Motstanden mot det private

NRK`sVestfoldsending for et par måneder siden: Helseminister Jonas Gahr Støre er på besøk hos SIV i Tønsberg der han er på snarvisitt noen minutter på kontoret for fritt sykehusvalg. Etter noen skrytefraser og spørsmål som skal vise interesse for de ansatte i det offentlige sykehusvesenet, kommer han med en formaning om at kontoret selvsagt bør råde folk på sykehusjakt om å henvende seg til offentlige sykehus først og fremst. Bare når mulighetene er helt oppbrukt eller køene alt for lange, kan kontoret nevne at der finnes private behandlingstilbud. Marsjordren fra helseministeren var åpenbar.

   Vestfoldsendingen 4. juni: Programleder opplyser om at nå har Helse Sørøst på kort varsel gjenopprettet kontrakten med private sykehus, der bl.a. mammografi-kjøp inngår, for å redusere køene og heve pasientsikkerheten. En slik rykk-og-napp-politikk inngir ikke tillit, ei heller troverdighet. Det er valgår, og resultatene på helseområdet kan felle regjeringen. Det vet Stoltenberg og det vet Støre. Dermed låner de løsninger som Høyre og andre borgerlige partier har forfektet lenge. I åtte år har de rødgrønne kjempet mot private tilbud, først tre måneder før stortingsvalget gir de etter. Mange vil riste på hodet – og stemme borgerlig.

Sa opp mammografiavtalen

Ved siste årsskifte sa nemlig statseide Ahus og Helse Sør-Øst opp mammografiavtalen med private sykehus. Oppsigelsen har ført til lange køer for slike undersøkelser, som kan være helt avgjørende for tidlig behandling og overlevelse.

   Et tilfelle ble beskrevet i Aftenposten Søndag den 2. juni: En pasient kjenner en kul i brystet, henvender seg til Ahus, men får beskjed om at ventetiden er tre måneder. Vedkommende tar ikke sjansen på å vente så lenge og får via fastlegen en undersøkelse ved privat helsestasjon dagen etter. Der ble det konstatert aggressiv kreftutvikling. Pasienten betalte 10.000 kroner av egen lomme for undersøkelsen, som kan ha reddet livet hennes. Hun ble operert noen få dager senere.

   Ventetiden på mammografi er altså gått dramatisk opp etter at Helse Sør-Øst sa opp de private avtalene. Etter Stoltenberg-regjeringens «kreftgaranti» skulle pasienter få time til undersøkelse innen 15 virkedager etter at bilde er tatt. I realiteten er ventetiden 29 dager. Og dette er vel å merke etter mammografistadiet der ventetiden altså er mangedoblet siden de private sykehusene er skviset ut.

Hold budsjettene!

Helseforetakene har fått beskjed om først og fremst å passe på budsjettene sine, private tilbud skal kun benyttes når det er livstruende nødvendig. Skal vi ha det sånn i Helse-Norge? Etter min oppfatning er det kommet noe brutalt, hjerterått og privatofobisk over denne regjeringens helsepolitikk. Den ideologiske kampen mot det private er gått helt over styr. Hvorfor denne aversjonen? Hvorfor ikke ta i bruk alle samfunnets helseressurser når pasienters liv står i fare?

   Høyre ønsker ikke å «privatisere sykehusene» i Norge slik det blir løyet om, men vil la private tilbud supplere og styrke det offentlige tilbudet. Vi trenger disse private ressursene. Men langt de største beløpene på budsjettene skal gå til offentlige, gratis sykehus som nå!

Slik utviklingen er gått under de rødgrønne, har klasseforskjellene økt kraftig: De som har råd til det, eller kan ta opp lån, kjøper seg plass hos private, andre må vente i flere måneder for å få konstatert alvorlig sykdom før behandlingen kan begynne. Med Høyre i førersetet vil vår helseminister sørge for at staten også betaler når en pasient blir henvist til privat institusjon – for å unngå å vente helsa av seg.

Lengre køer

Helsekøene i Norge er gått opp i de åtte årene med rødgrønn regjering, mens de gikk ned under den borgerlige regjeringen 2001-2005. Og det dreier seg slett ikke bare om at legene i dag kan behandle sykdommer de ikke kunne før, slik det blir hevdet. Hovedårsaken er at den nåværende regjeringen ikke liker ordet «privat».

   Skal man først legge et økonomisk perspektiv på private og offentlige helsetilbud, er denne problemstillingen soleklar: Den som er i jobb og trengs i arbeidslivet bør komme raskest mulig til behandling, rehabilitering og tilbake til jobb igjen. Det er samfunnsøkonomisk langt å foretrekke fremfor sykemelding og passivitet mens den uheldige pasienten rykker langsomt fram i køen.