorisme og overvåke personer som i det skjulte planlegger angrep på det norske folkestyret, som vil svekke vårt forsvar av menneskerettigheter og rettsstaten. Vi har et politisk overvåkningsorgan opprettet av Stortinget, EOS-utvalget, som går svært langt i å overvåke overvåkerne. Medlemmene der tolker bestemmelsene på en måte som ikke er til fordel for en effektiv tjeneste. Selvsagt bør PST holde et øye med enkeltpersoner som åpenlyst sprer bannbuller i forakt for vestlige verdier og som arbeider for islamsk fascisme og reaksjonære sharialover.
Å ha slike synspunkter skal vi godta, men hvem vet når radikale islamister går over til å være ekstreme islamister som tar udemokratiske virkemidler i bruk? Mange av oss husker ennå Arbeiderpartiets parlamentariske leder Martin Kolberg og hans advarende utsagn i 2009 om nettopp radikal islamisme. Med den uttalelsen kom han Frp i møte, og ga inntrykk av at han og Arbeiderpartiet hadde satt en yttergrense for hva det norske samfunnet skulle tolerere. Hvor dypt satt egentlig denne holdningsendringen?

Etter Syria
I disse dager forsøker PST å forhindre at nettopp radikale og ekstreme norske islamister reiser til Syria for å få kamp- og krigserfaring. Noen av dem er sikkert idealister som ønsker å gjøre en innsats mot Assad-regimet. Andre, av dem som overlever, vil komme tilbake til Norge – med hva i bagasjen? Skulle ikke PST ha anledning til å registrere og eventuelt overvåke slike elementer? Ikke ifølge EOS-utvalget.
Det er grunn til å frykte at det må enda en grusom terrortragedie til før vi nordmenn våkner av vår troskyldige tornerosesøvn.