Gjennom
de siste årene har statsminister Jens Stoltenberg skrytt uhemmet av
den rødgrønne regjeringens politikk på det økonomiske området.
Han og hans regjeringskolleger har tatt til inntekt for seg både
vekst, lav ledighet og økt velstand. Man har fått inntrykk av at
dette kun fortsetter i neste valgperiode dersom hans regjering får
flertall ved valget. I motsatt fall – hvi de borgerlige slipper til
– vil velstanden synke, ledigheten gå opp og den økonomiske
veksten falle.
Stoltenberg
har i realiteten spilt et høyt spill. For hvis han tar all fremgang,
lykke og velferd til inntekt for seg selv, må han også ta ansvaret
for utviklingen når det motsatte finner sted.
Og
det er nettopp hva som er i ferd med å skje: Norge opplever nå den
svakeste veksten på 10 år, og minst 100.000 vil ifølge NHO`s
prognose være uten jobb neste år. Sosialøkonomen Stoltenberg kan
selvfølgelig vise til at det er problemene i EU som slår inn i
norsk økonomi, hva han forsåvidt har gjort – delvis – tidligere
også. Men det store bildet står urokket: Vekst og halleluja med
oss, det motsatte med de borgerlige partiene. Nå står norsk økonomi
overfor en kraftig oppbremsing ifølge økonomiske eksperter.
At
fastlands-Norge opplever store økonomiske problemer, er et varslet
problem. Kritikerne har igjen og igjen pekt på at alt for lite av
handlingsregelens handlingsrom er blitt benyttet til øke
samferdselsutbyggingen og investere i utdanning og forskning. Først
nå i et valgår blar regjeringen tilsynelatende opp grunkene i
statens lommebok. Men det kommer for sent og er for lite. Selvsagt
kan vi enda noen år stole på en fortsatt sterk vekst i petroleums-
og leverandørindustrien. Men den veksten har de rødgrønne nylig
gjort høyst usikker ved å øke oljeskatten, noe som fører til at
mange feltutbygginger blir usikre eller ulønnsomme.
Stoltenberg
har tillatt at Norge har utviklet en todelt økonomi: Bonanza i olje,
økende problemer for resten av eksportindustrien, og en viss
usikkerhet for de mer skjermede næringene. Inflasjonen øker og
veksten i folks kjøpekraft synker. Uroen blant vanlige folk skyldes
ikke minst at strømregningen vokser markant.
Alt
dette må også Stoltenberg ta ansvaret for, når han har vært så
arrogant og tatt æren for de gode tidene. Han har bedrevet en
risikosport som vil slå tilbake som en bumerang i de nærmeste
månedene.
Det
er en annen side ved det velfylte skrytevokabularet de rødgrønne
har benyttet seg av de siste årene: De har hatt ufattelig mange
flere milliarder til disposisjon enn den forrige borgerlige
regjeringen. Mens siste Bondevik-regjering opererte med et
statsbudsjett på 600 milliarder, har statsbudsjettet nå en
inntektsside på 1.100 milliarder kroner. Stoltenberg har ikke behøvd
å prioritere eller kutte, han har bare øst ut nye millioner til all
verdens gode formål. Han har skrytt av at Norge kom så elegant ut
av finanskrisen. Det skulle da bare mangle! Men andre land kom seg
også noenlunde helskinnet gjennom den akutte krisen – uten
oljepenger. De sørget samtidig for å redusere byråkratiet,
effektivisere forvaltningen, gjennomføre nødvendige
velferdsreformer og konkurranseutsette innkjøpsmarkedet for det
offentlige.
Intet
av dette vil skje med en fortsatt rødgrønn regjering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar