Asylpolitikk og litt til

Et innslag om asylsøkere på Dagsrevyen nylig var tankevekkende, men representerte også en bekreftelse på det mange av oss har tenkt, forstått og ment lenge. Innslaget gjaldt tre kurdere fra Irak som fortalte om sine motiver for å reise til Norge – og hjem igjen.

   Den kurdiske delen av Irak opplever økonomisk oppsving, relativ ro og ordnede forhold. Det er ikke vanskelig å få jobb i akkurat denne landsdelen, som er velsignet med store oljerikdommer. Likevel velger enkelte å reise til Europa, i dette tilfellet Norge, for å søke om asyl. De tre var ikke forfulgt i Irak og hadde ingen god grunn til å søke beskyttelse. De utnyttet asylinstituttet helt bevisst og løy om sine beveggrunner.

De virkelige motivene

Men i ettertid, etter å ha fått avslag og reist hjem igjen med en klekkelig sum penger som startkapital fra den norske staten, forteller de om den egentlige bakgrunnen for å reise: Den personlige ufriheten, det religiøse presset og den sosiale kontrollen som det muslimske presteskapet og deres tradisjonstro medspillere legger som en klam hånd over samfunn og enkeltmennesker. De fleste muslimske land har det sånn.

   De innrømmer at de og mange andre asylsøkere lyver for å oppnå asyl og dermed oppholdstillatelse og alle de velferdsgodene nordmenn har kjempet fram gjennom generasjoner. I motsetning til vanlige folk i Norge som for noen slektleddd siden valgte å bli i landet for å bygge samfunnet, kjempe for friheten og sikre en trygg økonomisk tilværelse, tar visse asylsøkere en snarvei til velstand og en tilværelse uten tvang, press og omgivelsenes kontroll. De velger ikke å ta opp kampen hjemme.

Økonomiske eventyrere

Men slik er jo virkeligheten også: Alt for mange av de som søker asyl i Norge, kommer som økonomiske eventyrere for å oppnå velstand og bedre oppvekstvilkår for sine barn. Det er ikke noe merkelig i dette. Men deres adferd får konsekvenser: De sniker i køen, og de skyver de reelle asylsøkerne og krigsflyktningene til side, de som virkelig trenger beskyttelse fra diktatur, undertrykkelse og overvåkning. Norge er et lite land med 5 millioner innbyggere, der finnes hundreder millioner av mennesker i andre land – som enten har et visst beskyttelsesbehov eller som bare vil bedre levestandarden sin. Vi kan ikke ta imot alle, vi kan ikke redde verden. Jo flere av disse siste vi aksepterer, desto færre får vi plass til av dem som burde og kunne fått opphold i Norge.

   Det er derfor den borgerlige opposisjonen mener regjeringens innvandrer-, asyl- og flyktningepolitikk ikke er restriktiv nok (minus Venstre, som vil åpne slusene omtrent som SV, og naive KrF som bare vil være snille, så snille).

Streng, men rettferdig

Høyre for sin del vil ha en streng, men rettferdig flyktninge- og asylpolitikk som blant åpner for å ta imot flere «kvoteflyktninger» FN`s høykommissær ber oss om. Men da må asylsøknadene behandles raskere, og de som trenerer eller nekter å reise hjem etter avslag, må returneres langt mer effektivt enn i dag. Det er dessverre også nødvendig å benytte aldersundersøkelser og DNA-testing for å forhindre at «voksne» asylsøkere blir sendt inn som barn i den hensikt å bane vei for familien senere. Dette er juks, og de som nekter å oppgi identitet, må tas spesielt hardt. Det skal ikke lønne seg å lyve og jukse seg til opphold i Norge. Også andre grep og tiltak er åpenbart nødvendig for å oppnå en bedre kontroll med de titusener som bare venter på politiske signaler til å prøve seg. Den rødgrønne regjeringen har ikke lykkes, blant annet fordi Sosialistisk Venstreparti har tatt nakkegrep på Arbeiderpartiet i dette spørsmålet og presser fram en mer «liberal» holdning helt i tråd med selvoppnevnte grupper og organisasjoner som vil åpne dørene og grensene på vid gap.

   Så kan vi i stedet bruke større ressurser på inkludering og integrering, bosetting, norskopplæring og arbeidstrening for dem som virkelig har behov for å slå seg ned i landet vårt, eller som vi trenger i arbeidslivet. De er hjertelig velkommen.