Stoltenberg har fått enda et problem

Gjennom de siste årene har statsminister Jens Stoltenberg skrytt uhemmet av den rødgrønne regjeringens politikk på det økonomiske området. Han og hans regjeringskolleger har tatt til inntekt for seg både vekst, lav ledighet og økt velstand. Man har fått inntrykk av at dette kun fortsetter i neste valgperiode dersom hans regjering får flertall ved valget. I motsatt fall – hvi de borgerlige slipper til – vil velstanden synke, ledigheten gå opp og den økonomiske veksten falle.

Stoltenberg har i realiteten spilt et høyt spill. For hvis han tar all fremgang, lykke og velferd til inntekt for seg selv, må han også ta ansvaret for utviklingen når det motsatte finner sted.

Og det er nettopp hva som er i ferd med å skje: Norge opplever nå den svakeste veksten på 10 år, og minst 100.000 vil ifølge NHO`s prognose være uten jobb neste år. Sosialøkonomen Stoltenberg kan selvfølgelig vise til at det er problemene i EU som slår inn i norsk økonomi, hva han forsåvidt har gjort – delvis – tidligere også. Men det store bildet står urokket: Vekst og halleluja med oss, det motsatte med de borgerlige partiene. Nå står norsk økonomi overfor en kraftig oppbremsing ifølge økonomiske eksperter.

At fastlands-Norge opplever store økonomiske problemer, er et varslet problem. Kritikerne har igjen og igjen pekt på at alt for lite av handlingsregelens handlingsrom er blitt benyttet til øke samferdselsutbyggingen og investere i utdanning og forskning. Først nå i et valgår blar regjeringen tilsynelatende opp grunkene i statens lommebok. Men det kommer for sent og er for lite. Selvsagt kan vi enda noen år stole på en fortsatt sterk vekst i petroleums- og leverandørindustrien. Men den veksten har de rødgrønne nylig gjort høyst usikker ved å øke oljeskatten, noe som fører til at mange feltutbygginger blir usikre eller ulønnsomme.

Stoltenberg har tillatt at Norge har utviklet en todelt økonomi: Bonanza i olje, økende problemer for resten av eksportindustrien, og en viss usikkerhet for de mer skjermede næringene. Inflasjonen øker og veksten i folks kjøpekraft synker. Uroen blant vanlige folk skyldes ikke minst at strømregningen vokser markant.

Alt dette må også Stoltenberg ta ansvaret for, når han har vært så arrogant og tatt æren for de gode tidene. Han har bedrevet en risikosport som vil slå tilbake som en bumerang i de nærmeste månedene.

Det er en annen side ved det velfylte skrytevokabularet de rødgrønne har benyttet seg av de siste årene: De har hatt ufattelig mange flere milliarder til disposisjon enn den forrige borgerlige regjeringen. Mens siste Bondevik-regjering opererte med et statsbudsjett på 600 milliarder, har statsbudsjettet nå en inntektsside på 1.100 milliarder kroner. Stoltenberg har ikke behøvd å prioritere eller kutte, han har bare øst ut nye millioner til all verdens gode formål. Han har skrytt av at Norge kom så elegant ut av finanskrisen. Det skulle da bare mangle! Men andre land kom seg også noenlunde helskinnet gjennom den akutte krisen – uten oljepenger. De sørget samtidig for å redusere byråkratiet, effektivisere forvaltningen, gjennomføre nødvendige velferdsreformer og konkurranseutsette innkjøpsmarkedet for det offentlige.

Intet av dette vil skje med en fortsatt rødgrønn regjering.